fbpx En sommerutstilling i skyggen av covid-19

En sommerutstilling i skyggen av covid-19

Jack Pierson: «Afternoon Nap», 1995, Foto og akryllakk på lerret ©Jack Pierson Foto: Øivind Storm Bjerke

«Come out!»
Kistefos , Jevnaker
Utvalgte verk fra Christen Sveaas ´private kunstsamling
Står til 11. oktober

Denne sommeren skulle blitt et kronår for internasjonal turisme på Jevnaker. Reportasjer og fotografier av den eventyrlige bygningen som skrur seg over Randselva dypt inne i en norsk skog, har løpt verden rundt. Den amerikanske kunstneren Lari Pittman sto klar til å gjøre spranget fra Hammer Museum i Los Angeles til Jevnaker. Så kom pandemien.

Med lockdown kom Pittmanns utstilling «Declaration of Independence» aldri til Kistefos. Akutte kriser utløser kreative løsninger og takket være tilgang til Christen Sveaas private samling, har museet fått skreddersydd en utstilling for The Twist.

Taner Ceylan: 1923(Fra The Lost Paintings-serien), 2010, Olje på lerret © Taner Ceylan. Foto: Øivind Storm Bjerke

William Flatmo, direktør for Sveaas kunstsamling, gir i sitt kuratorstatement, uttrykk for at vi i en situasjon med plutselige endringer og tiltak som sosial distansering, ønsker å fastholde universelle verdier. Covid-19 løfter fram den eksistensielle dimensjonen ved verdikriser i samtiden. Verdier Flatmo knytter til like rettigheter, individuell frihet og demokrati. Dette gjør han ved å trekke fram kunst som problematiserer slike verdier. Tyngdepunktet i utstillingen er arbeider som reflekterer forskjellsbehandling og vold knyttet til identitetspolitikk, med rase og seksualitet som omdreiningspunkt. Vi aner at for samleren bak det hele, Christen Sveaas, er kunstinteressen eksistensielt forankret i et livssyn der frihet til å utfolde egen identitet er den dypere motivasjonen.

Glenn Ligon: «Come out!», 2015. Silketrykk på lerret © Glenn Ligon Foto(detalj): Øivind Storm Bjerke

Enkel form og komplekst innhold

Det første du møter i utstillingen er Glenn Ligons «Come Out» 2015.  «Come Out» er gjentatt i lag på lag. Noen steder gror skriften sammen til en svart flate. I andre partier står skriften i svart, naken mot hvit grunn. Den minimalistiske formen basert på repetisjoner, har en parallell i den amerikanske komponisten Steve Reichs verk fra 1966 med samme tittel. Begge verkene referer til vold mot en av de arresterte ungdommene i gruppen som er kjent under betegnelsen «Harlem Six» – en ungdom som ble urettmessig tiltalt for mord. En av dem uttalte etter å ha blitt banket opp, at han måtte åpne en av bloduttredelsene for å vise at han var mishandlet, og «let the blood come out».

Fra utstillingen «Come Out!» på Kistefos.  Foto: Øivind Storm Bjerke

Det er et karakteristisk trekk ved flere av arbeidene i utstillingen, at de referer til historier ved å legge lag på lag av henvisninger i form av titler, tekster og bilder over hverandre. Kontrasten mellom enkel form og komplekst innhold går igjen i utstillingen. En dobbelthet som er et kjennetegn ved mye av den kunsten som inngår på den smale del av kunstscenen og som henvender seg til et globalt marked av supersamlere. Det gir en høy gjenkjennelsesfaktor samtidig som det byr på intellektuelle utfordringer og bygger opp kulturell kapital.

