fbpx Et nytt kapittel

Et nytt kapittel

Ny direktør på Astrup Fearnley Museet, Solveig Øvstebø. Foto: Astrup Fearnley Museet
For to dager siden tiltrådte Solveig Øvstebø (født 1973, Chicago) stillingen som ny direktør ved Astrup Fearnley Museet i Oslo. Det knytter seg store forventninger til Øvstebø, som etter å ha utviklet Bergen Kunsthall til å bli en av de sterkeste plattformene for samtidskunst i Norge i perioden 2003-2013, gikk rett over i stillingen som direktør og sjefkurator for samtidskunstmuseet Renaissance Society ved Universitetet i Chicago. Her ble Øvstebø frem til februar 2020. 

Da du startet i jobben som direktør ved The Renaissance Society tok du over etter den høyt respekterte Susanne Ghez som hadde hatt stillingen i hele 40 år. Hvordan var det å ta over etter henne og hvordan er det nå å ta over etter Gunnar Kvaran som har vært direktør for Astrup Fearnley Museet i 19 år?

Jeg har tatt over etter to markante direktører som begge, på hvert sitt vis, har betydd mye for sine respektive institusjoner. For å begynne med ditt første spørsmål. The Renaissance Society hadde jeg fulgt med på i mange år før jeg  selv ble ansatt der. Mitt kjennskap til institusjonen strekker seg helt tilbake til den tiden da jeg var ung kunsthistoriestudent, til den tiden hvor jeg var kurator og, ikke minst, til tiden som direktør ved Bergen Kunsthall. Det jeg interesserte meg for ved The Renaissance Society, var først og fremst måten de jobbet med kunstnere på og måten de programmerte på. Da jeg reiste over i 2013 som en relativt ukjent «persona» i USA, så var det ganske store sko å fylle... Susanne var støttende og ga meg all den informasjon jeg trengte for å bli kjent med denne institusjonen, som et par år etter at jeg begynte som direktør, feiret sitt 100 års-jubileum. Det var veldig viktig for meg å kjenne historien, både for å kunne tenke nytt og for å ta med meg historien på en skikkelig måte. Og dèt tenker jeg også at er en riktig strategi nå i forhold til det å tre inn i direktørrollen ved Astrup Fearnley Museet. Og det er nettopp dette interessante arbeidet jeg holder på med for tiden: Lese, snakke med folk som var der ved etableringen av museet og å bli kjent med alle som er der nå. 

Kan du i tilknytning til ditt arbeid ved The Renaissance Society fortelle noe om vanlig praksis rundt dette med å ta i mot donasjoner, pengegaver og det å innlede samarbeid med velstående private kunstsamlere?

Forskjellene på hvordan kunstmuseer i  Norge og kunstmuseer i USA er finansiert, er store , men personlig hadde jeg jo allerede en del erfaring med å jobbe med private aktører fra tiden i Bergen. Vi i Bergen Kunsthall var helt avhengige av private støttespillere for å kunne gjennomføre de programmene og utstillingen vi hadde ambisjoner om.  Vi ønsket å gjøre større internasjonale prosjekter, og det var det jo ikke økonomi til sånn i utgangspunktet. Dermed begynte vi å jobbe med private støttespillere. Etter hvert fikk utstillingene  større oppmerksomhet, og vi fikk et større publikum noe som økte den offentlige støtten og vi fikk tilslutt en plass på statsbudsjettet. At jeg hadde denne erfaringen med meg da jeg kom til Chicago, gjorde at overgangen til arbeidet der ikke ble så stor som den kunne ha blitt. Men, klart, jeg hadde ikke den massive erfaringen med dette, og med tanke på at 90% av driften til The Ren [kortform av The Renaissance Society] kommer fra private aktører og stiftelser, ble det mye ny kunnskap som måtte erverves. I USA er det filantropien som står sterkt og ikke bedriftssponsing. Det dreier seg om engasjerte enkeltindivider som er interessert i samtidskunst og som ønsker å bidra. Jeg startet med å kartlegge hvem det var i Chicago, i USA og i Norge, for den saks skyld – jeg har hatt flere støttespillere herfra – som kunne ha interesse av å støtte vårt program, hvem som syntes at det vi drev med var viktig. Jeg var ganske ambisiøs når det gjaldt hvem jeg kontaktet og jeg var så heldig å få knyttet en gruppe med sterke kunst- og kulturfilantroper til museet som Stefan Adles, Gael Neeson, Helen Zell og Joe Mansueto.

Du er født i Chicago og du har studert kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Kan du fortelle noe mer om din bakgrunn og din inngang i kunstfeltet? 

Det at jeg ble født akkurat i Chicago er mer en «tilfeldighet». Jeg er den yngste i en søskenflokk på 7, min far var lektor i teologi og familien min bodde i Volda før jeg ble født. I 1972 ble det en ledig stilling som prest i den norske minnekirken i Chicago og min mor syntes at det hørtes veldig gøy ut å reise til Chicago. Ingen av dem hadde noen gang vært i USA, men de reiste over og ble  i to år. Og der ble jeg født. Så gikk turen tilbake til Norge og Volda. Jeg har, i motsetning, til hva enkelte har trodd, ingen familie eller annen tilknytning til  Chicago. Da The Ren kontaktet meg og ba meg komme over, hadde de ingen anelse om at jeg var født der og faktisk var amerikansk statsborger. Det sparte dem jo for en del papirarbeid i forbindelse med flyttingen. Det var likevel spesielt å komme dit og gå rundt på steder som jeg hadde sett på fotografier at jeg hadde vært som ettåring. Disse syv årene i Chicago har for øvrig vært fantastiske og jeg er utrolig glad for erfaringene jeg tar med meg hjem. 

