Rødt skal redde verden

Stockholm 
Moderna Museet 
Tysk expressionism – Konstnärsgruppen Brücke och modernismens början 
Utstillingen står til 9. mars 

Die Brücke, Broen, er en av disse tvillingbevegelsene – jeg surrer bestandig med hvem som var medlem av denne og hvem som var i den andre, Der Blaue Reiter – som tysk og modernistisk maleri på begynnelsen av 1900-tallet defineres av. «Hva som er stort i mennesket», skriver Nietzsche et sted, «er at hun er en bro og ikke et mål». Die Brücke ville ikke være noe mindre enn en bro over til fremtiden selv, den vidunderlige nye verden. Ernst Ludwig Kirchner, bevegelsens sentrum og kunsthistoriske kjendisalibi la det frem med sammenfallende ordlyd i sin programerklæring i 1906:  

«Med en tro på utvikling, på en ny generasjon av skapende og nytende mennesker, kaller vi sammen alle unge, og vi unge, som bærer fremtiden, vil skaffe oss bevegelsesfrihet og livsutfoldelse i møte med de veletablerte eldre kreftene. Enhver som på en umiddelbar og uforfalsket måte gjengir det som driver ham til å skape, er en av oss.» 

Med sjelen som slagmark 
I dette første møtet merker vi hvordan Noldes Hvite stammer (1908) har mer til felles med den sene Monets besettelse for vannlinjer og høystakker enn den forpinte ambivalensen og visuelle tvetydigheten til f.eks. Kirchner og Pechstein. Formalt er det mer Matisse enn Munch. Og det var nettopp koblinger til Munch og Van Gogh, malere som opererte med sjelen som slagmark, at mange av de andre i bevegelsen fant sine forelegg – noe Nolde raljerte over med det ironiske forslaget om at gruppen burde bytte navn til Van Goghiana. I sin rendyrking av det gotiske foran det klassiske, filtrerte de Munchs nervøsitet gjennom Matisse’ fargelogikk. 

«Du kan gjøre alt; ingenting er forbudt» 
Som forventet er det Kirchner som krever det meste av oppmerksomheten. Han er og har lenge vært stormens hjerte i den større fortellingen om ekspresjonismen. Rundt 1910 konsolideres mange av de tidlige eksperimentene i Die Brücke i form av en mer koherent, angulær og skarp figurasjon, som likevel lener seg mot abstraksjonens grove orientering mot fargefelter. Heckel og Kirchner arbeider sammen i Dresden. De skaper ikke bare et eget miljø, men en egen verden; grensene mellom kunstner, verk, og modell, arbeidsliv, privatliv, kjærlighetsliv oppløses som et aktivistisk alternativ til den klamme borgerligheten i det tyske keiserriket. Allerede i verk som i Kirchners Artistin (1910), Liegender Akt vor Spiegel (09/10) og Pechsteins Das gelbschwarze Trikot (1910) ser vi denne verdenen av frigjort fargebruk og subversive, bohemske figurasjoner utfolde seg.  

Rødglenten, eller Karl Schmidt-Rottluff 
Men det er ikke Kirchner som jeg forlater utstillingen full av beundring for – selv om ingen av disse malerne er like dynamiske og sultne på det visuelt overskridende som han; det fotografiske, fiktive selvportrettet av ham selv som soldat er et eget essay i iscenesettelsenes forførende og løgnaktive logikk. Snarere er det Karl Schmidt-Rottluff som får en velfortjent revitalisering i denne utstillingen. Dangast-maleriene fra Jadebukten blir på mange måter høydepunktet. Ingen får rødfargen til å koke til det punktet at hele lerretet truer med å ta fyr, som i Rote Giebel og Deichdurchbruch. I Landschaft mit Feldern blir også tydelig hvordan felttenkningen gir maleriet til Schmidt-Rottluff nye abstraherende muligheter. Han pendler hele tiden mellom struktur og oppløsning, felt og formutglidning. Bildene hans er spisse, fulle av senromantisk og mystisk umiddelbarhet, som en fauvistisk Friedrich. Formene bygget på brytning og diskontinuitet, holdt sammen av en rar musikk; følelsene som febrilsk leter etter fotfeste. Han er den som lider minst av kroppens fravær i maleriet. Kirchner, Pechstein og Muller trenger legemet i langt større grad som omdreiningspunkt, til å konsentrere og konkretisere den formale spenningen i flaten. At Schmidt-Rottluff, som aldri følte den samme forbindelsen til eller behovet for det urbane, for byen som kreativt gebet, følte mindre behov for kroppen som kompositorisk og ikonografisk sentrum, er kanskje heller ikke overraskende. Bildene hans blir en art speilvendt sentrallyrikk, det pastorale som pasjon, ikke avkobling. I et maleri som Villa mit Turm er verkstittelen vitterlig det eneste figurative festepunktet for et bilde som allerede virker forpliktet til en abstrakt vending – en vending som tidsmessig nesten konkurrerer med Der Blaue Reiters Wassily Kandinsky om pioneer-prisen (som kanskje vi på dette tidspunktet like så godt kan gi til Hilma af Klint) for det non-figurative gjennombruddet. 

Vidsynets velsignelser og begrensninger 
Die Brücke løftet også tresnittet – deres viktigste tekniske premiss – opp på nivå med maleriet som estetisk medium. Utstillingen presenterer også et utvalg av disse – av spesiell kuratorisk interesse er museets sirkulering av papirarbeider: grunnet at flere av papirarbeidene må beskyttes for overeksponering mot lys og luft byttes disse ut etter tre måneder. Et kjent konservatorproblem, men et forholdsvis uvanlig kuratorisk konsept som fremfor alt gjør gjensynsverdien større. Totalt presenteres rundt 180 verk på tvers av maleri, tresnitt og skulptur. Lite av det sistnevnte blir dog spesielt minneverdig; det er maleriet som den ekspressive vendingen i det moderne maleriet mer enn noe annet manifesterer seg gjennom. 

Noe forglemmelig 
Moderna Museet leverer ingen nylesning av Die Brücke eller ekspresjonismen som fenomen utover et solid kuratorisk og utstillingshistorisk grunnarbeid; her skal en del av kunsthistorien som aldri vært presentert i Sverige introduseres. I forsøket på å gi en så generell og omtrentlig beskrivelse av bevegelsen som mulig blir resultatet nettopp det: Panoramisk, utflytende, oversiktlig og noe forglemmelig. Mer tour d’horizon enn tour de force. Hvilket skal litt til med en såpass fremoverlent, aggressiv -isme som ekspresjonismen. Skal man gi små smakebiter av fenomenets ulike prioriteringer og tematikker blir man heller aldri riktig mett. Utstillingen bestemmer seg aldri helt for hvordan den vil organisere stoffet; deler presenteres kronologisk, andre tematisk og den gjennomgående rominndelingen bidrar også til noe uklare overganger mellom disse.  

Likefullt profesjonelt 
Men når man skal få hele flokken over broen vil det også medføre kompromisser, forenklinger, generaliseringer. Moderna Museet er gjennomprofesjonelle – og «Tysk ekspresjonisme» er intet unntak.