Intervju med Ida Antonia Tank Bronken, seniorkonservator – malerikonservator ved Nasjonalmuseet ICOM-CC kommer til Norge i 2026

For aller første gang til Norge
I september 2026 strømmer, forhåpentligvis, opptil 1000 fagfolk fra hele verden til Oslo og Norge for å delta på den ukelange konferansen. Ida A. T. Bronken er koordinator for NOC, National Organizing Committee og rette person å henvende seg til for å få vite mer om begivenheten.  

ICOM-CC [CC er forkortelse for Committee for Conservation] er, for den som ikke kjenner til det, en internasjonal organisasjon for personer som jobber med konservering og bevaring av kulturarv, som kunstverk, historiske gjenstander, arkitektur og museer. Medlemmene er konservatorer, forskere, kuratorer og andre museumseksperter fra hele verden. Organisasjonen jobber for å dele kunnskap, utvikle nye metoder og styrke samarbeidet mellom fagfolk som tar vare på vår kulturarv. 

Hvert tredje år arrangerer organisasjonen en konferanse som samler fagfolk fra hele verden og det er stor rift om vertskapsrollen.

–Vi pitchet idéen om å ta ICOM-CC til Oslo til ledermøtet på Nasjonalmuseet i desember 2022. Vi fikk støtte og klarsignal til å sende en slik søknad fra ledelsen, og deretter gikk det ut invitasjoner til norske samarbeidspartnerne. Vi var en liten gruppe hardtarbeidende folk som kom sammen for å lage søknaden. Vi jobbet sammen med Oslo Convention bureau og knyttet til oss en profesjonell konferanseorganisasjon som kunne være et støtteapparat på det praktiske. Jeg tror søknaden ble på 59 sider. 

Hvor mange søkere konkurrerte dere imot?
Det fikk vi aldri vite. Vi var kalt inn til et nettmøte med styret i ICOM-CC da de skulle gjøre sin avgjørelse. Jeg spurte under møtet om vi hadde mange konkurrenter, men det ville de ikke svare på. Så trodde vi det ville være en lengre venteperiode. Men – på slutten av møtet sa de: Gratulerer!

Planleggingen av konferansen er kanskje godt i gang?
–Vi er straks ferdige, og kan fokusere på å gjennomføre.

Kan du røpe litt av programmet?
– Det kommer til å skje enormt mye. Vi har et rikt program med blant annet 160 foredrag eller papers, som presenteres i fem parallelle sesjoner, slik at man bare må løpe mellom de forskjellige møterommene inne på Kongressenteret for å få alt med seg, sier en smilende Bronken. Programmet favner vidt. Før konferansen arrangerer vi turer til Kunstsilo og Urnes stavkirke for å nevne noen. Under konferanseuken har vi program i og rundt Oslo med faglige besøk for opptil 1000 personer for å se blant annet Nasjonalmuseet, Vikingskipmuseet, MUNCH, Ekebergparken, Blåfargeverkets gruve. I etterkant inviterer vi deltagerne så til blant annet Finnmark, Trondheim og Bergen. Vi vil løfte frem den utrolige bredden både av institusjoner, kulturen og de forskerne vi har her i Norge. 

Og så blir det mottakelse på Rådhuset og avslutningsfest på Nasjonalmuseet som en avslutning av det hele, sier Bronken.

Hvor mange er dere fra Nasjonalmuseet som er involvert i planleggingen?
–Vi er en liten, hardtarbeidende kjerne på fem. Og så får vi jo hjelp av veldig mange av de andre norske institusjonene som er med, som tenker og kommer opp med faglige opplegg.  

Når var kunngjøringen av at dere vant konkurransen?
–Det var siste dag på forrige ICOM CC-konferanse som fant sted i Valencia, Spania.  I forkant av kunngjøringen av neste konferanse skulle være, hadde det vært masse spekulasjoner. Vi kunne høre folk diskutere hvem det kunne være i matkøen og i pausene hele uken. En av de danskene henvendte seg underveis til oss første dag og sa: «Neste gang må dere søke. Det har skjedd så mye hos dere.» Så vi måtte bare holde masken hele uken og ikke røpe at konferansen kom til Oslo neste gang.

 Fordi det var hemmelig? 
–Kjempehemmelig. Tradisjonen tro er dette en avsløring på den siste dagen av disse konferansene, og jeg tror det er sånn også for å bygge opp stemning. Så vi fikk ikke lov å si det til noen. Jeg trodde ikke jeg kunne holde det hemmelig over hele fem dager, men jeg klarte det. 

Hvordan ble nyheten mottatt blant deltakerne fra de andre landene?
Jeg vil si at det var 99% positivitet. Det var helt fantastisk.

Hva vil du si om statusen til konservatorene og det å jobbe med konservering her i Norge sammenlignet med andre land?
Vi har en helt annen situasjon her enn i mange andre land. Vi har institusjoner hvor konservering er en integrert del av institusjonene. Sånn er det, for eksempel, ikke i Frankrike. Flere andre land er konservering tjenester som du leier inn. Ulempen er da at kunnskapen om en samling ikke forblir hos institusjonen. Det er store fordeler for forskning at fagansatte kan jobbe med en samling over lengre tid.

–Jeg tror kanskje man undervurderer hvor utrolig mye glede, kunnskap og forskning man kan få hvis man kobler fagpersoner og kunst sammen. I noen tradisjoner er det undervurdert og at vi kanskje ses mer på som håndverkere enn som forskere. Jeg tror det er den lille forskjellen. Det er imidlertid sånne ting som er i endring hele tiden, men jeg håper jo at denne konferansen også vil løfte frem hvor utrolig viktig konserveringsfaget er. Og hvor mange perspektiver som følger det å forstå kunstens materialitet og aldring.

