fbpx Å bli ett med pilen

Intervju med Trine Mauritz og Wenche Gulbransen Å bli ett med pilen

Trine Mauritz og Wenche Gulbransen er kollegaer og venner, og har nå åpnet sin første av tre felles utstillinger – i Drøbak Kunstforening. 

Trine Mauritz (f. 1960) og Wenche Gulbransen (f. 1947) har begge en relasjon til japansk kunst og kultur – etter flere reiser og opphold. I 2018 gjorde de for første gang en lengre reise sammen for sammen å studere samtidskunst i japanske gallerier og kunstmuseer. Det resulterte i en idé om felles utstillinger. Nå er de klare for den første – i Drøbak Kunstforening - som holder til i Varmbadet i Badeparken i Drøbak. Det er ikke tilfeldig at Trine og Wenche ønsket seg dit. Det var først og fremst med et lite nikk til de japanske badene som er omgjort til kunstgallerier, akkurat som Varmbadet i Drøbak. I tillegg bor de begge på Nesodden, som er nabokommunen til Frogn.

Tittelen på utstillingene er PUR, som betyr ren. PUR er relatert til badenes rituale og renselse, men først og fremst er den knyttet til arbeidsprosessen begge kunstnerne er inne i. Neste planlagte PUR-utstilling blir i Format i Oslo (januar 2021) og den tredje i Gallery Gallery i Kyoto (oktober 2021.) 

Wenche Gulbrandsens verk PALIMPSEST, 2020 (et frittstående åtte-delt verk på papir med rammeverk i eik, sokkel i finér, 240cm x 192cm), i utstillingen PUR som vises i Drøbak Kunstforening nå © Wenche Gulbransen/BONO 2020. Foto: Istvan Virag

Trine Mauritz og Wenche Gulbransen arbeider i ulike materialer og teknikker; Mauritz med tekstile materialer som veggarbeider i store formater og akvarellens muligheter når farge og transparens utforskes, Gulbransen med to- og tredimensjonale arbeider i forskjellige materialer og størrelser. Begge har utført mange monumentale utsmykkinger i det offentlige rom.

Trine Mauritz verk Refleksjon, 2020 (225cm x 130cm) som vises i utstillingen PUR i Drøbak Kunstforening nå © Trine Mauritz/BONO 2020. Foto: Istvan Virag

Fortell om utstillingskonseptet, hva dere skal vise og hvordan dere skal organisere utstillingen.
Wenche Gulbransen:
Vi har her et helt konkret sted; to små rom og et større. Det har vi fordelt slik at vi tar et lite rom hver, og deler det store. Vi har bygget modell av rommene, og forholdt oss til modellen, etter to befaringer. Rommenes egenskaper er jo avgjørende for valg av format og mengde. Da vi monterte, hadde vi altså et ganske klart bilde av mulighetene. Så tilpasset vi planen til de faktiske arbeidene. Hvordan virket de sammen? Hvordan virket de hver for seg? Hvor lite/mye måtte vi vise for å tydeliggjøre sammenhenger og individuelle forskjeller oss imellom? Og har utstillingen som helhet en bærende ide? Det har vi prøvd å besvare med temporære og prosessuelle verk. 

Fra Trine Mauritz og Wenche Gulbransens fellesrom i utstillingen PUR som vises i Drøbak Kunstforening nå © Trine Mauritz og Wenche Gulbransen/BONO 2020. Foto: Istvan Virag

Trine Mauritz: Fra vi var i Japan i 2018 har vi hatt jevnlige samtaler og besøkt hverandre i våre respektive verksteder. Vi har også utvekslet tekst og bilder, latt oss begeistre av hva andre har tenkt og gjort som vi ser kan gi innsikt i eget arbeid. Samarbeidet har hele veien handlet om prosess, energi og begeistring. 

