fbpx Gleden ved en skulpturvandring

Gleden ved en skulpturvandring

Groruddalen har mange kunstperler, men ingen slår «Storstua» i popularitet. Brødrene Fredrik og Martin Raddums gigantiske stuelampe er blitt en attraksjon som trekker folk til Haugenstua.  © Fredrik og Martin Raddum / BONO – Foto: Lars Elton
Byen er full av kunst. Her får du tips til kunstturer i Groruddalen. Men det kreves planlegging for å finne frem til en av Oslos minst kjente skulpturparker.

Hvis du bor alle andre steder enn Stovner, Rommen eller Haugenstua har du antagelig aldri hørt om Rommensletta skulpturpark. Det er grunn til å anta at det må være hovedstadens minst kjente skulpturpark. Men du har kanskje kjørt forbi, for den ligger bare et steinkast fra Østre Aker vei, motorveien som her skjærer gjennom de østre delene av Groruddalen. Noen hundre meter lenger øst, bare et par steinkast unna, ligger Tante Ulrikkes vei, kjent fra Zeshan Shakars suksessromanen med samme navn, fra 2018. De litterære referansene er godt ivaretatt, for skulpturparken har adresse til Kristoffer Robins vei, oppkalt etter den menneskelige hovedpersonen i A. A. Milnes «Ole Brumm». Når vi legger til at skulptursamlingen ligger lengst syd i en idrettspark, kan vi vel si at den er trygt forankret i det utvidede kulturbegrepet.

Rommensletta skulpturpark er fortsatt preget av at det er tidlig vår. Se for deg landskapet dekket med grønt gress under blå himmel.  Foto: Lars Elton

Rommensletta skulpturpark er ett av flere kunstprosjekter som er egnet for en utflukt i disse koronatider. Og ellers også. For denne attraksjonen fortjener flere besøkende enn den lokale befolkningen. Groruddalen har mange kunstperler å by på, ettersom Oslo kommunes kulturetat har hatt relativt godt med midler de senere årene. Kunstsamlingen deres er en av landets største, antagelig bare slått av Nasjonalmuseets, og kanskje KODE i Bergen. I denne artikkelen vil jeg vise frem et utvalg kunstprosjekter som er tilgjengelig utendørs i Groruddalen.

Området rundt Rommensletta skulpturpark er preget av etterkrigstidens drabantbybebyggelse. Ola Enstads skulpturgruppe «Stålskog» står ikke så langt unna, i Smedstuaparken. Tante Ulrikkes vei ligger noen hundre meter til høyre. © Ola Enstad / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Området rundt Rommensletta skulpturpark er preget av etterkrigstidens drabantbybebyggelse, men skulpturparken er langt yngre enn de nære omgivelsene. Mohammed, den ene av to hovedpersoner i «Tante Ulrikkes vei», er ikke spesielt opptatt av kunst, og siden handlingen foregår tidlig på 2000-tallet har han ikke opplevd skulpturparken, for den ble åpnet i 2013. Men «Mo» har begreper om kunst, for allerede i den første eposten skriver han dette: «Utafor blokka er det flere blokker, lakserosa lave og høye blokker. Midt i borettslaget er det en stor skulptur av en flamme. Jeg skjønner ikke hva som er fint med at noe brenner.» Så enkelt kan det sies. Ferdig snakka.

Ola Enstads skulpturgruppe «Stålskog» fra en annen vinkel. © Ola Enstad / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Mohammed hadde kanskje vært mer begeistret hvis han hadde fått oppleve skulpturparken. I motsetning til flammeskulpturen i borettslaget, som på en video fremstår som høy, stilisert og mørk, er skulpturene på Rommensletta både fargesterke og varierte. Skulpturparken ligger i sydenden av et parkdrag på vestsiden av et skogholt. I nærheten er det hovedsakelig 60- og 70-tallsbebyggelse: På den ene siden industri-, kontor- og lagerbygg av ymse slag, på den andre siden et borettslag som er blitt oppgradert med innglassede balkonger. Arealet parken er anlagt på, var i ti år, fra 1959 til 1969, kommunens hovedsøppelfylling. Så det er all grunn til å si at parken bidrar til en vesentlig heving av områdets miljøkvaliteter.

