fbpx Skulpturparken er et fint sted

Skulpturparken er et fint sted

Oslos mange skulpturparker kan by på uforglemmelige opplevelser. Den dansk-norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragsets «Dilemma» er en av dem. © Elmgreen & Dragset – Foto: Lars Elton
OSLOOMRÅDET (KUNSTAVISEN) Denne helgen er det pinse. Den ekstra fridagen innbyr til skulpturvandring. Problemet er at det er veldig mye å velge blant. Oslo har så mye å by på at det er turforslag nok for flere helger.

Man skal være forsiktig med å gjenta en suksess. Men etter min forrige skulpturvandring i Oslos østre bydeler, (Les Gleden ved en skulpturvandring her) er det kommet mange oppfordringer om å ta en tur i andre deler av byen. Det morsomme er at det finnes veldig mange skulpturparker i hovedstaden. Og ikke minst i byens nære omgivelser. Jeg har jo visst om de fleste fra før, men når jeg nå har tatt turen, har jeg oppdaget at det finnes veldig mange små og store perler rundt omkring. Eller rettere sagt; turene. For det er så mye å velge blant at du må sette av flere dager for å rekke over alt det jeg skal innom. Og selv om jeg har vært både her og der, er det garantert noen jeg ikke har fått med meg.

En tur i Vigelandsparken har noen faste punkter. Å oppsøke «Sinnataggen», Gustav Vigelands mest kjente skulptur, er ett av dem. © Gustav Vigeland – Foto: Kulturetaten, Oslo kommune

Med så mye å velge mellom er det første spørsmålet hvor vi skal starte? Jeg tenkte jeg skulle fare med harelabb over de to mest kjente, og opplagte, kandidatene. Men så enkelt er det ikke. Både Vigelandsparken og Ekebergparken hører til landets mest kjente turistattraksjoner. Gustav Vigelands skulpturer i Frognerparken (kjært barn har mange navn) regnes til og med som landets mest besøkte turistattraksjon. Jeg må føye til et «antagelig», for med mange innganger og en åpen struktur er det umulig å telle antall besøkende.

Det hører med at Vigelandsparkens kunst (hos enkelte) har et relativt dårlig rykte på grunn av de stiliserte og formmessig ganske tunge granittskulpturene rundt Monolitten. Det er en grov undervurdering. For Vigelands skulpturer er meget varierte i uttrykk og materialer, og tregruppene rundt den massivt tunge fontenen, variasjonen i bronseskulpturene på broen og – ikke minst – de morsomme utfordringene i labyrinten, gjør en flanørrunde til en mye bedre opplevelse enn vi er vant til å tenke på. Det hører også med til historien at flere av Vigelands skulpturer er plassert på plenen rundt Vigelandmuseet like ved parken. Der har de fått selskap av Sverre Wyllers store, blåmalte skulptur, laget av skrapjern fra en nedlagt papirfabrikk i Canada. Utgangspunktet er trivielt, resultatet er spektakulært. Skulpturen tilhører Oslo Kommunes kunstsamling. Samlingens hundrevis av skulpturer, som er spredd over hele byen, kunne vært gjenstand for en egen skulpturvandring.

James Turrells fargeinstallasjon er Ekebergparkens ubestridte hovedattraksjon. Ulempen er at den bare vises til bestemte tider, og at et besøk krever litt planlegging. Men det er det verdt. © James Turrell – Foto: Florian Holzherr/Ekebergparken

Ekebergparken slo seg raskt opp som en konkurrent til Vigelandsparken etter at den åpnet i september 2013. Året før åpning var det hissig debatt om donator Christian Ringnes’ kvinnesyn (hans opprinnelige tanke var at skulpturparken skulle ha «kvinnen» som tema) og om dette ville bli en privatisering av en offentlig park. Debatten raste i avisspaltene, og noen demonstranter anla protestcamp i Ekebergskogen. Så fort skulpturparken åpnet skjedde det samme som med operaen fem år tidligere: De kritiske røstene forsvant i en bølge av allmenn begeistring. Kommunen hadde tatt grep og sørget for god kunstfaglig styring av hva slags skulpturer som skulle kjøpes inn og hvor de skulle plasseres. Resultatet er en variert opplevelse med gjennomgående høy kvalitet, stor overraskelsesverdi og nennsom utplassering av verkene.