Ida Bronken vil gjerne snakke videre om alt det fantastiske som har skjedd i Norge de siste årene.

–Hvis man ser det i fugleperspektiv, er det ufattelig hvor mange store prosjekter vi har landet de siste årene.  Det har blitt bygget et nytt Nasjonalmuseum, MUNCH, Vikingtidsmuseet, Kunstsiloen, det planlagte museumsbygget til Riddoudottir musea, og de nye fasilitetene hos ANNO museum. Museumssektorens nåværende generasjon opplever en unik revitalisering av flere etablerte institusjoner.  Oslo har blitt en kulturdestinasjon på en annen måte enn før. Det er viktig at denne vitaliseringen ikke bare dreier seg om byggene – men at vi skaper grobunn for videre forskning og formidling av vår kulturarv. Dette skal vi løfte frem og feire og vise frem gjennom godt kuraterte utflukter. 

Hva tror du blir høydepunktet under konferansen?
Altså, jeg vet jo ikke helt ... Jeg har ennå ikke fått vite hvem som har kommet gjennom første fagfellevurdering. Det har vært to runder nå. Det kom 531 abstracts fra alle verdensdeler. Det er 21 arbeidsgrupper fra hele verden som koordinerer en fagfellevurdering – det er en utrolig dugnad.   Tidligere i år var den siste utvalgskomiteen her i Norge og jobbet i flere dager i strekk på Nasjonalmuseet for å gjøre det siste utvalget. Komiteen hadde en representant fra Afrika, en fra Asia, en fra USA og tre fra Europa.

Vil konferansen komme til å prege bybildet?
Deltakerne blir jo på Youngstorget mer eller mindre hele uken. Men på ekskursjonsdagen vil det være en konservator nærmest under hver sten. Da er de jo på Ekeberg og på Sommero og ser på veggmalerier og trasker rundt i omtrent alle byens museer. Mandag samles vi på Rådhuset, takket være Oslo Kommune. Mens på fredagen samles vi alle på Nasjonalmuseet for å si farvel.

Hva er det viktigste ved denne konferansen?
Det er selvsagt fantastisk å kunne promotere Kunst-Norge på den måten, og vi tilrettelegger jo for at fagfolk kan velge og vrake i arrangementer og foredrag som treffer deres spesialinteresser og faginteresser. Slik at man kanskje treffer akkurat de 20 som er mest opptatt av muralmaleri innenfor vår internasjonale verden på, for eksempel, muralekskursjonen. Vi fører fagområder sammen, selv de aller minste – det er jo noe av det viktigste. Hvis man skal lykkes med forskning, trenger man at folk treffes, at hjernene kan snakke sammen. Jeg håper at det er det som skjer: at alle de som er vikingentusiaster, de møtes på Vikingskipsmuseet. Og at alle de som er helt nerdete på kjemiske apparater, de drar til laboratoriet på Økern. Og de som jobber med gjenstandsmateriale kan møtes for å diskutere montre, klima med mer på Nasjonalmuseet for eksempel.

–Om det er mye arbeid, tenker jeg at dette her er det vi trenger. Man har jobbet hardt og fått flyttet inn og flyttet disse samlingene og satt opp utstillinger og sånn, og nå trenger vi å snakke fag. Jeg syns også det er viktig å få frem at vi virkelig prøver å gjøre jobben vår med å være en positiv samlende kraft og få til forskningsaktivitet. Altså skape plattformer i år hvor både ting kan skje, bli presentert, øke publikasjonene. Mens jeg husker det- det er 18 bidrag fra Norge som er godtatt til konferansen, og det er jo et kjempepluss.

Hva er din rolle under selve konferansen?
Jeg skal ønske velkommen og ønske farvel, ha-ha. Ettersom jeg er konferansens koordinator må jeg være helt «på» under hele konferansen og dette er, som du skjønner, et kjempearrangement. Jeg er ansvarlig for at alt ligger til rette for gjennomføringen, heldigvis har vi god hjelp av et profesjonelt firma. Vi har fått mye drahjelp fra sponsorer og bidragsytere slik at kostandene holdes nede. Dette er viktig for at dette blir så tilgjengelig som vi kan få det til. Det er viktig for oss at når vi arrangerer en ICOM-CC triennale at vi får bred internasjonal deltagelse.

Dere samarbeider også med enkelte private aktører?
Ja, vi får solid økonomisk drahjelp fra sponsorene våre: AKO, Eckbos Legat og dessuten forskjellige firmaer som er inne i hele museumssymbiosen vår, det vil si firmaer som Goppion, Bruynzeel, Bevart, Propagroup. Andre som UNI stiftelsen, Oslo Kommune og Truevue bidrar også til å gjøre dette til den største museums samlingen i Norge noen gang. Det er en fin blanding av firmaer som leverer utstyr til museene og stiftelser og legater som, på hvert sitt vis, støtter kunst og kultur.

Du nevnte at konferansen også har et urfolksperspektiv?
Ja, Triennalen er en fin anledning til å løfte urfolksperspektiver innen bevaring av materiell og immateriell kultur. Konferansens tema er Cultural Connections in Conservation, som favner bredt. Vi i den Nasjonale organisasjonskomiteen har sammen med styret i ICOM-CC jobbet for å sette sammen key notes, og en plenary session ledet av Anne-May Olli, direktør på RiddoDuottarMuseat. Sesjonen skal fokusere på urfolksperspektiver og arbeid inn mot lokalsamfunnets eierskap og medvirkning på samlinger. Vi håper dette kan være relevant i et bredere perspektiv for mange.  Jeg tror nettopp dette vil kunne bli en sentral del av konferansens etterliv, med fokus på dialog og forståelse.