Når de døde blir levende

Paris
Jeu de Paume
Gruppeutstilling*
LE MONDE SELON L’IA (Verden ifølge AI)
Utstillingen står til 21. september

Idet jeg går ut av det siste rommet i utstillingen, møter jeg en ung gutt som er på vei inn sammen med en eldre herre – kanskje hans bestefar. Inne i mørket vil de snart støte på Christian Marclays The Organ, en installasjon der et fysisk orgel er plassert foran en stor skjerm. For hver tangent som trykkes ned, aktiveres fire reels fra ulike menneskers Snapchat-kontoer. Orgelet spiller frem videoene i kombinasjoner styrt av lydfrekvensene.

Jeg tenker på den eldre mannen idet jeg går tilbake gjennom rommene – og alle inntrykkene som denne presentasjonen gir oss. Hva er det egentlig som kommer til å feste seg? Verden ifølge AI fyller hele museets to etasjer og fortjener kanskje flere besøk. Jeg har bare én dag, så jeg ser utstillingen både forlengs og baklengs.

Det er den amerikanske kunstneren Trevor Paglen som åpner det hele. Hans pågående forskning fokuserer på kunstig intelligens og maskinsyn – det vil si hvordan datamaskiner og annen teknologi «ser» og bruker visuelle data. Ta for eksempel portrettet av Simone de Beauvoir, skapt ved å sette sammen bilder identifisert som henne av et ansiktsgjenkjenningsprogram. Resultatet er et vakkert, men uskarpt fotografi som aldri ble tatt; hun poserte aldri for dette, og likevel eksisterer det nå i verden.

Undertittelen «Selv de døde er ikke trygge» føles mer sann enn noensinne, tenker jeg, idet jeg går gjennom et mørklagt rom fylt med byster som fremkaller følelsen av at de døde fortsatt lever blant oss. Dette skjer i den russiske kunstneren Egor Krafts Content Aware Studies I, hvor han bruker AI til å fylle ut tapte fragmenter og skape nye versjoner av antikke mesterverk – nye verk som aldri ble laget, og som heller ikke eksisterer.

Jeu de Paume setter fokus på hvordan kunstig intelligens er i ferd med å revolusjonere måten bilder produseres, distribueres og mottas. Noen av verkene i utstillingen er produsert i samarbeid med museet, som Hito Steyerls Mechanical Kurds. Denne filmen (se stillbilde fra film øverst i anmeldelsen) har fått sitt eget rom, hvilket verket tjener på i en så svimlende stor utstilling. Installasjonens strukturer er bygget som de vi ser i videoen der det  undersøkes hvordan AI-systemer forvandler visuell persepsjon til verktøy for kontroll og standardisering.

I trappen mellom etasjene er det montert et lydverk og en surrealistisk tekst som påpeker at det kun er én ‘o’ i det franske ordet erreur, selv om vi ser at det ikke er tilfelle. Et tydelig eksempel på at maskinene ikke tenker selv og at man ikke kan stole blindt på resultatene av søk. Det samme ser vi i verket Ekphrasis av det spanske kunstnerkollektivet Estampa, som reflekterer over nye algoritmiske koblinger mellom ord og bilder som AI-modeller genererer, her ved bruk av gamle filmer. Det er både poetisk og forskjøvet – maskinen forstår ikke dybden i det den ser, og illustrerer, som katalogteksten beskriver, hvor vanskelig det er å oversette bilder med ord.

Når jeg står foran verdens aller første chatbot, Eliza, lansert i 1966 på MIT, undrer jeg meg på om gleden over oppfinnelsen overskygget bekymringene for hva den kunne føre til.

Utstillingen Verden ifølge AI oppleves først og fremst som et høylytt varsko om at alt kan gå over styr. I så måte er den en viktig realitetssjekk.

* Følgende kunstnere er med i utstillingen: Nora Al-Badri, Nouf Aljowaysir, Jean-Pierre Balpe, Patsy Baudoin og Nick Montfort, Samuel Bianchini, Erik Bullot, Victor Burgin, Julian Charrière, Grégory Chatonsky, Kate Crawford og Vladan Joler, Linda Dounia Rebeiz, Justine Emard, Estampa, Harun Farocki, Joan Fontcuberta, Dora Garcia, Jeff Guess, Adam Harvey, Holly Herndon og Mat Dryhurst, Hervé Huitric og Monique Nahas, David Jhave Johnston, Andrea Khôra, Egor Kraft, Agnieszka Kurant, George Legrady, Christian Marclay, John Menick, Moga Office, Trevor Paglen, Jacques Perconte, Julien Prévieux, Inès Sieulle, Hito Steyerl, Sasha Stiles, Theopisti Stylianou-Lambert og Alexia Achilleos, aurece vogtier, Clemens von Wedemeyer, Gwenola Wagon.