Mellom Wien og vitalisme, ski og seksualitet

Galleri Haaken
Håvard Kranstad – Skivegring
Utstillingen står til 1. mars

Ved første øyekast på utstillingsteksten til Galleri Haaken fikk jeg en slags dyslektisk reaksjon; «skive–gring?» «Skiveg-ring»?

Ah, «ski-vegring».

Denne neologismen – en motvilje mot å stå på ski altså, som hos den besøkende enten vil påkalle inkvisitoriske anklager mot kunstneren, eller en urban umiddelbar gjenkjennelse overfor et, for enkelte, meningsløst ritual av nasjonalpatologiske dimensjoner, ligger som en konfus, men ansporende understrøm i dette uvanlige utstillingsuniverset. 

For univers er overhodet et uunngåelig substantiv for å beskrive Håvard Kranstads arbeid generelt og denne utstillingen spesielt. Du senker deg vitterlig ned i det, som i et badekar, via de seks trappene ned til Galleri Haakens hovedrom. Verkene du har møtt på veien, ikke til forkleinelse for dem, som f.eks. det fascinerende verket Kladdeføre, som viser en slags fantasinordmann, har vært en slags oppladning, portvoktere fra en annen, men likefullt halvkjent verden. Jeg får formelig en fysisk fornemmelse av å gå inn i et annet menneskes hode, et visuelt univers jeg ellers aldri ville hatt tilgang til. Veier man ikke tok, dører i drømmene man ikke vet hvor befinner seg, som leder inn i andre, fremmede landskap, som en drøm som er drømt for og ikke av meg. 

Men det er ikke så mye science fiction jeg tenker på når jeg betrakter Kranstads arbeider som surrealisme i ordets konkrete forstand, noe over-virkelig, mer-virkelig. En oppløftet virkelighet, men noe, like fullt, virkelig.

Kitsch og kontroll
Verkene vi møter lar seg i hovedsak dele inn i tre kategorier: store jacquard-vever og billedtepper, som dominerer utstillingsrommet; flere figurskulpturer plassert rundt i rommet, og, i et tilfelle, på veggen; samt mindre bilder som fremstår som de manuelle prototypene for sentrale motiver fra tekstilene.

Først og fremst blir man slått av all floraen, som nærmest svever tredimensjonalt over de ornamentale bakgrunnene på vevnadene. Disse laveres og forskyves på måter som trekker inn japonistiske billedtroper og østlig kunsthåndverk. Men disse akkompagneres av en art eventyrskapninger, motivkretser som kanskje, eller nettopp, spiller på ideer om kosedyret som kategori – et objekt som også er gjenstand for særegen subkulturell representasjon i f.eks. japansk visuell kultur. 

Pynteputens vei
Det glitrende, nesten glamorøse fargespekteret til Kranstad flørter tidvis med noe kvasi-kitschy, eller kanskje ikke det en gang, det er nærmest en vilje til å være, eller en drift mot, kitsch som assosiasjon. Og da forstått produktivt – som en kilde til et særegent visuelt overskudd. Hva Kranstad selv har kalt «pynteputens vei». Og likevel: Jeg opplever Kranstad som særdeles koloristisk kontrollert, ja det er en kraft i det ornamenterte tekstilet som hele tiden balanserer mot måten han administrerer og mønstrer disse overflatene på. Dette er rett og slett vakre ting. Billedvevene i ull og glittertråd bygger på industrielle fremstillingsteknikker, men Kranstad bearbeider, i større og mindre grad, dette materiale i etterkant, som om de var håndkolorerte tresnitt eller litografier. Det faktum at han også utvikler figurene og motivene for hånd i forkant av selve jacquard-fremstillingen nyanserer også bildet av en mer idébasert inngang til det materielle arbeidet.

Vovet veveri
Teppene kaster på den ene siden assosiasjonene direkte tilbake til både middelalderens stiliserte tapestrier, renessansekartonger og barokk, flamsk billedvev fra 1600-tallet. Den tunge tilstedeværelsen av flora og botaniske motiver, som veksler mellom det tilforlatelige og det tvetydige, etablerer umiddelbart slike samtaler. Gobelin-formatet leverer historiske forutsetninger for bruken av stoffet som fortellingsflate, men Kranstad evner den krevende dobbeltoperasjonen å vedlikeholde det disiplinerte språket, samtidig som han tilsynelatende lar disse tablåene vokse fritt. Denne virkeligheten blir derfor subversiv og upålitelig, på måter som fremstår produktive for det blikkarbeidet betrakteren må innfinne seg med; den vedvarende følelsen av at det – også – skjer noe annet i disse verkene.