Tilbake til Norge på 70-tallet: Vi var en stor familie og midlene var jo noe begrenset, så kunst var nok ikke en del av min hverdag hjemme i Volda. Men det var masse bøker og en generell kulturinteresse i min familie. Det var en eldre svoger som først introduserte meg for kunst, og jeg skjønte ganske tidlig at dette var noe jeg ønsket å jobbe med. På universitetet ble kunsthistoriker Gunnar Danbolt min veileder. Danbolt ble viktig for meg, og han støttet meg i å skrive et hovedfag om samtidskunst, som på den tiden ikke var helt vanlig innen kunsthistoriefaget. Tittelen på oppgaven var: «Galleri Otto Plonk og den nye kunstscena i Noreg – ein 90-tals avantgarde?» 

Jeg var vel en slags «loner» som snek meg inn på Kunsthøgskolen og fulgte forelesninger og foredrag blant kunstnere der. Det skjedde mye på den norske kunstscenen på denne tiden – det var interessant å følge med på. Planen min var etter hvert å ta doktorgrad, men så kom muligheten i Bergen Kunsthall og der ble jeg. 

Ingen av disse kunstinstitusjonene som du har arbeidet ved før, har egne kunstsamlinger. Har du noen planer for hvordan du ønsker å forvalte Astrup Fearnley Museets betydelige samling av internasjonal og nasjonal samtidskunst?

Dette blir et spennende arbeid og jeg er godt i gang med sette meg inn i alle aspektene knyttet til en samling som denne. Jeg gleder meg både til å være med på å  utvikle samlingen videre, men også å presentere den på nye måter. Jeg er veldig imponert over måten Hans Rasmus Astrup har samlet på, hvor sikker han har vært på egen smak og preferanser og hvor god kontakt han har hatt med kunstnerne. Kjernen i samlingen er jo nå amerikansk og det har selvsagt å gjøre med hvor potent den scenen har vært i flere tiår. Fremover vil det også bli viktig å fokusere på et større globalt perspektiv. Det er dessuten for få kvinnelige kunstnere i samlingen, og det kan det jo gjøres noe med.

Astrup Fearnley Museet gikk i februar ut og sa at de ikke har videreført den omstridte avtalen med sin hovedsponsor gjennom mange år, Lundin Oil. Kan du si noe om hvordan Astrup Fearnley Museet fremover i tid vil jobbe med å skaffe økonomisk støtte og en forutsigbarhet for driften?

Jeg ønsker å jobbe for å få til best mulige rammer rundt det kunstneriske programmet. Dette gjelder også de økonomiske rammene, og jeg håper å skape et engasjement for dette programmet hos private aktører. Det har vært viktig for meg å få med meg støttespillere som jeg har arbeidet med før og vår hovedsponsor fremover er Bergens-bedriften EGD.   

Du har fått svært høy anerkjennelse for både ditt arbeid ved Bergen Kunsthall og ved The Renaissance Society. Hva er dine visjoner for Astrup Fearnley Museet  fremover i tid?  Kan du si noe om hva som blir din første utstilling ved museet, for eksempel?

Først vil jeg bare si at jeg har vært heldig å få arbeide med briljante kolleger både i Bergen og i Chicago. Det jeg har fått til har jeg fått til i samarbeid med disse menneskene. Nå gleder jeg meg til å bli kjent med de nye kollegaene mine og å skaffe meg kunnskap om museet, og så vil jeg se på hva som kan videreføres og utvikles. Generelt  ønsker jeg at Astrup Fearnley Museet skal være et sted der kunsten er i fokus. Det er også svært viktig for meg å kunne jobbe tett med kunstnere, slik jeg har gjort frem til nå. Dialogen med kunstnerne er essensiell.

Jeg ønsker at Astrup Fearnley Museet skal være et relevant museum som gjennom grundige presentasjoner av kunstnere gir besøkende noe å tygge på  etter at de har forlatt utstillingsrommene. Det må ligge en generøsitet i bunn: at vi kan tilby mange ulike dører inn til prosjektene, både en mulighet til å fordype seg, men også muligheten til å møte kunsten uten «innblanding».

Jeg er godt i gang med planlegging av den første utstillingen som jeg blir ansvarlig for – den kommer i 2021. 

Helt avslutningsvis, hva er dine forventninger til Oslo som kunstdestinasjon fremover i tid – med det nye Munchmuseet og det nye Nasjonalmuseet like om hjørnet?

Det er først og fremst fantastisk at det er så stor satsning på billedkunstfeltet i Norge nå, det har vi ventet lenge på og jeg håper denne satsingen fortsetter og inkluderer også andre institusjoner både i Oslo og ellers i landet. Når det gjelder Nasjonalmuseet og Munchmuseet, som ligger i umiddelbar nærhet til Astrup Fearnley Museet, tror jeg vi skal klare å utfylle hverandre, men da blir det viktig for oss å finne vår rolle i dette landskapet. Vi har mulighet til å jobbe og programmere på en helt annen måte. Vårt fokus er utelukkende på samtidskunsten og jeg har tro på en synergieffekt. Jeg gleder meg også til å ha en dialog med resten av det institusjonelle feltet i Oslo og ellers i Norge. 

Da gjenstår det bare å gratulere og å ønske lykke til på Astrup Fearnley Museet!

mona.gjessing@kunstavisen.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.