fbpx Langs menneskehetens yttergrenser

Langs menneskehetens yttergrenser

Utstillingen på KUBE er på sitt beste når den filosofiske refleksjonen foregår i en annen form enn det skrevne språket. Per Inge Bjørlos måte er et svært godt eksempel på dette. Per Inge Bjørlo, - og såra veks i oss alle, 2019, Installasjon ©Per Inge Bjørlo. Foto Kristin Støylen/KUBE.
Hva er egentlig et menneske? Spørsmålet er stort, abstrakt og vanskelig å besvare. Det har imidlertid ikke skremt Kunstmuseet Kube fra å gjøre et realt forsøk. Utstillingen «Er jeg Menneske for Deg?» rommer flere virkelig gode arbeider, men kunne med fordel latt kunsten tale mer for seg selv.

John Akomfrah, Per Inge Bjørlo,
Anders Holen, Harminder Judge,
Amy Karle, William Kentridge,
Lawrence Lek, Britt Sorte og
Liv Dysthe Sønderland.
Er jeg Menneske for Deg?
Jugendstilsenteret & KUBE, Ålesund

Utstillingen står til 03.10 

Mellom ytterpunktene

«I denne utstillingen belyses det evige filosofiske spørsmålet – hva vil det si å være et menneske». Slik åpner KUBE katalogen til sin nye utstilling og gjør det ikke lett for seg selv. For hvordan nærmer man seg et slikt spørsmål?

Strategien virker å være basert på historier fra ytterpunktene. Museet har samlet kunstnere som gjennom sine arbeider danner tematiske utposter når spørsmålet om hva et menneske er drøftes. Mer om dette etter hvert.

Utstillingen åpner med et intenst selvportrett, inspirert av de to gudeskikkelsene Kali og Gene Simmons. Harminder Judge, Self Portrait (after Kali and Gene), 2009, Foto ©Harminder Judge. Foto Kristin Støylen/KUBE.

Selvportrett som Gud

Utstillingen åpner med Harminder Judges (f. 1982) intense verk «Self Portrait (after Kali and Gene)». Kunstneren visker ut eget ansikt, og viser kun et par vidåpne øyne og en snerrende munn med vidt utstrakt tunge. Det hele føles brutalt og dyrisk. Judge trekker, ved bruk av egen kropp, en parallell mellom den hinduistiske gudinnen Kali og Kiss-legenden Gene Simmons. På samme tid setter han spørsmålstegn ved Simmons karakter og menneskelighet - er det personen eller helligdommen vi møter på scenen? Hvor går grensene?

I andre etasje møter vi en annen form for gudetematikk. Amy Karle (f. 1980) viser frem en 3D-printet skjelett-hånd, presentert i en slags bio-reaktor, ment å skulle gro frem ekte organisk materiale ved hjelp av stamceller. Verket er visuelt slående og effektivt i sin problematiske tematikk – kan mennesker skapes i et labratorium? Bare synd at det faktiske bio-materialet som brukes i prosessen ikke kunne stilles ut.

Språk, stål og smerte

Per Inge Bjørlo (f. 1952) har i flere tiår beveget seg på grensen mellom det bevisste og det ubevisste – et sted hvor det fysiske skaper en ny form for logikk. Denne gangen er han i sitt mer morbide hjørne: Brente skumgummiflak minner om svidd hud, og kull-sorte, skjelettlignende kropper preger rommet. Sort tjære ser ut til å danne en form for okkult språk langs den ene veggen, mens stål, stein og harde kanter florerer.

Ved å styre bort fra språket – kanskje det mest definerende trekket vi mennesker har – blir kunstneren i stand til å formidle noe som likevel er grunnleggende menneskelig: smerte.

Gjennom godt utvalgte kunstnerskap klarer KUBE faktisk å skape en refleksjon og en fornemmelse av hva det vil si å være menneske. Derfor føles det unødvendig at katalogen til tider kontekstualiserer verkene med fremtids-synsing og - problematisering.

Om Anders Holens (f.1986) sammensatte og flyktige verk Agent (2017) spørres det blant annet: «Vil en posthuman fremtid frembringe strømlinjeformede ideal-mennesker...» og rundt Britt Sortes (f.1957) tegninger spørres det om “alderdom, sykdom og død fortsatt vil være en del av tilværelsen i fremtiden.” Spørsmålene ender opp som underlige og avledende.

De som havnet utenfor

William Kentridge slo for alvor gjennom i Skandinavia med en enorm og totalt omsluttende video på Louisiana kunstmuseum i 2012. Her er det hele kuttet ned til essensen – en video, enkle høyttalere og en drivende dynamisk historiefortelling om tiden etter apartheid-regimets fall i Johannesburg.

Dette verket representerer også en annen side av utstillingens tematikk. Der flere av verkene presser på for å se hvor langt definisjonen av mennesket lar seg tøye, har et knippe andre en annen tilnærming: De handler om mennesker som grunnet ideologi eller fordommer har blitt plassert utenfor menneskeverdet.

John Akomfrah har laget et rom det er godt å være i, og en tokanals video det er behagelig å se på men ubehagelig å reflektere over. John Akomfrah, Auto Da Fé, 2016, Videoinstallasjon ©John Akomfrah. Foto Kristin Støylen/KUBE.

En slik tilnærming gjelder kanskje spesielt en av utstillingens høydepunkter: John Akomfrahs (f. 1957) tokanals videoinstallasjon Auto Da Fé (2016). Den er installert i et dyplilla, lyddempende rom, og er blendende vakker samtidig som den åpner for videre refleksjon. Med utgangspunkt i 400 år med migrasjonshistorier forteller videoinstallasjonen om de som ikke lenger hadde en plass i sitt samfunn.

Naturbildene er fantastiske, historiene er stille og hjerteskjærende. I Akomfrahs fortelling føles ikke lenger spørsmålet om hva et menneske er like abstrakt og vanskelig, men heller naturlig og opplagt.

Så på tross av at katalogens litt fåfengte forsøk på å kontekstualisere og stille ledende spørsmål, finnes det heldigvis et slags svar på utstillingens innledende spørsmål - det er bare ikke mulig å skrive det ned.

Stikkord