Kelly Walker: «Black Star Press (Rotated 90 degrees Clockwise); Black Star Press Star Press, 2006, Digitaltrykk på lerret med silketrykket sjokolade © Kelley Walker Foto: Kistefos

Ligons kunst og Kelley Walkers «Black Star Press» 2016, montert ved siden av, har fått hyperaktualitet som følge av raseopptøyene i USA de seneste ukene. Verket inngår i en serie som resirkulerer pressefotografier fra bildebyrået «Black Star». Kunstneren dreier det ikoniske bildet fra borgerrettskampene i 1963 i 90 grader, repeterer det, og smører det til med brun sjokolade. Da Walker i 2016 stilte ut sine «Black Star Press» – bilder i St. Louis, Missouri, ble utstillingen møtt med raseri, krav om stengning og avskjedigelse av kuratoren. Det hjalp ikke å forsøke å forklare at det dreide seg om en utforsking av det massemediale bildet, klisjeer om etnisitet og migrasjon av dokumentarbilder fra avissiden over i kunstinstitusjon. Spesielt ikke når kunstneren var hvit.

Det reiste et spørsmål som har stått sentralt fra den tidlige postmodernismen til i dag: Hvem har rett til å tale på vegne av andre enn seg selv? En problemstilling som stadig trekkes frem i identitetspolitikken og som er en gjenganger blant kunsten i utstillingen. Vi kjenner den igjen også fra vår lokale kunstdebatt. Takket være den norske politiske virkelighet, blir utstillingen neppe utsatt for krav om nedstengning som følge av hverken rasepolitiske eller kjønnspolitisk provokasjoner i bidragene til utstillingen. I en tid da populisme er på fremmarsj, står forestillinger om universelle verdier under hardt angrep fra flere hold, spredt ut over hele det politiske, etniske og religiøse spekter. Man kan spørre om utstillingen vi nå ser på Kistefos kan vises hvor som helst?

Albert Oehlen: «Posen der Zorns», 2004, Olje på lerret © Albert Oehlen Foto: Øivind Storm Bjerke

En kanon for samtidskunsten 

Aktualiteten ved de to nevnte verkene gir en brutal pangåpning på utstillingen som blir fulgt opp av en serie arbeider som allerede tilhører samtidskunstens kanon. Albert Oehlen er en forførende maler, som av mange vil rangeres helt i toppen på samtidsscenen, og «Posen der Zorns» fra 2004 er et hovedverk. Bildet problematiserer kontrasten mellom den tradisjonelle forestilling om kunstneren som spontant uttrykker sine følelser i dristige strøk, forvridde former med assosiasjoner til surrealistiske drømmer og computer genererte innslag i bildene. Resultatet er en dekonstruksjon av maleriet der klisjeer hentet fra surrealisme og ekspresjonisme blir valset over og forvridd i møtet med algoritmenes verden og omformet til dekorative og fargerike mønstre av penselen.  

Oehlen utfordrer maleriets fremtid ved å tøye grensene for mediet og dekonstruere kunsthistorien. En strategi som gjelder store deler av denne utstillingen og peker på at den er solid forankret i en generasjon der både samleren og kunstnerne er merket av ettervirkningene av postmodernismens lykkelige dager på 1970 – 80 – tallet. Den gang da alt ble plukket fra hverandre og satt sammen på stadig nye og utfordrende måter. Bidragene fra Anish Kapoor, Ross Bleckner, Andreas Gursky, Marina Abramovic, Isa Genzken, Martin Kippenberger, Thomas Ruff, Robert Longo har alle en sterk ettersmak av dette tiåret.

Ibrahim Mahana:  «Untitled», begge (Høyre og Venstre) 2014, Blekk, funnet tekstilkollasj, tråd og ulike materialer på seks sammensydde kullsekker. Foto: Øivind Storm Bjerke 

Ibrahim Mahanas tekstilbaserte kollasjer «Untitled»(«Venstre» og «Høyre»), er de eneste arbeidene montert i den delen av lokalet som dreier seg om sin egen akse og skaper twisten. Mahana er kjent for enorme installasjoner der han har dekket bygninger med tekstilkollasjer. Stoffet er laget av striesekker produsert for transport på markedene i Ghana, der han bor. Et enslig innslag i utstillingen som problematiserer arbeid, kapital og global handel i et klasseperspektiv. Skulle gjerne sett hele bygget dekket utvendig av en av Mahanas kollasjer.

