Kort om Francis Picabia, Ventilateur (1918) Mekanisk sex, mekanisk selv

Det tidlige 1900-talls-maleriet hadde gjort maskinen til den privilegerte metaforen for utvikling, lykke og framtidstro. Fremfor alt gjennom arbeidet og tenkningen til det selverklært mest moderne mennesket i hele Italia, «Europas koffein», Filippo Tommao Marinetti, fascistdemagog og PR-geni avant la lettre, ble maskinen det samlende symbolet på en verden fri fra historiske begrensninger, ja begrensninger overhodet. Skjønnheten Marinetti og hans tankebarn Futurismen fant var ikke naturens eller landskapets, men hastighetens skjønnhet, teknologiens skjønnhet, automobilens skjønnhet, krigens skjønnhet. Futuristene pøste ut kjærlighetsbrev til teknologiens avkom, hymner om våpenproduksjon og stålindustri. Det de hadde hyllet mer enn noe annet som den store utligneren, det som skulle rense opp det gamle Europa og starte historien på nytt, Den Store Krigen, skulle ironisk nok ende opp med å ta livet av flere av dem. Umberto Boccionis Città che sale, Byen som reiser seg, fra 1910 ble det store monumentet til denne industrireligiøsiteten. 

Det fantes dog mer avmålte tolkninger av denne linjen som motsvar til futurismens syn på maskinen som frelsende makt, kunstneriske lesninger av den urbane virkeligheten som var mer forsiktige, men like fullt fascinert av maskinen som symbol. Jo mer fremmedgjort og frakoblet det moderne mennesket ble på 1900-tallet, jo mer begynte maskinen, kunne vi si, å likne på et selvportrett. En slik implikasjon kunne man lese ut av arbeidet til kunstnere som Francis Picabia og Marcel Duchamp. 

Av de to er Picabia definitivt den minst kjente. Maskinen, som Picabia beskriver det i et verk, var datteren født uten en mor, en slags moderne versjon av Jomfrufødselen, hvor Kristus, sønnen, ble født uten en Far. Maskin og maskineri kunne parodiere mennesket og naturen, seksualitet og religion. Dette forstod Picabia på instinktnivå. Han var besatt av dyre racerbiler og samlet manisk på det samme etter et fordelaktig ekteskap. For ham ble maskinen en omnipresent metafor: det var ingen del av menneskelivet som kunne skjule seg fra dens overgripende og gjennomsyrende tilstedeværelse i verden. 

Maleriet Ventilateur, altså viftemaskin, synliggjør Picabias dragning mot maskinikonografi og motivkretser preget av instrument- og teknikkdetaljer, ikke helt ulikt en langt senere maler som for eksempel Leonard Rickhard. Men vi gjenkjenner i realiteten ikke maskinen foran oss som noe funksjonelt uttrykk for det ene eller andre, men snarere en generisk abstraksjon av det maskinelle som sådan. 

Men maskinmaleriet hos Picabia er ikke utelukkende del av etterkrigskunstens subversive kritikk, ikke i full tilslutning til hverken et dadaistisk eller surrealistisk prosjekt, selv om det utvilsomt berører begge disse retningene. Picabia sjonglerer liksom i samme billedfelt forargelse og fascinasjon, futurisme og nyobjektivisme. Ja, han har noe av dadaismens fandenivoldskhet, surrealismens overskridelser, futurismens industrikåte trykk. Hans apparater er plastiske, hermeneutisk fleksbile, de låner seg selv til freudianske forklaringsmønstre og rent ut direkte, illustrerende intensjoner, en fråtsning i tingenes faktiske form. Ikke ulikt Fernand Légers visualiseringer av samfunnskroppen; et sosialt urverk hvor maskinen blir mønster for alle menneskelige relasjoner. Vi må følgelig forestille oss Picabias hender som ikke så mye stryker som beføler støtfangere og tannhjul. Industriens barn. Maleriet reproduserte denne begeistringen. Det var ingen forskjell i Picabias fantasi mellom den pulserende takten i pistonger som fylte maskinsylindere i evig repetisjon, og den menneskelige seksuallogikk. Men presser maskinens moralløse modus operandi seksualiteten mot det meningsløse?, er det som om Picabia spør seg. Eller er det der denne nye friheten finnes? Har maskinen modellert seg på den menneskelige forplanting eller har den menneskelige forplantning fått sin moderne forklaring i maskinprosessenes presise, kanskje til og med perfeksjonerte, form. Begge deler de produksjonen som essensielt premiss.  

Mekanisk sex, mekanisk selv.