Skjulte skatter på TiFF 2021

Det har de siste årene blitt en tradisjon å få med seg bidragene til den lokale kunstscenen på TiFF. Særlig den årlige åpningen på Tromsø Kunstforening har vært et samlingspunkt for mange kinogjengere som har søkt et kunstnerisk avbrekk fra kinosalene. Av pandemiske årsaker ble åpningen av utstillingen Artists Film International på kunstforeninga naturlig nok ikke gjennomført med klingende glass og taler i år. Men utstillingen åpnet likevel (det kommer en egen anmeldelse av denne senere), og sammen med Kurant Visningsrom og Kinobox utgjorde de det TiFF omtalte som Kunst@tiff.

Behovet for programbredde var kanskje særlig tiltrengt i år da TiFF så seg nødt til å digitalisere hele programmet. Selv om det daglig ble arrangert visninger på utekinoen, gjorde TiFF dessverre skuffende lite for å løfte fram Kunst@TiFF-delen hvor både Kurant og Kinobox stod for «koronavennlige» kunstprosjekter som kunne oppleves utendørs, og alene.

Kunst på vindusshopping

Kurants vindusutstilling «Rom på Rundgang» ble til i samarbeid med det kunstnerdrevne visningsstedet SCOTTY i Berlin og kunstneren Juliane Zelwies. Seks videoverk og en installasjon ble vist i utstillingsvinduene til nedlagte turistbutikker i sentrum. Særlig treffende var to av filmene i gågata. I Ingela Ihrmans komiske film «Toad» forsøker en padde med sta utholdenhet å turne i ulike treningsapparater i en gymsal. Altså, det er en padde på hoppebrett. Det er ganske gøy. Verket har klare likhetstrekk med filmen i nabovinduet. Her forsøker en like sta kvinne å få en barnevogn gjennom to metallstolper som er, tilsynelatende meningsløst, plassert foran en rulletrapp i en hall full av travle mennesker. Både padda og kvinnen befinner seg i offentlige rom hvor de og deres gjøremål ikke passer helt inn. Litt som man kan si om Kurant, og for så vidt store deler av kunstfeltet forøvrig. Kurant har selv vært uten fast visningssted i Tromsø siden 2018. I tiden som «hjemløse» har de gjentatte ganger aktivisert forlatte byrom, både inne og utendørs (på fjorårets TiFF hadde de for eksempel en fin audiovisuell performance i en av byens nedlagte svømmehaller). Slik har de både brakt kunsten ut i byrommet og samtidig gitt sine innspill til stadig pågående diskusjoner om byens urbane utvikling.

Nye rom

Med «Rom på Rundgang» fortsetter det mobile visningsrommet sitt prosjekt, og denne gang har de altså valgt seg lokalene som ulike turistbutikker har etterlatt seg etter å ha gått korona-konkurs. Dette grepet åpner et nytt «rom» hvor det er stort potensial til videre diskusjoner om turistindustri, næringskriser, økologiske kriser, kunst i offentlige rom og stedsutvikling både i lokal og global kontekst. Her er det mye å ta tak i, noe det også ble gjort da Tromsø Talks i samarbeid med Kurant arrangerte en samtale (bak et av utstillingsvinduene) om mulighetsrommet som disse tomme lokalene åpner for i byen. Det hadde likevel vært interessant å se hvilke dører kunsten kunne åpnet med en tydeligere forankring i TiFFs festivalprogram, eller i alle fall med en mer synlig plass på plakaten.

Kinobox

Kinobox er et relativt nytt visningsrom, eller micro-kino, etablert av kurator og produsent Sarah Schipschack og kurator og kunstner Ruth Aitken. Under TiFF ga de seg til kjenne gjennom en sterk lysstråle som ledet meg til smuget på baksiden av Rådstua Teaterhus. Der ble Britt Al-Busultans åtte minutter lange videoprojeksjon «Guided Light #1» loopet i tre ettermiddager. Jeg skulle gjerne sett installasjonen plassert et annet sted, hovedsakelig fordi lysstrålene som strømmer ut til hver sin side, og som trolig er ment å gi opplevelsen av en fyrlykt, ikke fungerer veldig godt på husveggen.

Etter å ha stirret konsentrert på abstrakte sort-hvitt bevegelser i selve filmen, kom jeg fram til at det, i alle fall tidvis, lignet et eller annet mekanisk instrument i bevegelse. Kombinert med lysstrålene, og filmfestivalen som installasjonen var en del av, ble tankene ledet til lysets rolle i filmhistorien. I likhet med Kurants bidrag var det selv-refererende verket en passende avkobling til de narrative (og ofte gode, vel og merke) fortellingene som i stor grad dominerer resten av TiFF-programmet. Og der Kurants prosjekt, som nok hadde hatt godt av å bli løftet litt mer frem av festivalen, kledte faktisk Britt Al-Busultans videoverk å fremtre som en skjult skatt i Tromsøs gater.

