Kresent utvalg og høyt presisjonsnivå

Eilif Amundsen, Svein Strand, Johannes Vinjum, Frans Widerberg og John David Nielsen:
Fem Malere
Galleri K, Oslo

Står til 14. februar

Etter starten i 1977 fikk Galleri K snart en profil preget av et blikk for subtile maleriske kvaliteter. Det skyldtes ikke minst utstillinger av Svein Strand, Eilif Amundsen, John David Nielsen, Johannes Vinjum og Frans Widerberg. Det er disse kunstnerne galleriet nå har samlet i en gruppeutstilling med begrunnelse i at de fem representerte et oppbrudd fra datidens hegemoniske abstrakte maleri, og en ny figurasjon. Skal vi så oppfatte utstillingen som et nostalgisk tilbakeblikk, eller et ønske om å peke på relevansen for kunstnere i dag?

Vi finner et krysningspunkt mellom dem og dagens unge figurative i utforskingen av sensuelle overflatevirkninger og prosesser, ofte ut fra en fenomenologisk tilnærming til kunst der verket henvender seg til sansene, og det individuelle uttrykket står sentralt. Det er nok på dette rent maleriske plan at utstillingen har mest å tilføre. 

Malerisk sensuelt

Amundsen er forfinet og dempet i sine små formater og stringente komposisjoner. «Atelierspeil» fra 1985 tar opp i seg modernismens krav til å tenke gjennom og begrunne virkemidlene i et bilde. Bildeformatets rektangel gjentas i den svarte speilrammen med et lite utsving i nederkant. Det bidrar til en stille dramatikk i den velbalanserte komposisjonen. Refleksjonen av atelieret i speilet, med et lerret på et staffeli inne i rommet, skaper et bilde i bildet: En fordobling av motivet som skjerper oppmerksomheten for detaljer. Alt malt med en flytende pensel som definerer formene lett og poetisk. Mer pregnant, malerisk sensuelt og intenst kan det knapt gjøres med så enkle midler.

Johannes Vinjums malerier viser et eruptivt temperament i bilder over temaene kirkefasader, lekende barn og fødselsdagsselskap. Overflaten er rikt bearbeidet, nesten murt opp av fargemasse i et formspråk som nærmer seg den abstrakte ekspresjonismen hos Willem de Kooning, tuktet av impulser fra Pierre Bonnard. Bonnard kaster et lys inn over det meste i denne utstillingen. Som hos Bonnard, utforskes lysvirkninger med tanke på hvordan lyset ligger til grunn for både farge og komposisjon. Dette er et felles trekk for de fem malerne. Vinjum gir aldri slipp på nærheten til den visuelle opplevelsen av motivet. Spesielt i sine skildringer av barn, får bildene et psykologisk innhold av intim fortrolighet og åpenhet i utvekslingen av blikk. Disse kan måle seg med barneportrettets uovertrufne mester i norsk kunst; Matthias Stoltenberg.

Et enestående talent

Svein Strand som døde rett før jul, hadde en følsomhet for stoff, farge og komposisjon som gjorde ham til et enestående talent. Hans bilder med bord og stilleben i komplekse rom har en surrealistisk vridning av motivene. Resultatet er et bilde der ting og figurer i det ene øyeblikk oppleves som de har funnet sin definerte plass, for i neste øyeblikk å fremstå forvirrende mangetydige. Spesielt destabiliseres opplevelsen av rom gjennom bruken av spalter, dører og speil som gjør romvirkningen forvirrende.

Forankret i en solid kunnskap om tegnekunst

Hos John David Nielsen finner vi igjen dette spillet med romlige kontraster i billedflaten. Hos Nielsen møtes dessuten den franske tradisjon med en dynamisk og rytmisk glidende linjeføring, som bringer Munch i tankene. Nielsen bringer tegningen inn i maleriet på en måte som peker på den forankring den nye figurasjonen hadde i en solid kunnskap om tegnekunst.

Forholdet mellom menneske og natur

Blant kunstnerne i utstillingen skiller Frans Widerberg seg ut med sine signaturelementer; langstrakt skikkelse malt inn i omgivelser dominert av en palett av kontraster mellom blått, gult og rødt. I sammenheng med spesielt Nielsen og Strand, blir også Widerbergs forankring i en tradisjon der det å omsette figurasjonen på lerretet gjennom penselen, fargen, stofflighet, form og komposisjon, det som er styrken. Hos Widerberg bidrar en åpenbar innflytelse fra Munch, til intensiteten i det psykologiske innholdet. Det viktigste i Widerbergs kunst i dag, er nok hvordan han behandler forholdet mellom mennesker og natur. De tre maleriene av Widerberg, tematiserer mennesker som søker sammen i et fellesskap stilt overfor en natur som er overveldende, glødende og nådeløs.

Også denne gang finner vi et kresent utvalg og høyt presisjonsnivå noe som tidlig ble et kjennetegn ved utstillinger på Galleri K.