Blant mine favoritter i Ekebergparken hører den glinsende parskulpturen av Louise Bourgeois som henger i et evig favntak mellom trekronene; Per Inge Bjørlos (kanskje skremmende) forløsning i «Indre rom VI – livsløpet»; Elmgreen & Dragsets «Dilemma», en nølende gutt på stupetårnet; Ann-Sofi Sidéns tissende kvinneskulptur «Fideicommissum» – som illustrerer et urgammelt diskrimineringsproblem; James Turrells innendørs fargeinstallasjon «Skyspace» og «Ganzfeld», en opplevelse du aldri vil glemme; og – ikke minst – Fujiko Nakayas tåkeskulptur «Pathfinder #18700 Oslo». Den aktiviseres fra begynnelsen av april, og siden den kun kjøres fire ganger i døgnet bør du planlegge turen for å finne den midt ute i skogen. Men er du så heldig å komme over den vanndampbaserte tåkeskyen ved en tilfeldighet er det en overveldende opplevelse. Parken blir vanligvis supplert med en til to nye skulpturer hvert år, men på grunn av koronasituasjonen er årets utplassering utsatt.

«Fotografens lignelse» av Sissel Berntsen og «Peers kamp med Bøygen» av Fredrik Raddum (til høyre) er to av skulpturene som er plassert ut rundt Kanonhallen (i bakgrunnen) på Løren. © Sissel Berntsen / BONO &  Fredrik Raddum / BONO – Foto: Lars Elton

Når vi nå har gjort unna turistattraksjonene og skulpturparkene som er av en slik størrelse at runden i parkene er en god spasertur alene, kan vi rette oppmerksomheten mot de mindre skulpturparkene der trimmen kommer av turen til parken. Boligentreprenøren Selvaag var tidlig ute med å plassere skulpturer i offentlig rom. Gjennom etterkrigstiden ble alle nye boligutbygginger skjenket en (liten) skulptur som ble plassert i området. Det sørget for oppdrag til landets billedhoggere, men også for allmennopplysning som gjorde kunst til en del av hverdagen.

I nyere tid, når en ny generasjon har overtatt ansvaret i Selvaag-gruppen, står de bak store utbyggingsprosjekter som Tjuvholmen og boligbyen på Løren. Olav og Gunnar Frederik Selvaag har en stor samling samtidskunst. Både i sjøkanten på Tjuvholmen og i den tett utbygde Lørenbyen har de bygd opp en skulpturpark, og det må sies at den første nok er hakket mer spenstig enn den andre. Men skulpturparken rundt den fredede Kanonhallen på Løren skiller seg ut fordi det er en tematisk skulptursamling. Samtlige skulpturer illustrerer et tema fra Henrik Ibsens skuespill «Peer Gynt». Den kunstneriske kvaliteten og stiluttrykket varierer, men på sitt beste er det flere interessante skulpturer. De står ganske tett i den sentrale parken, men skal du se alle 23 må du lete deg frem til noen litt mer bortgjemte gårdsrom.

Skulpturparken på Bærums Verk er, med ett unntak, helnorsk. Bård Breiviks «Human Tubes He & She» (foran til venstre) har selskap av Aase Texmon Ryghs «Möbius liggende». ©  Bård Breivik / BONO Aase Texmon Rygh / BONO – Foto: Lars Elton

På handelsstedet Bærums Verk har de plassert ut 28 skulpturer, et variert tilbud av norske skulptører (med ett unntak) innenfor flere sjangre. Som i Lørenbyen er det en god blanding av figurativt og abstrakt, men Bærums Verk-versjonen oppleves kanskje som et litt mer spenstig utvalg. Og så er omgivelsene mye hyggeligere på idylliske Bærums Verk sammenlignet med Lørens relativt stive, modernistiske arkitektur.

Når vi først er utenfor byens grenser må en annen sjenerøs donator nevnes. Christen Sveaas har bygd opp skulpturparken på Kistefos i Jevnaker til internasjonal berømmelse, og med åpningen av det spektakulære utstillingsbygget «The Twist» i fjor høst fikk Kistefos diverse priser og kom med på New York Times prestisjefylte liste over 52 steder du bør besøke i 2020. Kistefos-museet og skulpturparken er alltid verdt en tur, og særlig etter at de i 2005 begynte å invitere kunstnere til å lage stedsspesifikke skulpturer. Det har resultert i flotte kunstverk som Fabrizio Plessis «Movimenti della Memoria», Jeppe Heins vannskulptur «Veien til stillhet», og Yayoi Kusamas «Shine of Life». Men med 150 kroner i inngangspenger er det andre alternativer som fortjener like mye oppmerksomhet.

Tony Craggs «Hus i fjord» er ett av 29 verk du finner i skulpturparken rundt Henie Onstad Kunstsenter. © Tony Cragg/ BONO – Foto: Trygve Indrelid / Henie Onstad Kunstsenter

Vi skal fortsatt bevege oss utenfor byens grenser. I nabokommunen Bærum finner vi to skulpturparker til. På området etter den tidligere flyplassen Fornebu tilbyr vassdraget gjennom den sentrale parken en både skulpturell (på torget mellom Bærum Kunsthall og det gamle flytårnet) og arkitektonisk fin vandring. Litt nærmere Lysaker, inne i Akerkvartalet ved siden av Telenor Arena, finner du Skandinavias største keramiske skulpturpark, laget av Magne Furuholmen. Den er kanskje ikke skulpturparken du må ta en egen utflukt for å se, men er du forbi er det fint å ha sett den.