Samisk improvisasjonskompetanse

Selv om programmet kunst@tiff kunne vært bedre forankret i resten av festivalen, var kunstfeltet godt synlig på andre områder. Kunst i offentlige rom var blant annet et tema som dukket opp på den digitale plattformen hvor festivalen hovedsakelig fant sted. I Merethe Offerdal Tveit sin dokumentar «Odelsgut og fantefølge» om arkitekturkollektivet FFBs (Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen) omdiskuterte kunstverk i Kvam, eller kunstkatastrofen som mediene til tider omtalte det som, følger vi godt voksne og oppskaka innbyggere som klager over det kontroversielle kunstverket. I løpet av filmen får den konfliktfylte stemningen et mer forsonende preg og i en viktig scene ser vi Joar Nango som rolig orienterer kommuneansatte om hvordan improvisasjonskompetanse er en designstrategi i FFBs kritikk av kapitalismestyrt arkitektur. Det ligger mye varme i fortellingen og den oppløftende dokumentaren gir håpefullt påfyll til en debatt om kunst i offentlige rom som ofte kan føles som om den går på tomgang.

Joar Nangos improvisasjonskompetanse er også en strategi brukt i TV-serien Postkapitalistisk arkitektur-TV som kunstneren og regissør Ken-Are Bongo lagde for Bergen Kunsthall til Festspillene i Bergen i 2020. På TiFF fyrte Nango og Bongo igjen opp i vedovnen i varebilen, eller Sprinteren som Mercedesen helst kalles, og sparket i gang helga på utekinoen fredag kveld med tre nye episoder spesialprodusert for TiFF. I Norge Rundt-stil følger vi Nango på kjøretur fra Molde til Sápmi og får se klipp fra samtaler han har med ulike fagfolk som deler erfaringer de har med tanke på kritikkverdige forhold i Sápmi. Flere av samtalene ble også improvisert under selve visningen i Tromsø. Blant annet fikk vi en opplysende samtale med multikunstneren og reineieren Elle Márjá Eira. Hun fortalte om en rettsak familien hennes og flere reinbeitedistrikter er involvert i akkurat nå og som handler om kraftlinjen Statnett bygger i deres beiteområder. Postkapitalistisk arkitektur-TV Vol4 ble en innsiktsfull, men også herlig tv-opplevelse selv om energien som Nango ofte tilfører kunstproduksjonene sine definitivt amputeres litt når man må forholde seg til en pågående pandemi.

Tilstedeværelse og fravær

I tillegg til de lokale kunstaktørene bidro også Nasjonalmuseet med et eget filmprogram med tittelen «Sidesprang». Det er en arrangementserie hvor de presenterer arbeider fra den kommende utstillingen «Jeg kaller det kunst». Her ble et universelt tema tatt opp når forholdet mellom mor og barn ble utforsket av de tre kunstnerne Uma Feed Tjelta, Mahlet Ogbe Habte og Shwan Dler Qaradaki. Den såre historien fortalt gjennom Qaradakis terapeutiske akvareller henger best ved i ettertid, men filmprogrammet som helhet klarte aldri riktig å kare seg inn under huden. Noe som helt sikkert kan ha noe å gjøre med at jeg så filmene hjemme på PC-skjermen.

Lite synlig bredde

Nasjonalmuseets filmprogram var altså ikke, i likhet med Joar Nangos TV-show, en del av det festivalen selv omtaler som Kunst@TiFF. I motsetning til de lokale visningsrommene ble Nasjonalmuseet løftet frem i festivalens pressemelding. Det var tydelig at dette var en satsning festivalen var stolt av å tilby publikum. Men Nasjonalmuseets tilstedeværelse forsterker også fraværet av Kurant, Kinobox og Tromsø Kunstforening på festivalen. Det var i det hele tatt ganske uklart i løpet av hele festivaluka hvorvidt det som ble presentert under Kunst@tiff var å regne som en del av festivalen eller ikke. Det er uansett synd at TiFF i en tid hvor hele kunst- og kulturfeltet er under press, tilsynelatende ikke inkluderer det lokale kunstfeltet mer. Nå vet jeg selvsagt ikke hvordan samarbeidet mellom de ulike aktørene er, men man skulle tro at pandemien gjorde at behovet for samarbeid på kulturfeltet ble enda sterkere. Og selv om det er forståelig at det å planlegge festival i disse dager byr på store utfordringer, er det ikke utenkelig at tettere bånd hadde bidratt til at det ganske brede programmet TiFF faktisk kunne tilby (selv om de ikke snakket særlig høyt om det) hadde gitt flere festivalpublikummere en bedre og bredere festivalopplevelse. I det minste en opplevelse som strakk seg litt lengre enn mellom egen stue og utekinoen på Stortorget.