Halv-vellykkede maskeringer
Og da er vi allerede i ferd med å legge oss ned på den metaforiske divanen. For kanskje er det bare meg; får man først ferten av denne doble pulsen i Kranstads verden er det vanskelig å styre blikket i andre retninger. Gjennom mummiaktige-motiver og eventyrikonografi «queer’es», kunne man si, Kranstads univers gjennom dobbeltheter og antydninger som metode. Og da mener jeg «queer’es» i alle ordets meninger og sjatteringer: Denne grunnleggende flertydigheten i Kranstads verden er bygget rundt slike suggestive maskeringer – eller kanskje snarere bare halv-vellykkede forsøk, intenderte som sådan, på maskeringer. Som er typisk for motiver fra tidligere Kranstand-prosjekter; bjørneklemmen, skvist mellom harmløs og tilforlatelig omfavnelse på den ene side og skeiv Bear-estetikk på den andre. Men det fremstår heller ikke vesentlig at dette stoffet skal leses som skeivt eller ikke. Om noe er «homo» her er det mer enn noe annet en idé om «homo ludens» – det lekende mennesket. Som et slags kunstnerisk og sosiokulturelt grunnvilkår.

Håvard Kranstad: Bortenfor løypa I, 2024. Detalj © Håvard Kranstad 2025. Foto: Øystein Thorvaldsen

Sublimering, metamorfose og mummitrollet
Men vår wienesiske venn slipper i taket helt ennå: En annen unheimlich-aktig detalj, blant flere, er et par hender som dukker opp på, rundt og ved ulike skapninger og objekter i verkene. De griper grådig over perlen som viser seg i et slags skjell som har klare orale trekk; de vitterlig beføler ulike gjenstander og figurer i arbeidene. Det er i det hele tatt en følelse av et landskap i konstant sublimeringsprosess. Moden, ettergivende og halvspist frukt; alle åpningene i blomstene, som har noe aktivt befordrende over seg; halvkåte krav som bare, og bevisst, delvis lykkes i å forvandle sitt eget begjær. Bildene blir som parafraser av Ovids «Metamorfoser», i spedd noen doser Salvador Dalí og Tove Jansson. Alt er i mulig forvandling. Vekstprinsippene, forvandlingslogikken, evolusjonslæren – hos Kranstad syntetiseres disse på tvers av biologiske, litterære og psykoseksuelle assosiasjoner. Dette produserer en art særegen vitalisme. 

Teppenes vertikale formater siteres og repeteres ustanselig av et oppkomme av falliske former. Her skal man så klart passe seg; iblant er en sigar bare en sigar. Men den erektive ikonografien er både mer og mindre overtydelig; se på de to blåe objektene i Bortenfor løypa II, som her poserer som et par ski, som krysser hverandre og krones av utvetydige glansdetaljer – disse får sine selvsagte stamfedre i Giovanni Martini da Udines frekke frukter fra loggia-dekorasjonene i Villa Farnesina.

(U)behaget i kulturen
Skivegrerne, disse merkelige skikkelsene i utstillingsrommet, får litt uklare koblinger til vevnadene og til tross for overlappende materielle og estetiske kvaliteter forblir denne sammenstillingen noe porøs. Marie Vallestads impresjonistiske utstillingstekst legger seg mellom det semi-litterære og det sosiologiske, og har en viss urban karisma, men evner ikke å bidra til å bygge broer fra tekst til kontekst. 

Men disse riktignok fascinerede figurene flyter som surrealistiske skyer rundt i rommet, finurlige og uforklarlige gestaltninger; Michelin-mannen møter en norsk Crocodile Dundee. De er som disse kjøttbitene man binder fast med hyssing. De har hatter og sekker, flagg og eksponerte kjønnsorganer. Det faktum at de fremstår som identiske skyver de også inn i repetisjonen som strategi, og følgelig den intenderte anonymiteten som muliggjør min ellers utilstrekkelige skymetafor. Med andre ord: Jaquardteppene kan ikke annet enn å spille hovedrollen; size matters. 

Den klamme undersiden
Og i den samme forskyvningen av størrelse ligger det også en potensiell og implisert forskyvning av funksjon, som igjen presser verkene i retning av det fetisjerte (denne anmelderen er nå også låst i sitt psykoanalytiske spor). Tenk f.eks. på fenomener som Furry fandom, denne voksne subkulturen bygget rundt antropomorfe kosedyr, som opprinnelig, bak den myke, barnlige overflaten, har en sterk kobling til seksuelle nisjer. Dette «ubehaget», altså anelsen av noe annet, kanskje halvforbudt, som vokser i møtet med hva vi kunne kalle «kosedyr-kvaliteten» i Kranstads kunst, negerer den stereotypiske barnligheten i ikonografien. Denne leken med forventninger og emblemer, særlig nasjonale, deler Kranstad med en annen Haaken-kunstner, riktignok i en ganske annet sjanger, Sverre Malling. Men der Malling går mer mot det gotiske graver Kranstad i kitschens og pynteputens klamme underside.

Men når sigarrøyken har lagt seg og divantimen er over forlater jeg i hvert fall Alsergrund og Bergasse 19 forført av et av de merkeligste og visuelt overskuddspregede unge kunstnerskapene jeg har sett de siste årene. 

Til informasjon er redaktør i Kunstavisen, Mona Gjessing, gift med en av eierne av Galleri Haaken.