Da er det langt større grunn til å reise ut til Høvikodden og ta en tur i Henie Onstad Kunstsenters skulpturpark. Den har like mange verk som skulpturparken på Bærums Verk, men her er kvaliteten (etter min mening) på et høyere nivå. Den påstanden skyldes internasjonale innslag som Henry Moore (Oslo kommune har også en flott Moore-skulptur på Huk på Bygdøy); Terry Haas’ glinsende pyramide; Tony Cragg; Bjørn Nørgaard; Per Kirkeby; og Sigurdur Gudmundsson. Men påstanden kan også forklares med opplevelser du ikke finner mange andre steder, som Camille Norments lydskulptur og en høyst naturlig «steinskulptur», «Filosofisteinen», som den norske filosofen Arne Næss likte å sitte på.

Marte Elise Stamrud er en av kunstnerne i skulpturparken ved Nesoddparken kunst- og kulturnæringssenter. © Marte Elise Stamrud – Foto: Lars Elton

Trygve Henriksens «Filipstadbananen» er en tidligere reklameskulptur som ruver på kollen bak kunstsenteret. Plasseringen og den strebende formen gjør den til en interessant, formmessig kontrast til Arnold Haukelands «Solskulptur», som stifteren og donator Niels Onstad bestilte da Sonja Henie døde i 1969. Jeg er spesielt fascinert av Bård Breiviks «A Wall Cut Through», en skulptur som mange kan komme til å gå rett forbi (eller gjennom – en sti er en integrert del av skulpturen) uten å tenke på at det er et kunstverk. Breivik var fascinert av tradisjonelt håndverk, og Vestlandets enorme steinmurer ved ulike veianlegg fant han spesielt interessant. Den lave muren ligger vakkert integrert der en sti skjærer ned gjennom en kløft i terrenget, og den fine, tørrmurte komposisjonen er en stillferdig påminnelse om nedarvet tradisjon og dyktig håndverk.

Skulpturparken på Henie Onstad er integrert i landskapet på vakkert vis. På Nesodden finner vi en variant som kan karakteriseres på samme måte, bare at her skjer det i enda større grad. Skulpturparken ved Nesoddparken kunst- og kulturnæringssenter forsvinner nesten i terrenget. Flere av skulpturene er plassert ute i den viltvoksende vegetasjonen, så det krever gode sko hvis du vil se alt på nært hold. Fordelen er at dette er en kompakt park. Her finner du både lokale kapasiteter som Nils Aasland (som også har en fin hesteskulptur på Bærums Verk) og yngre kunstnere som er blitt hentet inn gjennom et prosjekt, «Wildlife», som startet i 2012. Her finner du dyktige kunstnere som Gunnvor Nervold Antonsen; Steinar Haga Kristensen; Ann Cathrin November Høibo; Ruben Steinum (styreleder i NBK); og Aurora Passero (for bare å nevne noen). Nesoddparken er et ressurssenter og arbeidssted for nærmere 50 aktører innenfor kunst- og kulturnæringsfeltet, og de har også en utstillingsbrakke der de snart åpner utstilling med Christian Montarou.

«Dette er et fint sted» er en av Oslos skjulte perler. Minneparken ligger like ved Carl Berners plass. © Victor Lind / BONO – Foto: Leif Gabrielsen / KORO

Men det var Oslo som var utgangspunktet for denne skulpturvandringen. Det har stormet rundt Oslobiennalens budsjettoverskridelser denne uken, men de har plassert ut en fin installasjon av kommunens skulpturer i ingenmannslandet ved Økern. Freiaparken er også verdt et besøk, og i Øvre Slottsgate har Norsk Billedhoggerforening fått ansvaret for å lage små skulpturhager. Billedhoggerforeningen har også skulpturer i sin hage i Hekkveien ved Carl Berners plass.

Tar du først turen til Carl Berners plass er det ikke langt til en av byens absolutte perler, «Dette er et fint sted». Victor Linds park er anlagt til minne om Carl Fredriksens Transport, de uselviske menneskene som reddet mer enn 1000 forfulgte mennesker, halvparten jøder, over til trygghet i Sverige under andre verdenskrig. Det er et fredfylt sted skapt for kontemplasjon og ettertanke. Dessverre er parken tidligere blitt utsatt for hærverk, men dette minnesmerket er så viktig for vår kollektive bevissthet at det beste forsvaret er at vi bruker parken ofte. Når det er sagt kan jeg jo tilføye at denne parken ikke er så langt unna Marianne Heskes «Hodet N.N.» i Torshovdalen, som avsluttet min forrige skulpturvandring. Da har jeg sluttet sirkelen, men det er fortsatt mange andre, fine skulpturopplevelser i Oslo og omegn. Så det er bare å begi seg ut på tur.

lars.elton@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.