Kveldens behag

STANDARD (OSLO)
Mari Slaattelid – “FAKTA OM KVELDEN [FACTS IN THE EVENING]”
Utstillingen står til 2. mars

I en 1957-stripe av Charles Schulz’ ikoniske tegneserie Peanuts, ser vi figuren Lucy van Pelt som med skaperglede lager en snømann i et vinterlandskap. Ikke før gleden er blitt til ambivalens og aggresjon tar Lucy sats og sparker snømannen voldsomt i stykker. Dette gjentar seg to ganger til, men nå med kameraten Charlie Brown som perpleks tilskuer. Etter å ha forhørt seg med Lucy – i forvirret nysgjerrighet – om denne pussige praksisen, bekjenner Lucy: «I feel torn between the desire the create and the desire to destroy.» Et element av den samme spenningen, om ikke i nærheten av å være like dramatisk iscenesatt, spiller seg subtilt ut i Mari Slaattelids nye utstilling på STANDARD (OSLO).

Men det kommer til å ordne seg. Gule, rombe-formede figurer bundet sammen av mørke felter, som misdannelser i maleriet, felter som igjen er omgitt av faktiske hull i lerretsflaten, er langt på vei den generelle ordlyden i Mari Slaattelids nye utstilling på STANDARD (OSLO). Vi har sett det før; enten vi snakker om de mer kladdabstrakte arbeidene i «Purity of the Heart One to One» fra 2016 eller «Kysverket»-utstillingen i Bergen i 2019, er Slaattelid en maler som reiser i mediet. Hun fremstår like komfortabel i dets historisk-modernistiske sentrum som i de mer subversive, mediekritiske utkantene. Hun er både lett å kjenne igjen og vanskelig å plassere.

I «Fakta om kvelden» erklæres hullet som selve begynnelsen – «its starting point». Vi snakker her om en form for bilde-motbilde spenning; ikonoklasme før og ikke etter verket. Hull laget med saks i lerretsflaten. Det er faktumet vi får. Deretter maleriet.

Maleriet i denne utstillingen skal måle opp en ny verden igjen, med hullene som kaotiske koordinater, tvunget sammen i meningsskapende rutenett og navigasjonspunkter. De gule rombene varme mot det hvite, men avlastet av dus rosa, hudfargede sjatteringer imellom. Det bygges retninger og dynamikk i flaten. En mulig musikk, og akkurat som musikken, får vi vite å bildet alltid må være i bevegelse, alltid lete etter nye festepunkter.

Den motvillige geometrien
Disse bildene dominerer det første store rommet på STANDARD (OSLO), hvor de omgir montere med papirarbeider som mer eller mindre avtegner en grammatikk og et linjespråk som går igjen i flere av utstillingsverkene. Hullene derimot kan være mer krevende å identifisere. Jo, de er hull, men er samtidig merker på flaten, positive markører. Punkteringspunktene blir derfor også det motsatte av fravær, det vil si, de blir tegn. De fylles av sin vilje til å tømme; de produserer innhold gjennom den samtidig mest aggressive og resignerte gesten i malerivokabularet. I disse glipene både koder og kvester Slaattelid overflaten med det samme grepet.

Likevel representerer de også fravær av flate, en slags demaskering av flaten som fiksjon. Flaten som falskspiller. Masken er jo på mange måter kunstverkets sentrale metafor, som først og fremst er overfladisk som fenomen. Slik sett kan det ved første blikk virke som om hullene i Slaattelids malerier protesterer på flaten som fiksjonsfelt. Det er tross alt bare vegg på baksiden. Men å rive masken av tingene er en gammel trope i vestlig tenkning; ideene om at det faktisk finnes en sannere, virkeligere virkelighet bak tingene. Men i en slik kontekst er det snarere fristende å lese bildene som en ironisk gest mot metafysisk tolkningshysteri. Frykten for å bare finnes i flaten alene.