Når og hvordan startet deres samarbeid?
WG:
Vi har kjent hverandre lenge. Blant annet går vi i samme lesegruppe. Men det var først i 2018 at vi kom på at vi begge har en sterk relasjon til japansk kunst, og at dette ståstedet kunne utnyttes bedre sammen, enn hver for oss. Reisen til Tokyo, Kyoto og Naoshima høsten 2018 ble første skritt på veien. 

TM: Vi ble kjent for ti år siden, dette til tross for at vi begge hadde verksted på Tøyen, Trafo, i mange år før vi ble virkelig kjent. Det startet med en litteraturgruppe, som vi har fremdeles, hvor vi leser alt fra idéhistorie til poesi. Samarbeidet startet med en tanke om å utveksle erfaringer. Etter reisen til Japan i 2018 ble det et mer systematisk samarbeid om felles utstillinger og samtaler rundt prosess.

Wenche Gulbrandsens verk Struktur 1 og Struktur 2 (2020) i utstillingen PUR som vises i Drøbak Kunstforening nå. © Wenche Gulbransen/BONO 2020. Foto: Istvan Virag  

Hva er felles for deres kunstnerskap?
WG:
Vi er begge opptatt av materialenes egenskaper, av taktilitet, overflate, vekt og karakter. Det prøver vi å utnytte. Vi arbeider begge i åpen prosess, der lite er bestemt på forhånd. Vi leter litt etter estetiske verdier som ikke umiddelbart er gjenkjennelige som «vakre», men som noe som framkommer i prosessen, som er del av den.  Jeg vil her framheve verket PALIMPSEST, fra utstillingen. Det består av et hengslet rammeverk og åtte bilder i papir. Flatene er satt sammen av ark i forskjellige kvaliteter og teksturer, i en lang prosess av prøving og feiling. Flatene er delt opp av sorte linjer, loddrett og vannrett, og av tre brune felt i hvert bilde. Verket er slutten på en prosess, der det eldste papiret er tegnet på for mer enn femten år siden, og klippet opp og limt på nytt til dette formål. Det går rett inn i ideen om et prosessuelt verk, der lite eller ingenting er bestemt på forhånd. 

TM: Vi har en felles interesse for å uttrykke oss gjennom materialer. Vi er nysgjerrige  på hvilket potensiale som ligger gjemt når vi starter en ny prosess. Eller rettere sagt utforsker videre, komme lenger, utvide både tankegods og bearbeiding, ja prosessens egenverdi. Vi leter etter et punkt der prosessen må stoppe, en balanse. 

Fortell om prosessen frem mot utstillingen(e), hvordan dere arbeider.
WG:
Vi møtes, vi diskuterer, vi ser på hverandres ting i prosess. Det hele er jo en avklaringsprosess. Mye forkastes, mye er omstart. I den japanske bueskytingen er ikke hovedsaken å treffe målet, men å bli ett med pilen, altså prosessen. 

Detalj av Trine Mauritz verk Refleksjon, 2020 som vises i utstillingen PUR i Drøbak Kunstforening nå. © Trine Mauritz/BONO 2020. Foto: Istvan Virag

TM: Utgangspunktet for prosessen er det materialet jeg ønsker å uforske. Så innhenter jeg kunnskap ved hjelp av systematiske observasjoner og undersøkelser som støtter seg til tidligere erfaring. Det oppstår muligheter som kommer til under prosessen. Det å starte en prosess er å gå inn i et både kjent og ukjent terreng, bevege seg fra empirisk kunnen til kaos og tilbake igjen. Tankegodset oppstår ved observasjon av eget arbeid, se, handle, tenke og lese. Og nå, også i samarbeidet som har oppstått mellom Wenche og meg. Dialogen, det å også være observatør til en annens prosess og tanker er utrolig inspirerende. Det at eget arbeid blir sett og tenkt over av en med andre erfaringer gjør at jeg strekker meg lenger, må tenke gjennom eget materiale på en annen måte. Når første fase er over og arbeidet begynner å ta form blir man igjen alene med verket og prosessen, arbeidet begynner selv og bestemme og ta kontakt. I den siste fasen, når arbeidet forsvinner ut av verkstedet forlater arbeidet deg, og det må stå på egne ben klar til å bli sett på med nye og andres øyne.

