fbpx Overhodet ikke hverdagslig

Overhodet ikke hverdagslig

Jessica MacMillan:«Strawberry Moon», 2020, 3D animasjon© Jessica MacMillan. Fotostill: Jessica MacMillan.
En utstilling som gjennom fotoboken Jupiter, vol. 1 og et knippe 3D-animerte videoverk befrir publikum – om enn kun for noen få minutter – fra den kollektive opplevelsen av å sitte fast på en virusinfisert planet.

Jessica MacMillan: Everyday Moons
Galleri BOA, Oslo
Video, bok
Står til 7. februar, 2021

Men, straks melder de vanskelige spørsmålene seg

I følge informasjon på hjemmesiden til Galleri BOA visualiserer MacMillan i sin første soloutstilling i Oslo, Everyday Moons, fenomenet gravitasjonskollaps. Det gjør hun, i følge nevnte informasjon, gjennom de tre videoene «Strawberry Moon», «Wool Sock Moon» og «Porcelain Cup Moon». Gravitasjonskollaps forklares med største selvfølgelighet, som: «et begrep som beskriver hvordan et astronomisk objekt blir bundet av materiens påvirkning og så trekkes inn mot dets tyngdepunkt. Med andre ord er gravitasjonskollaps det som gjør ting sfæriske i verdensrommet. Mindre legemer slik som asteroider og kometer har ofte irregulære former».

Jessica MacMillan:«Woolsock Moon», 2021, 3D animasjon© Jessica MacMillan. Fotostill: Jessica MacMillan.

Mitt manglende kunnskapsnivå i astrofysikk/astronomi gjør at jeg søker assistanse via spalten Rom for barnNorsk romsenters nettside : «Det [gravitasjonskollaps] betyr at en samling av stoffer faller sammen mot et tyngdepunkt. Stjernen vokser ved at den stadig trekker til seg masse som er i skyen. Hvordan en stjerne dør avhenger kun av en ting: hvor tung den er». Heller ikke denne forklaringen når inn, men det gjør ikke så mye.  Til tross for at MacMillan har utviklet utstillingens bilder i samarbeid med Dr. Charles H. Lineweaver, en professor ved Australian National University's Planetary Science Institute, tar jeg det for gitt at det estetiske ikke fullstendig har fordampet i en naturvitenskapelig kontekst.

Fra utstillingen Everyday Moons på Galleri BOA. Installasjonsfoto: Adrian Bugge.

Fra små til store spørsmål

Hver av animasjonene tar om lag 3 minutter, og består av oppbrutte bildesekvenser supplert av lyden av vekselsvis svak, susende støy og større og mindre regnskyll. Visuelt veksler sekvensene mellom å zoome inn på noe vi bruker, drikker av eller spiser – raggsokker, porselenskopper og jordbær – og å fjerne seg, ved en forflytning utover, i brå byks. Allerede etter et par minutter er publikum fraktet et godt stykke ut i verdensrommet. MacMillan dveler først ved det kjente og kjære, om enn på et noe nøkternt vis: jordbærene ser litt vel perfekte ut, raggsokkene ser flunkende nye ut og det samme gjelder for koppene. I Strawberry Moon ser vi først duggfriske, antakeligvis bestrålte, jordbær med porer og grønne, små stilker. Deretter enorme landskaper utelukkende dekket av jordbær. Og til slutt: et rødt himmellegeme (jordbærmånen?) svevende langt ute i verdensrommet. De tre videoene som vises i hver sin lille sal går i loop, og virkningen av å se gjennom hver av dem, er nokså lik: perspektivet forflytter seg og store spørsmål tar over for de mindre. Det går fra den daglige grublingen rundt spørsmål om når pandemien tar slutt og om vaksinen kommer til å virke, til mer høytidelige spekulasjoner om det finnes liv på andre planeter og hva det egentlig betyr at verdensrommet er uendelig.

Fra utstillingen Everyday Moons på Galleri BOA. Installasjonsfoto: Adrian Bugge.

Kunstner med kunnskap om himmelrommet

MacMillan demonstrerte allerede på Høstutstillingen i 2018 gjennom installasjonen Antiplanet en naturvitenskapelig fundamentert interesse for og kunnskap om vår planet som en planet blant planeter. I boken Jupiter, vol. 1, som er en del av den aktuelle utstillingen Everyday Moons, dokumenterer MacMillan sine «møter» med den ubeboelige planeten Jupiter de siste fem årene. Dette gjør hun gjennom spontane bilder med mobiltelefon. I boken presenteres leseren for over femti av dem: en finger peker opp mot en knapt synlig, lysende prikk på en mørk himmel. Fotografiene er ikke så mye å skryte av, men så oppfatter jeg heller ikke at det er et hovedpoeng for MacMillan at leseren blir sittende for lenge med nesen i boka.

Utenfor jordens atmosfære

Jessica MacMillans utstilling Everyday Moons tilbyr en tankevekkende, fiktiv reise i rommet og setter en effektiv stopper for potensiell småpludring under visningen.

Stikkord