Festspillene i Nord-Norge Energiske sammenstøt

Festspillene i Nord-Norge
Galleri Nord-Norge, Harstad 
Står til 10. oktober 2020

Etter å ha vært bosatt i Paris og deltatt på flere utstillinger sammen med den parisiske avantgarden, flyttet Ragnhild Kaarbø (1889-1949) tilbake til hjembyen Harstad på slutten av 1920-tallet. Årsaken til flyttingen skal ha vært dårlig økonomi. Den nedslående kritikk av gruppeutstillingen «Otte skandinaviske kubister» på Kunstnerforbundet i Oslo i 1927 betydde ikke slutten på karrieren, men et stilskifte for Kaarbø, som i dag regnes som en av pionerene fra Nord-Norge. De fleste maleriene som vises i utstillingen «Vatn og olía» har sitt faste ly i et eget utstillingsrom på Galleri Nord-Norge. I anledning Festspillene i Nord-Norge har kurator Ingeborg Annie Lindahl (som selv er en hjemflytta Harstad-kunstner) hentet disse frem etter å ha vært  – for å bruke utstillingstekstens passende ordlyd – «stengt inne i et trangt, lite rom».

Alternative metoder

Det som først hekter seg fast i blikket er imidlertid ikke de fremhentede maleriene til Kaarbø, men signalfargede nylonstrømper som med steiner i bunnen blir som dryppende oljemaling på veggene. Takhøyden i den gamle svømmehallen gir en egen monumentalitet til fargefossen i «Water and oil» som er tittelen på det mest iøynefallende tekstilverket til kunstnerkollektivet The Icelandic Love Corporation. Her representert av Jóní Jónsdóttir og Eirún Sigurðardóttir. I noen mindre installasjoner henger strømpene fra sorte damesko med spisse hæler. En av disse, «Pionéer» (2020), skiller seg ut i sin typiske 1920-tallsstil. Her oppstår et møte med Kaarbø og tiden da maleriet «Puristisk komposisjon» (ca. 1927), som installasjonen henger ved siden av, ble malt. Det er en forholdsvis enkel måte for samtidskunsten å gå i dialog med fortiden på. 

The Icelandic Love Corporation har også tatt i bruk mer alternative metoder når de har forsøkt å komme i kontakt med den avdøde kunstneren. Det har de gjort gjennom å benytte et såkalt «medium». Metoden var utgangspunkt for en performance på utstillingsåpningen (som jeg dessverre gikk glipp av). Den er likevel sentral også i utstillingen, nærmere bestemt i den 23 minutter lange filmen «Water and blood» (2019). Den ritualistiske dramafortellingen viser kunstnernes forsøk på å gå i dialog  – ved hjelp av et medium – med den islandske kunstneren Asgrimus Jönsson (1876-1958). Filmen, som ble laget i forbindelse med en visning på Nasjonalgalleriet på Island i 2019, gir Jönnson en sentral rolle i utstillingen, noe som kan skape forvirring. Det er – så vidt jeg vet – ikke noen annen kobling mellom ham og Kaarbø, enn at de levde på samme tid. Det som imidlertid er viktig i filmen, er bekjentskapet med kunstnernes alternative metode. Ved å benytte seg av medium stiller de åpne spørsmål omkring hvilke forskningsmetoder man tar i bruk ved innhenting av informasjon om avdøde kunstnere. Slike spørsmål har nok vært aktuelt for flere generasjoner før oss, men kanskje særlig i dag, når det å bidra til mangfoldet – ved å hente frem underkommuniserte kunstnere – er en oppgave mange institusjoner, kuratorer og forskere på alvor har tatt innover seg. 

Sjangermangfold

For å bli kjent med Kaarbø, er det maleriene man må vie tiden til. Utvalget Lindahl har gjort, viser impresjonistiske landskap, kubistiske malerier, ekspressive portretter og stilleben. Sjangermangfoldet forteller om en utforskende kunstner som bevegde seg i ulike stilretninger og som absolutt ikke kan stemples som, for eksempel, interiørmaler. Noe som ikke er uvanlig for kvinnelige kunstnere fra Kaarbøs tid. I så måte kan man si at utvalget «fjerner kjønnet» fra fortellingen. Og det er her utstillingen blir mest interessant. Når maleriene møter tekstilkunsten – som gjennom kunsthistorien har blitt sett på som en «kvinnegren» og stiletthæler og nylonstrømper, oppstår det et sammenstøt der man potensielt kan finne nye feministiske perspektiver. Hvilken rolle skal kjønn egentlig spille i historiefortellingen? Som en del av utstillingsprogrammet ble det også arrangert samtaler, bl.a. om feminisme i kunsten, hvor slike kjønnspolitiske temaer ble belyst. Dermed fikk ikke harstadværingene (som jeg vil tro utgjør hovedandelen av utstillingsbesøket på 2020-utgaven av Festspillene i Nord-Norge) ikke bare en god anledning til å bli bedre kjent med pioneren fra hjembyen, men til å bidra i en feministisk diskusjon som også har betydning for samtidens dekolonialistiske og antirasistiske perspektiver. Så får det heller være at utstillingstittelen «Vatn og olía» ikke er et treffende, eller spesielt engasjerende, tittelvalg.