Vädersolstavlan

Storkyrkan, eller St. Nikolai-kyrkan som den også heter, i Gamla Stan i Stockholm troner i plassrommet på sørsiden av det svenske slott. Barokkfasaden forbereder ikke den besøkende på det gotiske interiøret på innsiden. Storkyrkan er Stockholms eldste og viktigste forsamlingskirke, med røtter tilbake til 1200-tallet og Birger Jarls dager.

Vädersolstavlan skal ha blitt utført av en Urban Larsson, i dag kjent som Urban målare, i 1535, på bestilling av Olof Petri, prest og historiker som primært huskes for sin rolle og arbeid med å etablere protestantismen i Sverige; han ble sogar landets første evangelisk-lutherske erkebiskop.

Maleriet man i dag kan se i Storkyrkan er dog ikke originalen, men en kopi utført av Jacob Heinrich Elbfas (c. 1600-1664) i 1636. Elbfas var opprinnelig fra et område i dagens Latvia, men etablerte seg i Sverige på 1620-tallet for deretter å bli hoffmaler for Dronning Maria Eleonora. Portrettarbeidene, som han er spesielt kjent for, bærer preg av den ennå litt stive 1500-talls formaliteten som nord-Europa ikke ennå hadde klart å rive seg løs fra. Formelpreget maktmaleri i konvensjonell tapning.

Men Vädersolstavlan er noe ganske annet: Vädersol, som på norsk kalles bisol eller solhund er et forholdsvis regulært optisk fenomen som oppstår når sollys filtreres igjennom iskrystaller i skylaget. Med andre ord skjer dette kun i svært kjølige områder. Maleriet skulle etter oppdragsgivers ønske fange bisoløyeblikket som oppstod på morgenen den 20. april 1535, en hendelse som i et senmiddelaldersk / tidligmoderne Europa ble tolket i religiøse jærtegnstermer. 

I bildet får vi også en skjematisk, men topografisk presis presentasjon av Stockholm i nedre del. Kunstneren har antagelig malt motivet fra Mariaberget på Södermalm, rett sør for Riddarholmen og sørvest for Gamla Stan. Bykyrkan, dagens Storkyrkan, dominerer motivet, med antydning av det gamle middelalderslottet Tre Kronor rett bak. 

Utover at originalmotivet er den eldste maleriske fremstillingen man har av Stockholm, og at den viser konkrete landemerker med en type oppmerksomhet som er historisk signifikant, er ikonografien og tematikken uvanlig. Middelalderen hadde flere myto-astronomiske beskrivelser og Lieve Verschuier malte f.eks. den store 1680-kometen, på fagspråket omtalt som C/1680 V1 – den første kometen fanget med teleskop. Men Vädersoltavlan tilhører like fullt et selektivt selskap av mystiske visuelle representasjoner i kunsthistorien som kretser inn et landskap og en periode hvor nettopp tidlig vitenskap og spekulativ himmeltydning bryter mot hverandre.