Nils Aas’ «Fugl» er skulpturparkens eldste. Arnold Haukelands «Atlantico» er artikkelforfatterens favoritt. I bakgrunnen Hilde Aagaards knall gule sitteskulptur «Primary Sitting, III, OOOM». © Nils Aas / BONO; © Arnold Haukeland / BONO; © Hilde Aagaard / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Skulpturparken består av 14 skulpturer fordelt på en tidslinje som tilsvarer bydelens moderne historie. Det innebærer at Nils Aas’ «Fugl» fra 1967 er den eldste. Så følger gode verk fra 70- og 80-tallet, som Arnold Haukelands «Atlantico» (1973) og Stefanny Hillgaards «Aleph» (1980). Alle disse er modernistiske abstraksjoner, med Haukelands blåmalte fugle- eller bølgekonstruksjon på en stor stein som et klart høydepunkt. I likhet med flere av de andre skulpturene på Rommensletta er den omplassert. «Atlantico» sto tidligere i et atrium ved Sandaker senter. Den er for øvrig én av få skulpturer som har nådd et privat massepublikum. Haukeland fikk laget en serie replikker i lite format, av denne og en annen skulptur. De dukker opp på auksjoner med jevne mellomrom. Haukelands mest kjente skulptur er antagelig «Dynamikk» (1966) ved Strandpromenaden langs Frognerkilen, en modernistisk visjon i glinsende stål som i min barndom ble omtalt som «bilkrasjet». En morsom detalj er at den høyst modernistiske «Dynamikk» er gitt til Oslo av Selskabet for Oslo Byes Vel, en organisasjon som ikke alltid har vært kjent for sine progressive holdninger.

Flere av skulpturene er flyttet fra andre steder. Nils Aas’ «Fugl» var tidligere plassert ved Symra kino på Lambertseter. © Nils Aas / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Skulpturparken er satt sammen etter samme prinsipp som Oslobiennalens installasjon på Økern, der de har plassert ut skulpturer som har stått lagret i påvente av ny plassering. Nils Aas’ «Fugl» stod tidligere ved Symra kino på Lambertseter, mens Stefanny Hillgaards «Aleph» (som er den første bokstaven i det hebraiske alfabetet), er flyttet til Rommensletta fra en plassering ved kommunens administrasjonsbygg i Herslebs gate. De to mannlige skulptørene ruver i norsk kunsthistorie, mens bulgarskfødte Hillgaard ikke er et like kjent navn. Men det er grunn til å legge merke til den stilsikre modernisten, som har flere skulpturer i Oslo. Hennes bronsebyste av Sigrid Undset er montert i veien på Tveita som bærer forfatterens navn. Hillgaards kanskje mest kjente skulpturer, «Bønn til visdom og lys» (1975) og «Det våkende øye» (1984), står henholdsvis langs E18 ved Bestumkilen, og på plenen mot Sognsveien ved Søsterhjemmet på Ullevål sykehus.

Det kan være at vedlikeholdspatruljen er like rundt hjørnet, men vedlikeholdsbehovet er godt synlig med Kristian Blystad (til venstre) og Arnold Haukelands skulpturer. © Kristian Blystad / BONO; © Arnold Haukeland / BONO – Foto: Lars Elton

Tidslinjen fortsetter etter årtusenskiftet, da en ny, forenklet saklighet slo inn i skulpturfeltet. Skulpturparken speiler det med skulpturer som Geir Stormoens «Rød megalitt» (2009) og Gunn Harbitz’ «Flyt 2» (2009). Begge ble innkjøpt til åpningen av parken i 2013. For å gi parken et mangfold av uttrykksformer ble Kristian Blystads fisker flyttet fra et kommunalt administrasjonsbygg til et lite basseng, en bekk som deler Rommensletta skulpturpark i to. Omplasseringen er ikke spesielt vellykket, blant annet fordi skulpturene er forandret. De har en viss humoristisk dimensjon der de ligger og vaker i bassenget, men det er nok mange som ikke vil få øye på dem. Og de viser at vedlikeholdsbehovet er en kritisk dimensjon ved en park som denne.

Julia Vance sine «WE-ME»-skulpturer er blant skulpturparkens nyeste tilskudd. Stefanny Hillgaards «Aleph» i bakgrunnen til høyre.  © Julia Vance / BONO; © Stefanny Hillgaard / BONO – Foto: Lars Elton

Skule Waksviks «Revemor med unge» (2005) ble også innkjøpt til åpningen, og er parkens realistiske alibi. Året etter åpningen ble skulpturparken supplert med Hilde Aagaards knallgule sitteskulptur «Primary Sitting, III, OOOM» og tre av Julia Vance sine «WE-ME»-skulpturer. Disse har tidligere vært vist på Jernbanetorget. Med sitt dualistiske budskap, der man kan snu bokstavene så meningen skifter, er de spesielt aktuelle i disse koronatider når hensynet mellom individet og kollektivet må avveies. I tillegg til de nevnte skulpturene finner du verk av Annasif Døhlen og Michael O’Donnell i parken.

