Modernistisk kryss-sting

Henie Onstad Kunstsenter
Hans/Jean Arp & Sophie Taeuber-Arp – Venner, elskere, partnere
Står til 11. mai

Leker ikke butikk
Prismasalene virker unormalt store og innholdsrike i Henie Onstad Kunstsenters mønstring med kunstnerparet Hans/Jean Arp & Sophie Taeuber-Arp, navn plukket fra øverste avantgarde-hylle når man snakker om 1900-tallets første halvdel. Den velproduserte utstillingen, noe av en begivenhet, kommer rett fra Centre for Fine Arts (Bozar) i Brussel. Den inneholder rundt 250 verk og objekter – tekstilarbeider, malerier, tegninger, collager, relieffer og skulpturer, samt arkivarisk materiale, dikt og fotografier. Innovativ tidlig modernisme i ren form tilbyr oppklaring i en tid hvor modernismebegrepet brukes vilkårlig i norsk offentlighet, som rent sludder. Det er nok den vakreste utstillingen du kan se nå. 

Energi opp av asken
Det er en europeisk affære. Hans/Jean Arp ble født i 1886 i Strasbourg, og fornavnet hans signaliserer splittet nasjonal tilhørighet. Sophie Taeuber-Arp ble født tre år senere i Sveits, i en ytterst turbulent tid. Paret møttes for første gang i Zürich i 1915, passende nok på en utstilling som kombinerte tekstiler med mer konvensjonelle kunstmedier. Oppløsningen av rigide skillelinjer mellom kunstneriske former og materialer, høy og lav, poesi og visuell kunst, preger begge kunstnerskapene. Troen på estetikk og rene former som avgjørende i konstruksjonen av moderniteten, er refrenget i denne overskuddspregede presentasjonen. 

Paret var tilknyttet flere kunstnergrupper, men dadamiljøet i Zürich var den definerende faktoren. Arp var med på å danne dada-bevegelsen her i 1916, sammen med blant andre Hugo Ball og Tristan Tzara. I brudd med borgerskapet, og som reaksjon på første verdenskrigs radbrekkende virkning, fordret de en radikalt annerledes kunst, ofte abstrakt og kompromissløst lekende. Stor suksess blant dadaistene gjorde Taeuber-Arps fargerike marionetter, og Henie Onstad viser figurer fra König Hirsch (1918), kunstnerens nytolkning av et commedia dell’arte-skuespill. Hun hadde danseutdannelse og opptrådte på Cabaret Voltaire med egne koreografier – denne rytmiske sansen synes også å sive inn i de visuelle komposisjonene.

Materialet og formen 
Bredden av materialer var et poeng i seg selv, som skulle spenne bein på åpenbare hierarkier, og etter den første dada-utstillingen fremhevet Tzara kvaliteten i den nye kunsten nettopp gjennom slikt som tepper, broderi, papir, linje og farge. Her bidro Taeuber-Arp en masse, og særlig den tekstile og dekorative strengen i hennes produksjon har ført til en voldsom interesse for henne det siste tiåret, i form av forskning og visning i flere større utstillinger – på blant annet Tate Modern, Kunstmuseum Basel og Pompidou. Hun ble også vist under Venezia-biennalen i 2022. Her ble hennes perlebroderte veske tidstypisk koblet med Ursula K. Le Guins essay fra 1986, The Carrier Bag Theory of Fiction. Essayet tematiserer hvordan sanking og ivaretagelse, samlet i beholderen, er grunnleggende for sivilisasjonsutviklingen – i kontrast til den rådende forståelsen av maskulin kapring og dominans av naturen. I utstillingen på Henie Onstad er en av disse veskene vist ved siden av et halskjede – og sammen med broderte putetrekk understreker disse objektene en utvidet formforståelse. De samme geometriske mønstrene og sofistikerte fargene går igjen i de malte og tegnede komposisjonene. 

Taeuber-Arp foretrakk kryss-stinget, siden dets rene geometri harmonerte med enkelheten i det horisontale og vertikale linjespillet. Dette resulterte i noen fantastiske komposisjoner, mange av dem rammet inn på veggen. Sømarbeid var også noe Arp konsentrerte seg om, og noen små emblematiske arbeider er her i særklasse. Ellers er han rikt representert med sine typiske trerelieffer, hvor et mykt og organisk visuelt språk hadde direkte utspring i naturen: trær, bølger og steiner. Gjennomgående er den dynamiske ovale formen (i samspill med Taeuber-Arps mange sirkler), men også et mer selsomt motivregister utviklet tidlig på 1920-tallet – som barter, navler, torsoer og klokker. Moustache-Head (1925), deponert på Henie Onstad av Sparebankstiftelsen, har en tegneserieaktig merkverdighet

Partnerskapet
Utstillingen kan vel ikke sies å fabulere i nevneverdig grad, men holder seg til en renhårig kronologisk gjennomgang. Det er først og fremst verkene som snakker, men mange historiske linjer trekkes opp – som da Taeuber-Arp i 1938 var medkurator for en gruppeutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo, og deltok som eneste kvinnelige kunstner. Mest oppmerksomhet vies prosjekter kunstnerparet gjorde sammen, og i en serie enkle strekbaserte tegninger de laget sammen i 1939 sklir kunstnerskapene sømløst inn i hverandre som en slags vanntett illustrasjon på samarbeidets ukunstlede natur. I tillegg viser utstillingen også fragmenter av arkitektoniske og interiørmessige oppdrag i Strasbourg fra midten av 1920-tallet, i samarbeid med blant andre Theo van Doesburg.

Utstillingen står i parets tegn, viet fortellingen om et gjensidig formende samarbeid som varte helt frem til Taeuber-Arps for tidlige død i 1943, ved et tragisk uhell hvor hun ble kullosforgiftet. Utstillingens undertittel (venner, elskere, partnere) investerer i forestillingen om starstruck lovers, inntil det sentimentale, som om det emosjonelle må brukes som agn for å trekke publikum. Den biografiske vinklingen løper dermed foran kunsten, som først og fremst refererer til seg selv som form og farge. Samtidig vitner utstillingen via det faktiske utstilte materialet om styrken i samarbeidet. Den forteller hvordan Arp i sorg innledet et posthumt samarbeid med sin kone – han laget nytolkninger av hennes verk, og satte i gang med å lage en catalogue raisonné over hennes produksjon.

Likeverd i praksis
Kjønnsperspektiv og resepsjon er uunngåelig i vurderingen av dette partnerskapet. I så måte bidrar utstillingen til en eventuell oppreisning av Taeuber-Arp, slik de nevnte utstillingene også har bidratt til (samtidig kan det også være verdt å nevne at hennes verk var med allerede på første Documenta i 1955). Å bli tatt på alvor som kvinnelig kunstner var ingen selvfølge på Taeuber-Arps tid, og hennes aktive oppløsning av kunst og håndverk pirket også borti fikserte og normative forestillinger. Flere ganger ble hun tatt for å være Arps assistent, selv om hun i realiteten var en stormende produktiv kraft – som selvstendig og eksperimentell kunstner, men også med innflytelsesrike roller som blant annet underviser og redaktør. Om hun ble satt i skyggen av sin mer berømte mann, viser utstillingen med overbevisning likeverd i praksis, biografisk og materielt slått fast.