Øyets lyst

Thomas Pihl: Sight Spesific 
KODE 2 BERGEN
23. januar – 2. mai 2021 

Utstillingen viser frem Pihls kunstnerskap gjennom 30 år. Men merker kuratoren Karin Hellandsjøs kyndige hånd. Designen er sober og vakker. Den strenge kronologien er brutt opp. Et monokromt maleri i monumentalt format av nyere dato møter oss med en gang vi kommer inn. Verkene snakker til hverandre på tvers av tiden.

Utstillingen dveler ikke ved fortiden, flere av verkene kommer rett fra studio. Men rammene for hva vi skal se etter hos Pihl er blitt utvidet. En serie tegninger løftes frem som egen verksgruppe for aller første gang. De har fått status som bilder i sin egen rett, ikke bare skisser eller forarbeider. I flere av dem ser vi noen tunge, mørke og massive former. De svever i luften, som om de var vektløse.

En slående visuell effekt 

Dette skjerper oppmerksomheten om lignende kvaliteter i maleriene. De store fargeflatene viser seg å være alt annet enn flate; de har både rom og volum. Pihl stryker ikke fargen på lerretet med pensel, slik at pigmentene limes til underlaget. Han lar dem flyte og blande seg med akrylmassen, slik at de både får en belyst fremside og en skyggeside. Slik oppstår det en romlig avstand mellom under- og overflate. Den visuelle effekten er slående: det imaginære dypet virker tiltrekkende på øyet.

Avstår fra alle løfter om overskridelse  

Da Pihl var kunststudent laget Bjørn Sigurd Tufta store bilder i blått eller svart uten noe klart motiv. I de tykke, ekspressive strøkene kunne man likevel ane havet og himmelen og naturens sublime velde. Amerikanske kunstnere dyrket et abstrakt maleri av en annen tapning. De gjorde sterkt inntrykk på Pihl da han reiste til New York i 1994. Særlig Mark Rotkho, som brukte de monumentale, fargede flatene til å gi uttrykk for sine metafysiske lengsler. Likevel utviklet Phil en helt annen estetisk strategi. Maleriene hans er uten referanser til naturen, og han avstår fra alle løfter om metafysikk og overskridelse.

Utforsker akrylens egenskaper 

I stedet ble han oppslukt av det pulserende storbylivet og den glatte, perfekte estetikken i den visuelle konsumkulturen. Han valgte bort oljefargene og begynte å eksperimentere med akryl, som er et syntetisk materiale. I serien Møtepunkter (1994-98) er vi vitne til hvordan han utforsker akrylens egenskaper. Man kan dra og strekke i den, som plast. Maleriene får en jevn overflate uten synlige penselstrøk, med et upersonlig, nærmest maskinmessig preg.

På terskelen til nye og uventede sansninger

De fleste verkene er uten tittel, men noen heter betegnende nok Prearticulation. De er bygget opp av mange syltynne lag med maling som får lyset til å trenge gjennom flaten og ut i rommet. Det gjør noe med betrakteren. Man føler seg omsluttet. Kommunikasjonen går begge veier: du ser på bildet og bildet ser på deg. Ujevnheter og ørsmå partikler peker bort fra flaten og forbinder seg med assosiasjoner, følelser og erindringsbrokker hos den som står akkurat der. Vi er befinner oss på terskelen til nye og uventede sansninger, alt det som ennå ikke har fått noe språk.

KODE viser også frem noen skulpturer laget av overskuddsmateriale fra malerarbeidet. De er utstillingens godteri; rørende, vakre og organiske former som lever sitt eget liv og appellerer til øyets lyst.