Douglas Gordon. «Self-Portait of You + Me(Johnny Cash)», 2010 © Douglas Gordon Foto: Øivind Storm Bjerke 

Seksualitet, kjønnsroller, lyst og fortapelse blir tematisert i David Chapelle burleske travesti på Caesars Palace. Det berømte syndens palass i Las Vegas imploderer med keisertidens Roma under dekadansen og går under i en flodbølge. Du kan finne din egen refleksjon i Anish Kapoors objekt satt sammen av små speilbiter.  I Douglas Gordons «Self – Portrait of You + Me (Jonny Cash) ser du speilbildet ditt i en rift i fotografiet der speilet bildet er montert på stikker frem, dersom du posisjonerer deg i riktig vinkel. Det spiller på en tematikk knyttet til selvforelskelse og utgjør motpolen til den kritiske refleksjon som krever distanse og adskillelse. Før man forlater utstillingen må man få med seg Lawrence Weiners konseptuelle verk «A Branch Bent to The Point of Snapping». Den er pendant til en skulptur som skal avdukes senere i sommer ute i skogen. Aner vi en kritikk knyttet til naturødeleggelse og er det forestillingen om at kulturen triumferer over naturen, som her får en knekk? Et tema som i høy grad er aktualisert gjennom den pågående pandemien. 

Anish Kapoor: «Hexagon Mirror», 2007 Polert rustfritt stål © Anish Kapoor Foto: Øivind Storm Bjerke

En spiller i det globale kunstsystemet

Sveaas samlerprofil gjør ham til en spiller i det globale kunstsystemet. Det er et system med konkurranse om de mest interessante verk av en liten og eksklusiv gruppe internasjonalt anerkjente kunstnere. De fleste av dem menn. Noe som avspeiles i at det kun er tre kvinner i utstillingen. Det faktum vil for mange være det mest provoserende ved utstillingen sett fra et norsk perspektiv. Verkene blir ivaretatt både i et økonomisk og kulturelt perspektiv, ved å sirkuleres mest mulig innenfor en liten sirkel av gallerier ut til kjøpere og museer. En situasjon som møter utfordringer, temporært gjennom Covid -19, lokal politisk uro i store deler av verden og på lengre sikt gjennom de begrensninger som må komme som del av de klimatiltak som må til for å hindre naturødeleggelse. Forestillingen om et enhetlig, globalt kunstsystem møter i dag sterkere motbør enn på mange tiår.

Lawrence Weiner: «A Branch Bent to The Point of Snapping», 2018 Språk, materialer © Lawrence Weiner Installasjonsfoto: Øivind Storm Bjerke

Når Sveaas har opprettet en kunststiftelse i eget navn, er den viktigste konsekvensen at verkene nå er skjermet fra hvordan hans øvrige virksomhet går. Hensikten er å opprettholde samlingen over lang tid. Det betyr at den også må tilføres driftskapital. Det kan skje gjennom ytterligere gaver eller gjennom salg fra samlingen. Kistefos-museet er spesielt begunstiget i forbindelse med utlån, men sitter ikke med er tyngende forvaltningsansvar. Kistefos-museet hviler på en blanding av kunst og kulturhistorie, der utgangspunktet er et nasjonalt kulturminne i form av Nordens best bevarte tresliperi. Isteden for å bruke ressursene på forvaltning kan de nå foredle og formidle en skulpturpark og som er i særklasse med dynamisk samspill mellom kunst og natur og gjennom kvaliteten på de enkelte arbeider. I tillegg har museet fått tilgang til å låne kunstverk på høyt internasjonalt nivå. 

Øivind Storm Bjerke

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.