Hvordan kom disse tre utstillingene i stand? Jeg har skjønt at Oslo Open i 2019 var utslagsgivende?
WG:
Etter Japan bestemte vi oss for å vise våre ting sammen. Hvordan ville det se ut, kunne et samarbeid tilføre oss noe mer? Vi søkte om utstilling i Varmbadet, og fikk aksept. Så kom Oslo Open. Der kom vi i kontakt med både Galleri Format og GalleryGallery fra Kyoto, som vi nettopp hadde besøkt. Dette resulterte i tre utstillinger. 

Trine Mauritz verk Palett, 2020 (225cm x 243cm) som vises i utstillingen PUR i Drøbak Kunstforening nå. © Trine Mauritz/BONO 2020. Foto: Istvan Virag  

TM: Vi søkte om utstillingsplass i Varmbadet, Drøbak kunstforening med et nikk mot Japan. Siden fikk vi mulighet gjennom Oslo Open 2019, og verkstedsbesøk fra henholdsvis Japan, GalleryGallery og Galleri Format. Det var vel ikke helt tilfeldig, men at galleristen fra GalleryGallery plutselig kom til Oslo, det visste vi ikke før vi ble oppringt om at hun ønsket å besøke oss på verkstedene. Jeg hadde besøkt galleriet og hengt med kunstnere som tilhørte galleriet allerede i 1990, på min første reise til Japan. Det er et galleri som konsentrerer seg om fiber art, materialbasert kunst, og som kanskje er et av de viktigste galleriene med dette som spesiale. Da vi kom fra Naoshima hvor vi hadde sett fantastisk kunst og arkitektur, hoppet vi av toget i Kyoto hvor det var en åpning i GalleryGallery samme kveld. Da jeg igjen gikk i gatene i Kyoto mot utstillingsstedet, Kawaramaci Dori, var det som tiden hadde stått stille.  Vi hadde en fantastisk kveld med kollegaer fra Japan og kom også i snakk med galleristen, som også husket meg fra 30 år tilbake. 

Hvordan har koronakrisen influert på arbeidet frem mot utstilling?
WG:
Koronaen endret utstillingen. Vi hadde planlagt en sterkere japansk profilering, med egne verk, kanskje et gjeste-verk fra Japan og japansk samtidsmusikk, spilt av en fløytist fra Tokyo. Det kunne ikke la seg realisere. Men koronaen la seg jo som et tykt teppe over all virksomhet. Utstillingen ble avlyst, dynamikken og energien forsvant. Vi la vekk arbeidet. Så ble alt reversert, og utstillingen kunne åpne allikevel. Etter mye tvil og diskusjon, lot vi oss inspirere av Toni Morrison. Hun skriver: “This is precisely the time when artists go to work. There is no time for despair, no place for self-pity, no need for silence, no room for fear.  We speak, we write, we do language.  That is how civilizations heal. I know the world is bruised and bleeding, and though it is important not to ignore its pain, it is also critical to refuse to succumb to its malevolence.  Like failure, chaos contains information that can lead to knowledge--even wisdom. Like Art.» Vi kunne ikke gi opp. Vi tok opp kampen med koronaen, med nedtryktheten og startet nesten på nytt, i et intenst løp mot åpning. 

Wenche Gulbrandsens verk Grid, 2020, i utstillingen PUR som vises i Drøbak Kunstforening nå. © Wenche Gulbransen/BONO 2020 Foto: Istvan Virag

