Ung angst

Oslo
LNM
Unge Inviterte
Markus Myhre, Karsten Krogh-Hansen, Mildred Kärkkäinen Gaenger
Står til 8. februar

Siden 2002 har Landsforeningen Norske Malere (LNM) invitert kunstnere «med en malerisk praksis» som gikk ut av et kunstakademi det foregående året til en utstilling. Formålet er ikke bare å gi publikum innblikk i hvordan nye generasjoner tilnærmer seg maleriet, slik det står på LNMs nettside, men også å gi de unge kunstnerne en utstillingsplattform i starten av det som forhåpentligvis skal bli lange karrierer.

Vanligvis pleier det å være kinkig, for ikke å si et helvete, å snakke om «tendenser» i gruppeutstillinger, som oftest spraker de i ti tusen retninger og som bare så vidt holdes sammen av et eller annet overordnet tema. 

Unge inviterte har derimot ikke noe tema, heldigvis, og kanskje er det derfor lettere å selv trekke tråder mellom bildene. Jeg oppfatter at Mildred Kärkkäinen Gaenger (f. 1999), Markus Myhre (f. 1996) og Karsten Krogh-Hansen (f.1997) har noe til felles. Også utover trekk som er typiske for hvordan det unge figurative maleriet har fremstått under de siste årenes oppsving, ofte med twister i retning noe drømmeaktig, utvasket eller med andre underliggjørende og abstraherende elementer. De tre kunstnerne finner også sammen i noe som er spesifikt for tidsånden, rett og slett noe helt sentralt ved det å være ung voksen i dag.

Angst i tidsånden
Øyeblikket akkurat nå er preget av militarisme. Opprusting, NATO, Trump, Grønland, Ukraina, Russland, Israel, Palestina, alt det der. En kompis av meg spurte meg nylig om det er innafor å gå med M65-jakke – en klassisk herrejakke først utviklet for militæret – eller om han kom til å bli «han fyren». Jeg svarte kjør på. 

Men disse bildene er blitt til i tiden før. Post-korona, pre-den nye verdensordenen. En periode som naturlig nok produserte nettopp stemningen som gjennomsyrer «Unge inviterte» anno 2026: angst.

Ved inngangsdøren henger Gaengers Tre katter, 2025. Tre skumle, hvite katter med isblågrå øyne som ser mot betrakteren. Jeg har hatt hvit katt selv, og kjenner igjen blikkene: prøver du å kose, løper de vekk. Utilgjengelig og helt egen slik bare katter kan være – uten vilje til å anerkjenne at de er helt avhengig av eieren sin.

I Imagine Generic Life, 2024, også av Gaenger, nærer den samme følelsen av å ønske seg noe som akkurat glipper unna. Motivet, en hvit maske innpakket i plast, kombinert med tittelen, bringer tankene til ønsket om å passe inn. Tenk å bare være en sånn maske? Generisk, alltid med et åpent uttrykk mot verden, alltid fornøyd, og ikke minst: aldri i endring.

Illusjoner eller ikke
Markus Myhres bilder er fragmenterte, de vil liksom ikke henge sammen. Tynt papir teipet fast på sprukne gipsplater. Materialvalgene olje og bivoks på papir, husmaling, furu, eik, gipsplater, setter bildene i sammenheng med hus, det hjemlige og med den nasjonale tidtrøyten oppussing – og drømmen om et sted å bo. Motivene er duse, skjøre, bivoksen gjør at det nesten ser skittent ut. En hatt går igjen i flere bilder, men ingen bærer den, den svever i luften. Vi blir bedt om å tro på at det går an, men får ingen forklaringer på hvordan.

Karsten Krogh-Hansens bidrag tar for seg motiver knyttet til det seriøse, dresskledde voksenlivet. Over vinduene henger to avlange bilder med titlene Arbeidsgruppe 1 og – 2 som viser en gjeng ansiktsløse kontorarbeidere, malt i en liksom utvasket stil. Plasseringen og formen på bildene minner om reklamer man kan se for eksempel på trikken. Dette er bilder som sier adjø til alle illusjoner om et glamorøst liv i enden av tunnelen. Dressen fremheves som uniform. Det er som om alle disse malerne i starten av karrieren slår fast: det finnes ingen fremtid å drømme om.