Flagger for flytende grenser

Unfolding Questions, Codes, and Contours
Tromsø Kunstforening
10. oktober – 20. desember 2020

Etter snart fem år med månedlige flaggheisinger i flaggstanga utenfor Tromsø Kunstforening, har de 70 flaggene laget av 70 individuelle kunstnere/kunstnergrupper, som utgjør kunstprosjektet Flagg Tromsø – nå flyttet inn i bygget og kulminert i utstillingen Unfolding Questions, Codes, and Contours. Kunstprosjektet er produsert av visningsrommet Entrée og kuratert av Randi Grov Berger. 

Med oppstart allerede i 2015 har prosjektet hatt atskillelig lengre visningstid i Tromsø enn det har hatt på de tidligere stedene det har blitt vist: i Bergen, Stavanger og i New York. Det har uten tvil vært en fordel, kanskje særlig fordi det, til tross for sin sentrale plassering, har hatt en ganske stille opptreden. Fram til sommeren 2020, vel og merke, da Oliver Resslers «Oil spill flag» (2020) som viser det norske flagget tilgriset med olje, ble heist i flaggstangen. Flagget ble kritisert av mange, blant annet fylkesmannen i Troms og Finnmark, for å sverte det norske nasjonalsymbolet. Flagget ble etterhvert stjålet – og levert tilbake – ikke bare én, men to ganger. Selv om flagget ikke skapte engasjement rundt Norges rolle i klimakrisen – noe som var Resslers utgangspunkt for designet – bekreftet tyveriet, og oppstyret, i alle fall at det norske flagget fortsatt besitter en sterk posisjon som nasjonalsymbol. 

Fra flaggstang til galleri

Den lange visningstiden gjorde at jeg rakk å bli ordentlig glad i prosjektet, og jeg var derfor spent på hvordan det ville fungere å ta et kunstprosjekt laget for det offentlige rom inn i gallerirommet. Det fungerer helt greit. Det er stas å endelig få nærkontakt med flaggene som henger majestetisk fra vegg-monterte flaggstenger. I hele fem rom kan man bla seg gjennom rader med tekstiltrykk. I de aller fleste kunstutstillinger gjør det seg med en tekstlig forklaring, og her, i den aktuelle sammenhengen, skulle jeg gjerne fått en litt mer håndterbar presentasjon enn den sammenbretta A3-plakaten som følger arbeidene. Det er tross alt ikke snakk om å fordype seg i et tema. I tillegg til flaggets symbolske rolle gir de mange fortellingene grobunn til dagnære diskusjoner om klima, migrasjon, kjønnspolitikk, undertrykte minoriteter og urfolk, m.m. Gjennom årene har også flere nye flagg, og dermed flere perspektiver, kommet til, og i Tromsøutgaven vises flere nykomlinger. For eksempel byr utstillingen på Joar Nangos fornøyelige og poengterende bidrag: et fargekritt-tegnet flagg «designet» av «en middelaldrende hvit mann» som fikk i oppgave å tegne det samiske flagget etter hukommelsen. 

Nasjonalisme

Et dominerende tema i utstillingen er, ikke uventet, nasjonalisme. I Norge er vi vant til å se på flagg som «nasjonalmerker» som feirer et kulturelt fellesskap knyttet til et bestemt geografisk område. Men nasjonalismen har mange nivåer, og selv om grunnlovsfeiringen i Norge i stor grad består av barnetog, pølser og is, er det likevel viktig å reflektere kritisk over hva flagget representerer i rollen som nasjonalsymbol. Flere av flaggene i utstillingen tar tydelig avstand fra den ekskluderende, og ubehagelige nasjonalismen. Andrea Spreaficos flagg «Nor» (2012) peker effektivt på dette ubehaget når kunstneren ganske enkelt har byttet ut blåfargen i det norske flagget med grønnfargen til det italienske flagget. Hvilken rolle spiller egentlig opprinnelseshistorie i feiringen av nasjonaldagen? 

Det er også flere flagg som mer subtilt kommenterer nasjonal identitet og internasjonal mobilitet. Som for eksempel «Black Holes» (2012) av kunstnergruppen Lewis og Taggart som i stedet for å feire et bestemt sted, ønsker å feire ingen sted som helst. Eller «Polar Purple» (2020) av Tanya Busse. Her står det skrevet «Liquid borders» i internasjonale maritime flagg-koder, av den typen som signaliserer endring av kurs, mann overbord og lignende. Flaggets farge viser til den eksklusive purpurfargen man henter fra sneglen nucella lapillus – og som tidligere har blitt eksportert fra fjæra i Nord-Norge og ut i store deler av Europa. Busses lillatonede fortelling både leker med flaggsymbolikk, peker bakover i historien og leder oss inn på tanker omkring flytende grenser i internasjonal politikk og økologi.  

Viktig påminnelse

Med koronapandemien har vi blitt møtt med begrensede muligheter til å krysse landegrenser. Med det kommer viktige spørsmål knyttet til hvordan pandemien potensielt kan påvirke vår kulturforståelse og samarbeid over grensene. Utstillingen får dermed en uventet, men også viktig funksjon når den gang på gang minner oss på at muligheten til å krysse landegrenser –  eller i det hele tatt ha et land å kalle sitt eget – har vært en kamp for mange i lang tid. Israel-Palestina-konflikten er et åpenbart eksempel som dukker opp i flere flagg. Blant annet i Malin Lennström-Örtwalls «Divided family» som tar for seg hvordan konflikten holder familier skilt fra hverandre. Et annet slående eksempel er Jordan Nassars flagg som i sort, hvitt, grønt og rødt – det palestinske flaggets farger – viser et slags kart. En svært snirklete rød linje representerer den kronglete veien palestinere må ta for å forflytte seg mellom Nabulus og Jericho. Nede på flagget går rette linjer i blått og hvitt – det Israelske flaggets farger – og viser den langt mer effektive veien man kan ta dersom man har israelske bilskilt. 

De mange ulike beretningene gjør at man vil kunne finne relevans i kunstprosjektet i lang tid. Og selv om flyttingen fra flaggstang til gallerirom gir anledning til et gledelig gjensyn, nærkontakt og tematisk dypdykk, tror jeg det fortsatt ligger mye uforløst kraft her. Jeg håper derfor å se flaggene, eller i alle fall et utvalg av dem, plassert i et annet offentlig bygg senere. For det er trolig ute blant folket at flaggkunsten best evner å oppfordre til kritisk refleksjon over vårt (kanskje litt naive) forhold til den vaiende tøydukens symbolske betydning.