TM: Det ble full stopp. Det rene, det pure fikk en ny og uventet dimensjon da pandemien rammet, kontrasten mellom det rene og det vi fryktet. Utstillingen ble avlyst, prosjektet og planene for utstillingen var forandret. Jeg satt hjemme og tok frem vannfarger, pensel og papir og startet med å male en akvarell hver dag hvor det plutselig var akvarellfargens egenskaper og muligheter som kom i sentrum. Jeg noterte fargene jeg benyttet, datoen og hvordan været og temperaturen var utenfor med utsyn mot Bunnefjorden og himmelen. Tittelen kunne være 27. 2-2020, Viridian Green, Cadmium Rød - 3C.  Plutselig åpnet det seg en mulighet til å åpne utstillingen likevel. Det var bare å snu seg rundt og komme seg til verkstedet. Sitatet fra Tony Morrisson hjalp oss. Jeg kom tilbake til verkstedet etter to måneder hjemme i selvvalgt isolasjon, midt i innspurten, tiden var knapp og kroppen og tankene var fortsatt preget av stivhet og isolasjon, båttur, trikk og buss. Den totale forandringen av folks adferd preget meg og virket skremmende. Jeg hadde mye materiale som jeg hadde produsert gjennom vinteren. Det var kaos i tankene, men situasjonen tvang meg til å tenke nytt; fargeprøvene jeg hadde laget gjennom vinteren med tanke om nye arbeider ble aktuelle og måtte få en egenverdi. Jeg gikk i gang med å farge den naturgule ulla hvit, mot en lys nyanse av gråtoner som rammeverk for fargeprøvene. Jeg festet prøvene med knappenåler og lot oppskriftene stå igjen bak. Det ble et temporært verk. Prosessen og det rene, råe og ubearbeidede uttrykket ble verket. For hver dag vokste arbeidet frem, en dag satt jeg på prøver etter komplimentære kontraster, en annen dag etter mørk lys kontrast en annen dag kun etter noe jeg likte, eller en annen dag for å danne en form som igjen ble nedbrutt dagen etter. 

Trine Mauritz bord med akvareller som vises i utstillingen PUR i Drøbak Kunstforening nå. © Trine Mauritz /BONO 2020 Foto: Istvan Virag

Et annet arbeid ble snudd med vrangen ut og tilført et nytt lag remser. Rosa og hvitt, rent og stille. Også andre prosessarbeider, som aldri hadde sett dagens lys hvis det ikke var for to måneder hjemme med de begrensningene det medførte uten fargeri og verksted. Det ble produsert små trådtegninger, broderier på papir, lek og utprøving. Begrensede rammer ga andre muligheter.

Spesielle kunstnere dere begge er opptatt av?
WG:
Kanskje grupper som Gutai og Mono-ha (School of Things) og Lee Ufan. 

(Gutai gruppen var i utgangspunktet inspirert av Jackson Pollocks maleri, som uttrykte materiens «skrik», som de sa det. Gutai-kunstens oppgave var å være forbindelsesleddet mellom ånd og materie). Veien er kort til en kunstner som Richard Tuttle, for hans lekenhet. Chillida, for hans styrke. Og Charlotte Wankel, Rachel Whiteread, Mona Hathoum, Shirin Neshat. For bare å nevne noen.

Trine Mauritz nikker samtykkende til Wenches svar.

TM: Etter vår felles Japan-reise, så har vi latt oss inspirere av japansk modernisme. Og ikke å forglemme Lee Ufan. Videre – summen av erfaring – kanskje overordnet noe om bueskytterens kunst i japansk zen buddisme der det ikke er tale om en ytre aktivitet med pil og bue, men om noe man utretter i sitt indre. 

Det er stor forskjell på det å jobbe med monumentale verk i det offentlige rom og det å produsere utstillinger.  Har dere tanker om det?
WG:
Utstillinger er i større grad utviklingsarbeid. Det er en friere, åpnere prosess. Uten stort budsjett, med innkalkulert tap. Utsmykkinger er knyttet til tid, sted, funksjon og arkitektur. Gjerne med et budsjett. 

Fra Wenche Gulbrandsens rom i utstillingen PUR som vises i Drøbak Kunstforening nå. © Wenche Gulbransen/BONO 2020 Foto: Istvan Virag  

TM: Det som er likt er det å forholde seg til et gitt rom, til arkitekturen og forholdene. Når man arbeider med en utsmykking er det mange å forholde seg til, ting skal godkjennes og i en viss grad tilpasses. Arbeidet skal være permanent og ferdig. Det kan ikke tas ned og bearbeides videre eller på nytt. Jeg forholder meg mer lekent, arbeider med flere arbeider samtidig, og kan prøve ut nye ting for å kjenne etter hvordan det fungerer. I utstillingen til Varmbadet, er det prosessen og det temporære som er gjennomgående.

