Et moderne Pangea

Tauba Auerbach: Panthalassa
Maleri og fotografi
STANDARD (OSLO)
Står til 21. november 2020

For ganske nøyaktig ti år siden viste Tauba Auerbach fire malerier fra den da ferske Fold-serien, i utstillingen The W Axis på STANDARD (OSLO). Fold-serien var en eksistensialistisk spekulasjon om fysikkens romlighet og sanseapparatets begrensning og mulighet, framført med en sjeldent tiltalende estetisk presisjon. Utstillingstittelen henviste til en mulig fjerde dimensjon og følgelig en akse i tillegg til de tre (x, y og z) som er gitt i det kartesiske koordinatsystemets framstilling av plan og rom. Maleriene var en slags avbildninger av sin egen tilblivelsesprosess i form av illusjonistiske og monokromatiske avtrykk, eller maleriske «fremkallinger», av tidligere folder og ujevnheter i lerretsstoffet, som en sammensmelting av det to- og tredimensjonale.

Fra metafysikk til politikk

The W Axis var Auerbachs andre separatutstilling i galleriet, og Fold-maleriene innevarslet kunstnerens internasjonale gjennombrudd og en intens interesse fra samlere, museer og andre gallerier. «Alle» ville slå kloa i både Auerbach og de visuelt lekre og konseptuelt raffinerte maleriene. Når 39-åringen nå er tilbake på STANDARD (OSLO) med Panthalassa og sin fjerde separatutstilling i Oslo, er det som en veletablert stjerne i amerikansk og internasjonal kunst. Interessant nok er det igjen fire malerier, og ikke minst en fortsatt spekulerende interesse for vitenskap og intuitiv bruk av koordinater – denne gangen i form av verdenskart – som er hovedmenyen. Men Panthalassa sikter seg inn på en mer politisk ladet diskusjon enn den mer metafysiske tilnærmingen til det flate billedplanet vi så i The W Axis. 

Innspill til vår egen tid

Panthalassa er navnet på urhavet, eller «allhavet» – all verdens havmasse som var samlet til ett og som i geologisk urtid omga superkontinentet Pangea. Auerbachs utstilling har imidlertid ingenting med geologi eller urkontinenter å gjøre. Panthalassa innbyr snarere til refleksjon om de totale politiske og sosiale omstendighetene som preger vår tid. Maleriene som utgjør utstillingenes hoveddel er malt med tynn pensel og maskinell presisjon, montert i galleriets rom ut mot tungt trafikkerte Waldemar Thranes gate. I tillegg består Panthalassa av fire infrarøde fotografier av varme og kalde vannstrømmer som treffer hverandre. De erfares som en slags fotnoter til maleriene i det større rommet, og de underbygger og utvider perspektivet i maleriene. 

I likhet med mitt møte med The W Axis en oktoberdag for ti år siden, måtte jeg studere maleriene lenge og nøye for å se at de ikke er silketrykk eller noen annen form for grafisk teknikk, men håndmalte lerreter, strukket opp med kraftig strikk i et sinnrikt system festet til spikere i veggen. Monteringen er gjort etter en iøynefallende geometri, og lett å se i sammenheng både med malerienes estetisk-konseptuelle utgangspunkt og kunstnerskapet under ett. Auerbachs arbeid har siden starten kombinert matematikk og filosofisk-vitenskapelige teorier med et både slående og intrikat visuelt uttrykk – fra grafisk komplekse fonter og skulpturer i glass og sand til et pumpeorgel (Auerglass Organ, 2009). Verkene er gjerne utviklet i tett samarbeid med teknologer, tenkere og håndverkere.

Tegner verdenskartet på nytt

Det er tilfellet også her; utgangspunktet for kartene er et dataprogram spesielt utviklet for kunstneren av en profesjonell programmerer. Verktøyet gjør det mulig å trekke og dra i koordinatene og perspektivene slik at vårt vante bilde av kloden antar vridde former, men på en måte som alltid bevarer havenes korrekte størrelsesforhold. De nye «kartene» plasserer den sørlige halvkule i sentrum med Europa og Nord-Amerika strukket ut som en smal, nær ugjenkjennelig periferi i kartenes randsone. Lerretenes montering er altså en aksentuering av motivenes både tekniske og politiske poeng: det manipulerbare i en vitenskapelig framstilling av verden, og i videre forstand konflikten mellom det globale nord og sør. Tenk det klassisk eurosentriske perspektivet, som tradisjonelt har funnet sin bekreftelse i kartverk der kjempekontinentet Afrika reduseres til en landmasse knapt større enn Grønland. 

De virvlende vannstrømmene som illustreres i fotografiene får vi tro viser til denne potente motsetningen – det «varme» sør møter det «kalde» nord, noe som både kan leses som en mulig konflikt, men i et økologisk perspektiv også som en forutsetning for en skjør klimatisk balanse. 

Et gløtt ned i avgrunnen

Panthalassa legger, som nevnt, en åpenbar politisk samvittighet for dagen. Utstillingen er i mindre grad båret av den indre logikken og det konsekvente forholdet mellom tenkning og estetikk som overbeviste så sterkt i The W Axis. Samtidig åpner den i sin enkelhet for et gløtt ned i avgrunnen, sett gjennom en revne i overflaten som jo bare har blitt større i løpet av de ti årene som har gått. Auerbachs verdensbilder oppleves i dypere forstand som et dystopisk omriss av et moderne Pangea; en verden som i stadig større grad tar form av et «allkontinent» av global kapitalisme, truende klimakatastrofe og et eskalerende politisk trusselbilde. Løsningen, og ansvaret som ligger på oss, innebærer å tøye koordinatene også i eget mentale verdenskart.