Eller hullet, punkteringen, penetrasjonen av lerretet som et siste bidrag til fortellingen om maleriets slutt. En historie Slaattelid har forholdt seg aktivt til i kunstnerskapet. Etter Rothkos og Ad Reinhards sorte bilder var liksom siste kapittel skrevet. Om ikke flaten selve måtte fornektes. Og at hullet, intethetens representant, er kveldens fremste og siste faktum. Men da blir fargene, bevegelsene, retningen i Slaattelids bilder en måte å skrike mot denne nattens uunngåelighet. Musikk mens skipet synker. Rage against the dying of the light.

Strøk og stillhet
Men Slattelids malerier skal ikke reduseres til verkeksterne kommentarer over bildets begrensninger eller kunsthistoriens slutt. Maleriet kommer først i Slaattelids praksis, ikke som teori, men som en mulighet. Bildenes egen grammatikk drives slik sett av konfliktstoffet som ligger mellom formviljen i figuren, markeringsviljen i merket, og deres motstander, revnen, den store stillheten. Men dette speiler også hva jeg leser som en gjennomgående motvilje til programerklæring og gruppetilslutning. I den grad hun interesserer seg for motsetninger i maleriet, er det for å skjære gjennom dem, ja rett og slett male over dem. Vi liker å parsellere malere i mer ekspressive, affektive leirer, og mer intellektuelle, idébaserte, men Slaattelid har i flere årtier effektivt motarbeidet en slik inndeling. Hun gjør begge deler.

Også det klanglige må finnes opp på nytt i denne utstillingen; i enkelte verk overfører Slaattelid sitt rombiske rutenett over rene noteark [red. se, for eksempel, bildet øverst i saken]. Musikken produseres imidlertid først og fremst i den nervøse rytmikken som de geometriske flatene spiller frem.

Fokuset forandrer seg delvis lenger inn i det andre store rommet, hvor punkteringsproblematikken er fraværende. Men i det større bildet Fakta om kvelden 21 er de gule rombene blitt gråe, nå hudfargede og hvite. Røde punkter binder formene sammen, tvinger så å si maleriet til å tilhøre sin egen grunnflate. Det føles nesten vanvittig eller naturstridig at lerretet klarer å disiplinere dette feltet. Bildet brøler på den helt riktige måten, og ikke noe sted i utstillingen er Slattelid sterkere som subtil kolorist.

Sprik og sammenheng
Her er flere mindre malerier på papir som ved første blikk fremstår som halvmonokrome abstraksjoner. Med unntak av en kirkeklokke, som i mer, men også mindre mimetiske gjengivelser gjemmer seg i motivet og brått gjør den hvite kontrastflaten til rom, gjør avstanden mellom klokken og fargen til verden, et fysisk sted. To blåsorte motiver, Fakta om kvelden 16 og 17, er nettopp grotter, en sorts portaler, som arter seg koloristisk som Harald Sohlberg-aktige, senromantiske utfall. Det er en kreativ uklarhet jeg liker at Slattelid leker seg med i disse bildene. De gjør også distansen større til verk som Fakta om kvelden 22, akryl og pigment på linduk, som med horisontale og diagonale markeringer i et slags asymmetrisk rutenett blir langt mer stillferdige og frommere bidrag. Det peker mot det tidligere Fakta om kvelden 4 som har en slags gestisk og ekspressiv utglidning, en kollaps i strukturen, og som effektivt peker på pendlingen mellom maleriske tilnærminger. Dette er en balansegest som verkene kommer sterke ut av som nettopp enkeltverk. Hullene i bildene blir derfor også pusterom – muligheter for maleriet til å slippe ut av det rektangulære fengselet, til å aktivere verden rundt seg, men også verden mellom verkene.

Det er mindre malerier her som tidvis glir over mot det uinteressante, nesten irrelevante i dette selskapet og bidrar lite til de spenningene som oppstår, spesielt når de forsøker å teste seg opp imot Mari Slaattelids dominerende overbygninger og fokusområder. Men det gjør ingenting i møte med de behagelige faktaene i denne utstillingen. Klokkene ringer og dagen er over.

Det ordner seg.