Fra Trine Mauritz rom i utstillingen Pur som vises i Drøbak Kunstforening nå. © Trine Mauritz/BONO 2020.  Foto: Istvan Virag

Foruten felles utstilling i Format i Oslo (2021) og Gallery Gallery i Kyoto (2021), hvilke planer har dere hver for dere?
WG:
Jeg skal delta i forskjellige mindre utstillinger. I Bærum Kulturhus, i Nesoddparken og i Vanntårnet på Nesodden. Og Oslo Open neste år – om det blir noen. Dessuten skal jeg være et par måneder i Berlin denne høsten. 

TM: Mine planer på egen hånd er å utarbeide en utsmykking, men den har jeg god tid på. Den skal ikke være ferdig før etter utstillingen i Kyoto i Japan.

hilde.moerch@kunstavisen.no

Trine Mauritz

Utdannelse: 
1994-96 Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design, Bergen 
1981-85 Kolding Tekniske Høyskole/Institutt for tekstil, Danmark
1979-80 Kunsthøyskolen i Holbæk, Danmark
Mye av utdanningen er også gjort i Japan med verkstedarbeid hos japanske kunstnere og håndverkere med utgangspunkt i interessen for materialer og muligheten til å bearbeide disse.

Separatutstillinger
2017 Østfold Kunstsenter
2016 Akershus Kunstsenter
2005 Kunstnerforbundet, Oslo
2002 RAM galleri, Oslo
2001 Galleri FORMAT, Bergen
2001 Hå Gamle Prestegaard, Stavanger

Utsmykkingsoppdrag 
Telenor i Bergen, Den norske ambassade i Japan, AVINOR, Svalbard lufthavn, Gassco i Stavanger, Oslo kommunes kunstsamling, Samvirke Forsikring i Oslo.

Innkjøpt
Röhsska museet för design og konsthantverk, Göteborg, Kunstindustrimuseet i Oslo, Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen (KODE 1), Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim, Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø.

Wenche Gulbransen 

Utdannelse
1967-70 SHKS 
1969 Kunstakademiet i Wien, Østerrike
1970-75 Kunstakademiet i Budapest, Ungarn
1985-86 Arkitekthøgskolen i Oslo, som hospitant

Separatutstillinger
2017 «Part and Whole», verk på papir, skulptur, Oslo Kunsthandel
2015 Kunsthall Trondheim
2014 Tegnerforbundet, ”Possible Solutions. Mulige løsninger.”
2003 ”Svømmerens arm”, bok og utstilling, Vigeland- museet, Oslo
2002 ”Sampling”, Stavanger Kunstforening
2001 ”To værelser”, Oslo Kunstforening
1997 ”Wittgensteins skygge”, Kunstnerforbundet
1994 ”Bilanx”, skulptur, tegning og bok, Tegnerforbundet, Oslo
1993 ”Skulpturen”, Künstlerhaus Bethanien, Berlin
1993 ”Botsgang”, Haus Ungarn, Berlin
1987 ”Tingene i rommet, rommet i tingene”, Kunstnerforbundet

Utsmykkingsoppdrag
Vanntrappen Geometri og poesi  utenfor Oslo Sentralstasjon, Christian IVs hanske på Christiania torv. Fontenen Klassisk sitat på Aker brygge, Handelstorget i Skien.

Innkjøpt
Nasjonalmuseet, Oslo, Stavanger Kunstmuseum, Myntkabinettet, Oslo, Oslo kommunes kunstsamlinger, Nord-Trøndelag Fylkesgalleri, Irodalmi Muzeum, Budapest, Universitetet i Oslo, Trondheim Kunstmuseum. 

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.