I skyggesonen

UKS
Nora Adwan
Things Fall Apart
Står til 30. mars

Livet synes å stå på spill i Nora Adwans utstilling på UKS. Riktignok uten ytre dramatiske fakter, mer som et midlertidig sparebluss, hvor noe simultant smuldrer og bygges opp. Adwan har laget en enhetlig installasjon av tekstile søyler, videoprojeksjoner, lyd, lys og skyggespill – det hele opptrer som et dempet kammerspill med estetisk spissfindighet. Installasjonen er hverken direkte dokumenterende eller fortellende, heller gjennomsyret av sanselige og poetiske aspirasjoner. Den irsk-palestinske kunstneren som holder til i Bergen er med sin nasjonalitet alene koblet til et ekstremt grenseland. Verden gnir seg i øynene over den brutale og kalkulerte demonteringen av Gaza, nå med nye groteske utslag.

Kunstneriske ytringer under slike fortvilende omstendigheter, kan man kanskje tenke seg krever eksplisitte, kraftige virkemidler, som en forlengelse av aggresjonen i nyhetsbildet. Den forventningen kan i praksis bli utilstrekkelig kategorisk. Adwans Things Fall Apart fremstår som en melankolsk og atmosfærisk betraktning av en utsigelsesposisjon i eksil, og dermed kommenterer hun også grensene for hvilke erfaringer som kan kommuniseres til et publikum. Blindsoner i forståelsen, vage fornemmelser av en underliggende psykologi og visuelle hint om en symbolikk akkurat utenfor rekkevidde – for så vidt et plausibelt bilde som installasjonen i praksis blir en forlengelse av. 

Søylekonstruksjoner
Med den reelle massive destruksjonen som tenkt bakgrunn, fungerer Adwans turnering av den usedvanlig smukke utstillingssalen på UKS paradoksalt nok oppbyggelig. Ulike temporale nivåer smelter sammen. Skjønnheten i lokalene blir nesten uhørt, forløst via installasjonen: valget av det vakre kan også være insisterende og djervt. Hun bygger videre på arkitekturen som finnes der, allerede merket av tidligere bruk, blant annet med spor fra Søilen Teater som åpnet i 1930. Kunstinstitusjonens opprettholdelse av søyler og dekorfragmenter får i Adwans installasjon et arabisk påbygg – først og fremst gjennom intrikate skjermer i treverk, såkalt mashrabiya, heldekkende plassert i mezzaninen. 

Dette er en tradisjonell islamsk utsmykking som gjennom sitt mønster skal beskrive universet utfra visse geometriske og astronomiske prinsipper. Dette ornamentale mønsteret kastes i installasjonen på vegger og søyler, og blir en flyktig og indirekte hovedkarakter. En sensorisk og atmosfærisk midlertidighet understrekes, kanskje like mye drømmestoff og fiksjon. Det man ønsker å se, er også kulturelt betinget. Jeg kommer til å tenke på den japanske forfatteren Junichiro Tanizakis essay In praise of shadows, hvor den vestlige mentaliteten beskrives som ute av stand til å forstå skyggen som estetisk og verdiladet prinsipp. I vesten dominerer tingen selv, ikke hva som oppstår i skyggen den kaster. Jevn belysning foretrekkes. Dette kulturelle aspektet, og spillet med det orientalske etterlater betrakteren i stuss: Er man utenfor eller innenfor? 

I løse lufta
Fra taket i Adwans installasjon henger tre søylekonstruksjoner i lateksstoff, med blå foto-overføringer av hendene til barn og kvinner, liksom gripende i løse lufta med uavklarte og famlende gester. Søylene har åpenbart ingen bærende funksjon, men blir mer uttrykk for en slags fantom-fornemmelser, dysfunksjonelle projeksjonsflater. Mangekantede høyttalere er plassert i rommet, og vi kan høre blant annet vann som sildrer og tidvis noe som drønner, lydopptak er angivelig tatt under vann. Lydsporet korresponderer i så måte med de tre videoprojeksjonene, hvor bilder er kastet sirkulært på gulvet fra underkanten av tekstilsøylene. Metallrister på toppen deler opp de runde motivene som bikuber, og disse projeksjonene oppleves abstrakte og bevegelige – uten klar grafisk handling eller konsekvens. Man kan se bobler og vannskorpe, og noe uidentifisert drive forbi. Det optiske oppløses til et flimmer, men man kan lese seg frem til at projeksjonene foruten en vannoverflate viser en himmel sett gjennom et teleskop og innsiden av en blodåre. Følelsen av noe ugjennomtrengelig og tvungent går igjen som perseptuelt premiss. Himmelen er ingen luftig og fri utvei, men forvist til gulvet som bilde i fem-minutters loop.

Stemmegaffel
Blokkering av rom og forhindret utvikling synes også å være hovedanliggende i en monolog lest av en kvinne (ikke helt lett å oppfatte), fra en høyttaler i tilknytning til en benk. Jeg oppfatter teksten som henvendt til et barn, og denne moderligheten viderefører den følsomme, mildt resignerte tonen ellers i utstillingen, med vekt på det sensoriske. Det snakkes mye i kroppslige bilder, om små fingre, men også amputasjon og blåmerker. Et sted omtaler jeg-personen seg som en stemmegaffel: «I have become a tuning fork, vibrating and trembling, attuned or enmeshed». Som poetisk bilde blir utsagnet hengende som en beskrivelse av en tilstand prisgitt omstendighetene, men som et medium for barnet.

Installasjonen som helhet skal romme mye, i mange personlige og kulturelle lag, både språklige og visuelle, i en investert symbolikk som både er personlig og symbolsk kompleks. Det er en krevende balansegang å forene disse nivåene, som innimellom fører til en noe forsert og overspent tone, særlig hvis man forholder seg til utstillingstekstens referanser til kolonialisme og «åndedrett som minner om lydbildet fra en livmor». Samtidig forener det faktiske skyggespillet i lokalet alle disse fragmentene, og bidrar til å forskyve en altfor abrupt og spikret lesning av intensjonen. Utstillingen preges i all hovedsak av et lett og virkningsfullt grep som intervenerer i betrakterens omgivelser. Atmosfære og abstraksjon blir taktil og menneskelig, i visshet om sin egen begrensede horisont.