En skulptur å kunne ta på og å gå gjennom

I full sving på Johansen Monumenthuggeri i Østfold. Foto: Martin Puryear

Anders Bjørnsen, leder for kunst og kultur i Sparebankstiftelsen DNB, har et nært forhold til realiseringen av den amerikanske kunstneren Martin Puryears 7 meter høye skulptur i granitt, som snart er på plass foran Nye Deichmanske Hovedbibliotek. 

Anders Bjørnsen, leder for kunst og kultur i Sparebankstiftelsen DNB.  Foto: Caroline Roka

Det er mange som ikke kjenner så godt til hva Sparebankstiftelsen DNB driver med – dere er ikke en sterkt profilert stiftelse?
Nei, og det er jo en bevisst strategi fra vår side. Vi ser på oss som en slags mesén i forhold til kunstverdenen. Kunst og kultur er forøvrig kun et av fire områder vi jobber innenfor. De andre områdene er idrett og lek, natur og fritid, og nærmiljø og kulturarv. Innenfor alle disse områdene fokuserer vi først og fremst på de som mottar støtte fra oss, og for kunstfeltets vedkommende vil det si at vi er mest opptatt av at museer, kunstforeninger, kunstnerorganisasjoner og andre som gjør kunst og kultur tilgjengelig, skal få oppmerksomhet – ikke vi som stiftelse. Vi har ikke behov for oppmerksomhet, og i motsetning til for eksempel bedrifter som driver sponsing, har vi ingen ting vi skal selge. Når det gjelder prosjektet Skulpturstopp, som Martin Puryears nye skulptur inngår i, har vi også holdt en lav profil. Her ønsker vi at fokus skal være rettet mot kunstner og kommunen som får denne gaven fra oss. Så vidt jeg vet, har ikke Skulpturstopp som, rundt regnet har eksistert siden 2011, blitt diskutert offentlig i vesentlig grad. 

Avdukingen – etter planen den 6.mai – av Puryears ruvende skulptur vil, med stor sannsynlighet, vekke en viss oppmerksomhet i media. Men, blir det noe av?
Ha ha, godt spørsmål i disse Corona tider! Vi må ta en avgjørelse før påske om vi eventuelt må skyve på åpningen til høsten. Det er meningen at Martin Puryear selv skal komme til Oslo, og vi skal ha en artisttalk i Nye Deichmanske med Puryear og Sune Nordgren, et av medlemmene i Skulpturstopps kunstneriske råd. Martin Puryear er etter mitt syn, en av de aller mest spennende kunstnere i dag. Det har vært et krevende arbeid å få tak i han, og dette er et prosjekt som jeg har jobbet lenge med. Jeg begynte med prosjektet i -08 eller –09, og tok først kontakt med galleristen hans i New York, men ble blankt avvist ettersom han hadde en rekke prosjekter på gang. Å gå gjennom galleristene for de internasjonale kunstnerne i prosjektet, kan være en utfordring ettersom de ikke kjenner til Sparebankstiftelsen og det vi står for. Det har vært gjennomgående for arbeidet med de i alt 13 skulpturprosjektene som vi har jobbet med: Det har vært tidkrevende, strevsomt, og ikke minst morsomt! En grunn til dette, er at alle kunstnerne, uansett om de er norske eller internasjonale, får samme honorar. Vi betaler alle kostnader ved produksjon, og kunstneren får et moderat honorar for jobben. Galleristene, som ofte tar en del av kunstnerens honorar, er i utgangspunktet ikke interessert i Skulpturstopp. Samtlige kunstnere som vi har kontaktet, har imidlertid ønsket å delta. La meg ta Rachel Whiteread som et eksempel. Jeg gjorde en henvendelse til galleriet hun er tilknyttet, Gagosian, men de var totalt avvisende. Da jeg på egenhånd fikk tak i Whiteread, og hun fikk høre at hun selv kunne velge plasseringen, og at hun sto fritt til å utforme sitt eget prosjekt, slo hun umiddelbart til. Det samme gjaldt for Martin Puryear. Her fikk jeg god hjelp av Sune Nordgren, som kjente Puryear fra et prosjekt i Malmø, der Nordgren i sin tid ledet Malmø Kunsthall. Sune og jeg reiste over til New York, og over en middag fikk vi et klart ja fra Puryear. Puryear gjorde oss oppmerksom på at han hadde en rekke store forpliktelser fremover, og at dette derfor kom til å dra ut i tid. Han er ekstremt «hands on» på alle prosjektene sine. Og så har det da også tatt så lang tid som det har, rett og slett. Jeg er uansett veldig stolt av, og glad for, dette prosjektet. Det at Martin Puryear i fjor var amerikansk representant på Veneziabiennalen, sier noe om hans posisjon i kunstverden. Puryear hadde forøvrig også en fantastisk soloutstilling, en svær retrospektiv, på MoMA, allerede i 2007/2008.

Jeg leste et sted at granitten til Puryears skulptur er fra Norge...  
Ja, det er faktisk et poeng. Han ville svært gjerne bruke samme granitt som den vi finner i Frognerparken. Det er gjennomgående at kunstnerne vi tar kontakt med, ønsker at arbeidene de produserer for oss skal være lokalt forankret. Martin Puryear har jobbet frem skulpturen her i Norge, og har vært mange ganger i Østfold der Johansen Monumenthuggeri på en glimrende måte har holdt tak i prosjektet.

Halvparten av skulpturen er på plass i Bjørvika allerede?
Det er riktig, den er under utvikling. Skulpturen veier hele 150 tonn og det har kostet oss mye ekstra å sikre den slik at den ikke synker ned i den ustabile grunnen i Bjørvika. Kommunene er forøvrig vert for kunstnerne vi involverer, og har som oftest klare tanker og ønsker om hvor skulpturene skal plasseres. Men kunstnerne har, alle som en, valgt å oppføre sine arbeider andre steder enn det den enkelte kommunen har foreslått. Puryear er opptatt av både Deichmanske bibliotek som sådan, og av arkitektur, og det trakk ikke ned at han kunne oppføre sin skulptur i nærheten av Den Norske Opera, tegnet av Snøhetta. En videreutviklet versjon av den skulpturen Puryear nå leverer til Oslo, stod lenge på Madison Square Park i New York, men den skulpturen er nå flyttet til MASS MoCA, Museum for moderne kunst i Massachusetts.  

Er det noe kuriosa knyttet til dette kunstprosjektet?
Det mange ikke vet om Martin Puryear er at han har studert i Stockholm, er gift med en svenske og selv snakker svensk. Etter endt studietid bega Martin Puryear seg ut på en flere  måneders vandring på Nordkalotten. Puryear er generelt opptatt av samer og urbefolkningers situasjon, og det er nok en av grunnene til at han, som er en så internasjonal anerkjent kunstner, takket ja til Skulpturstopp.

    Stikkord