Fredrik og Martin Raddums «Storstua» og Finn-Henrik Bodvin & Nina Sundbyes «Lekeskulptur» står på Haugenstua © Fredrik og Martin Raddum / BONO; © Finn-Henrik Bodvin / BONO; © Nina Sundbye / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Hvis du ikke har hørt om Rommensletta skulpturpark før, er sjansen litt større for at du har sett bilder av lampen på Haugenstua. Drabantbyen ligger på motsatt side av Østre Aker vei, og det er en overkommelig spasertur fra skulpturparken. På veien kan du få med deg Ola Enstads «Stålskog» i Smedstuaparken. Brødrene Fredrik og Martin Raddums gigantiske stuelampe «Storstua» er meget godt synlig i parkdraget mellom Haugenstuas modernistiske klosser av noen boligblokker. Den er blitt en attraksjon som folk valfarter til. Området har fått navn etter skulpturen, og «Storstua på Haugenstua» rommer også en fin lekeskulptur av Finn-Henrik Bodvin og Nina Sundbye. Knut Steens stiliserte utsmykninger på gavlveggene er også verdt å få med seg.

Et utvalg fra skulpturparken bak Granstangen skole: István Lisztes; «Byste og klode» (fra venstre), Gustav Vigeland: «Fosteret» og Petter A. Hepsø: «Looking up. Versjon II» © István Lisztes / BONO; © Gustav Vigeland; © Petter Alexander Hepsø / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Litt lenger sydøst i Groruddalen, like ved Furuset, finner du en annen skulpturpark ved den nybygde Granstangen skole. Den har skulpturer plassert på sokkel i et åpent parkdrag bak skolebygget, pluss en markant skulptur i rustent cortenstål av Stian Ådlandsvik og Lutz-Rainer Müller. «Acting on your best behaviour» ser ut som en ansamling av brukte kontormøbler, men den kan også sees som en beholder for kunnskap. De mindre skulpturene i parken bak skolen er mer beskjedne i format, og oppleves å ha varierende opplevelseskvaliteter. Med kyndig veiledning kan de brukes som utgangspunkt for en diskusjon om kunstens relevans i livet, og det er flere kjente kunstnere og verk med gjenkjennelseskvaliteter.

De historiske fotoene av «Fra lys til mørke», Olav Strømmes utsmykning av Furuset T-banestasjon fra 1978, viser hvor fint det egentlig er. © Olav Strømme / BONO – Foto: Oslo Kommunes Kunstsamlinger

Når vi først er i nærheten av Furuset, er det grunn til å lokke med en snartur i undergrunnen. Det tar ikke mer enn fem-ti minutter å spasere fra Granstangen skole til Furuset senter. På busstorget finner du Nico Widerbergs portrettstatue av FNs første generalsekretær, Trygve Lie, som bodde her før den moderne bebyggelsen ble reist. Men det er ikke skulpturen som er hovedmålet på Furuset. Vi skal ned under bakken, til T-banestasjonen som ble utsmykket av Olav Strømme i 1978. Han er ikke av de mest kjente kunstnerne, men han nyter stor anerkjennelse som en av den norske modernismens sentrale aktører. Utsmykningen har dessverre vært utsatt for tagging og hærverk, men Kulturetatens konservatorer står midt oppi et arbeid nå, der de skal finne frem til en metode for restaurering som lar seg kombinere med moderne graffitifjerning. Slik den fremstår nå er det et trist syn, men håpet er at den snart vil fremstå i nygammel prakt. 

Marianne Heskes store hode er omdreiningspunktet i Torshovdalen. © Marianne Heske / BONO – Foto: Lars Elton

Det finnes flere kunstperler i Groruddalen, men jeg skal avslutte med en av mine favoritter – som egentlig ikke er i Groruddalen. Men den står i Torshovdalen, som med litt velvilje kan sies å være en sidedal til Groruddalen. Marianne Heskes «Hodet N.N.» står sentralt i parkdraget, og det gigantiske dukkehodet definerer landskapet og oppleves som selve omdreiningspunktet i det flotte landskapsrommet. Den bygger på et tema Heske har jobbet med siden starten av karrieren, men denne versjonen ble plassert ut i 2014 som en gave fra Sparebankstiftelsen og deres prosjekt Skulpturstopp.

Les mer på Kulturetatens nettsider: www.kunstsamlingen.no og på www.skulpturstopp.no

lars.elton@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.