Sporlinjene

Oslo 
Tegnerforbundet 
Inger Johanne Grytting: Tre tiår i tegning 
Utstillingen står til 15. juni 

Inger Johanne Grytting er en av Norges store eksilkunstnere. En av de som siden 1972, da hun byttet ut Svolvær og Tromsø for New York, har hatt solid fotfeste på den internasjonale kunstscenen. Amerika har i all hovedsak blitt bakgrunn for Gryttings kunstnerskap; her kom hun i kontakt med litterære og kunstneriske miljøer, blant annet gjennom ektemannen Mark Mirsky – sammen grunnla og drev de det ennå eksisterende magasinet Fiction. Men studier ved City College of New York, samt assistentarbeid for skulptøren Chaim Gross åpnet amerikansk kunstliv seg for Grytting.  

Grytting har bakgrunn som skulptør og maler, figurativt så vel som abstrakt. Og grafittens – selve grunnstoffet i Gryttings praksis – forhold til steinen blir en slags genetisk kobling mellom de to mediene i Gryttings kunstnerskap – båndet mellom berget og blyanten. Men det er sistnevnte som denne retrospektive utstillingen handler om, nærmere bestemt tre tiår med tegning, fra 1994 til 2024. 

Hold steinhardt fast på greia di 
Utstillingen første, sentrale hengsel er denne som finner sted i 2004, da Grytting vender vekk fra figurative referanser til mer introspektive undersøkelser av merket og linjen som fenomen. Tilbake til begynnelsen. Jo mer arbeidene begynte å drøfte sine forutsetninger, tegningens vilkår i det hele tatt, jo mer metodisk, og metodologisk problematiserende blir Gryttings uttrykk. 

Hun begynner så hardt hun bare kan, så mørkt som mulig – uten at tuppen brekker. Lar blyantene arbeide. Forsetter inn i papiret. Repetisjonens gleder har Grytting henvist til i andre sammenhenger; gjentakelsens som metode blir den grunnleggende matrisen for de linjebaserte arbeidene. De er forskjellige og de er det samme. Og jo mer du ser jo mer legger du merke til ujevnhetene, mennesket bak dette monokromatiske menasjeriet. Linjene treffer ulike følsomhetsregistre, slår ut som ut vibrasjoner i polygrafens kartlegging av emosjonelle reaksjoner – kroppens ledningsevner. 

Etter brekkpunktet, havet 
Det nærmeste man kommer et Gryttingsk merke er det negative: glipen; disse små fissurene, spaltene som materialiseres spontant og plutselig når blyantspissen brekker. Balansen i linjespråket til Grytting skapes dermed gjennom møtet mellom den disiplinerte streken og den irregulære, automatiske, punkteringen. Gryttings valgte våpen for denne operasjonen er Faber-Castell 8B, en blyant Grytting har beskrevet som «myk og kremaktig». Blyantføringen befinner seg i en kamp mellom to og tre dimensjoner. Der Gryttings foretrukne etsningspapir, Stonehenge, begynner å protestere mot trykket, mot markeringsgesten, blir motstanden, blyanten som arbeider seg inn i stoffet, selve startpunktet for samtalen mellom Grytting og streken. 

Fordi repetisjonen i de strekbaserte bildene blir så sårbar for det minste avvik eller systemendring, produserer Grytting subtile effekter og kompositoriske variasjoner gjennom også å isolere lukkede linjespill i den samme flaten, for eksempel ved å definere egne, mindre felter i den større flaten, på samme måte som mange flagg har en egen symbolsone i øvre venstre hjørnet. Men hun lar også disse opptre over hele papiret, som i verkene T_2020_11, T_2023_3 eller T_2024_1. Denne koblingen av ulike abstrakte skjema kan minne om en mindre, mer intim variant av Sean Scullys malerier. Der Scully tar utgangspunkt i feltet forvandler Grytting på sin side linjen til noe feltaktig i møte mellom ulike linjeskjema. På avstand: Mursteinsvegger av overlappende markeringer. Jo nærmere du kommer jo tydeligere blir mennesket. Men linjene har mer enn én hybrid karisma av menneske og maskin – de glir også over og inn i hverandre med dette umiddelbare sammenfallet, med denne plutselige sammenhengen; havet. Litt på samme måte som Jackson Pollocks fraktalabstraksjoner konfigureres inn i det figurative verdens-rommet, den store åpne amerikanske landskapserfaringen som han hadde med seg fra byen Cody i Wyoming. 

Fra metafor til system 
Gryttings poetikk kan slik minne delvis om surrealismens automatskrift, i den mening at hun insisterer på å slippe tilfeldigheten, det plutselige, inn i prosessen som et eget poetisk poeng. Men kun som unntaket, og ikke regelen i strekarbeidet. 

Og Gryttings uttrykk føles utvilsomt sterkest i sin insistering på tiden det tar, oppmerksomhetsøkonomien som ligger til grunn for tegningen som medium og som de saktmodige, møysommelige linjene blir stumme bekreftelser på. De tidligere figurative forsøkene virker mer vilkårlige i sin leting etter et vokabular, en egen ikonografi. De engasjerer meg rett og slett mindre.  

Men en viss konsistens finnes dog også her: Disse omfatter mange rep- og taukonstellasjoner festet til tre- eller pinneliknende gjenstander eller ringer. Knuten som form blir hos Grytting en metafor på spenning som sådan. I alt som fester noe, holder det sammen ligger spenning latent som en ladning i formen. Men som motiver er de likevel mer forglemmelige, gir blikket og betraktningen mindre motstand og tålmodigheten mindre merverdi. Snarere er det dvelingen som er Grytting-bildets erfaringsprinispp.  

Tiden det tar 
Da blir det det senere abstrakte uttrykket desto mer appellerende, mer visuelt suggererende. Her står Grytting i et mer intimt forholdet til materialet, stoffet, hånden – selv om disse arbeidene vil gi denne første følelsen av å være identiske, tamme, i overkant innadvendte. Men beveg deg sakte mot dem, opphold deg der bare litt lenger enn du har lyst til; ser du disse små rykningene, nervetrådene, tiden i dem? 

Jeg stopper ikke å fascineres, fordi jeg ikke skjønner om jeg befinner meg i en liten verden, eller en stor. Et begrenset rammeverk som har satt rigide konseptuelle parametre for seg selv, eller verker som bygger på linjens potensielle uendelighet. Agnes Martin er åpenbart en kunstner Grytting føler tilknytning til, en billedverden hvor også det mekaniske, kliniske repertoaret slipper en umiskjennelig subjektivitet inn i seg. 

Gryttings tilnærming har tidligere blitt sammenliknet med Sol LeWitts begrep om «konseptuell metode», men der LeWitt insisterte på en predefinert prosess hvor kunstverkets vesentlige kvaliteter var forhåndsbestemte, hvilket forvandlet selve utførelsen til et spørsmål om å minimere det menneskelige, subjektive innslaget, er Grytting eksplisitt åpen for det uavklarte, for de små sjatteringene av forskjell som hver enkelt strek, hvert enkelt verk, nødvendigvis bærer preg av. Resultatet blir en underspilt dramatikk, en ekspressivitet som er tonet ned til det minimale.