En visjonær og besatt arv

Paris
Surréalisme
Centre Georges Pompidou
Står til 13. januar 2025

Langlesning.

Undrenes tid – ikke forbi
Du oppslukes både bokstavelig og i overført forstand når du går inn i den ambisiøse utstillingen Surréalisme på Centre Pompidou i Paris. Med sine rundt 400 verk tar den for seg den historiske surrealismen – 100 år etter at det surrealistiske manifest ble til. Manifestet er den sentrale karakteren i utstillingen, som er overbevisende kuratert av Didier Ottinger og Marie Sarré. Et kunnskapsrikt øye rettes mot surrealistenes formunivers og krumspring, uten å falle for billige tricks som overbyr bevegelsens eget repertoar. 

Ved inngangen projiseres en kort filmsnutt av Hans Richter, hvor menn forsvinner brått i løse lufta straks de passerer en lyktestolpe. Ens egen ferd inn til den labyrintisk utformede utstillingen går gjennom et tivoliaktig monstergap og rød fløyel, en rekonstruksjon fra en parisisk kabaret hvor manifestets opphavsmann André Breton og hans entourage hang. Utstillingsdesignen signaliserer surrealismens underholdningsverdi, dens teatrale muligheter og assosierte stjernestatus, dens je ne sais quoi. En uopphørlig lek med virkeligheten via gåter, spill og effekter spilles ut i storformat. I en pause fra labyrintens folketette mylder løper jeg minsanten inn i selveste Björk, hvis utenomjordiske personlighet går hånd i hanske med surrealismens parallelle prosjekt. Hvilken regi på det hele!

Raison d’être
Et rundt rom fungerer som en slags utskytningsrampe for utstillingens ideer og verk – her finnes også det nevnte manifestets håndskrevne originalmanuskript, utlånt fra det franske nasjonalbiblioteket. Vi hører en datamanipulert monolog av Breton – yppersteprest med ved kontrollpanelet – og andre surrealister og ser en himmelhvelving full av drivende skyer.

Ifølge Breton var surrealisme psykisk automatisme i ren form, hvor man verbalt, gjennom det skrevne ord eller på annen måte, uttrykte tanker uten fornuftens kontroll, frigjort fra estetiske og moralske begrensninger. Drømmer og underbevisstheten skulle følgelig guide eksistens og kunstskapning. 

Surrealismen sprang ut av – og brøt med – dadaismens antikunst, og var påvirket av samtidens radikale strømninger. Freuds psykoanalyse, med fokus på drømmer og sinnets fortrengte sider, spilte her en viktig rolle. Breton selv viste til Marx’ revolusjonære oppfordring om å transformere verden og Rimbauds poetiske krav om å forandre livet – to idealer forent i det surrealistiske verdensbildet. Den surrealistiske bevegelsen fikk en virkningshistorie på rundt 40 år (den offisielle oppløsningen settes til 1969), med mange fortsettelser. Paris var den surrealistiske bevegelsens episentrum, og her på Pompidou er vi midt i smørøyet. Men byen tar likevel ikke hele scenen – og utstillingen viser på en organisk måte surrealismens ulike geografier, med sine distinkte karakterer. 

Litterær kjerne
Utstillingen har en tydelig boklig tilnærming, hvor man nærmest blar seg gjennom rommene. Utvilsomt en styrke, og en manifestbyggende kvalitet. Hele veien understrekes kunstens sammensmelting med litterære kilder, og de poetiske prinsippene blir uatskillelige fra de kunstneriske fortolkningene. Flukten fra konvensjoner slo blant annet ut i at såkalt gale og fremmedgjorte i samfunnet ble dyrket som ufordervede forbilder, blant annet i Bretons roman Nadja (1928). Kunstnerne selv dokumenterte disse randsonene, også selvbiografisk, som da Unica Zürn (her med noen fengslende tegninger, fulle av hybrider) skrev ned sine egne dype depresjoner og sammenbrudd. 

Utstillingsstrukturen er inndelt i 13 tematiske kapitler med hver sin tittel, viet konsepter og litterære figurer som Comte de Lautréamont, Lewis Carroll og Marquis de Sade. Hver seksjon ledsages av et fyldig kildemateriale; trykksaker i montre, tidsskrifter og bøker som bekrefter det visuelles orientering rundt skriften, som Breton mente ga en spesiell tilgang til det underbevisste. Bedre franskkunnskaper hadde ikke vært dumt, noterer jeg meg for egen regning.

Enkelte mer hjemlige innslag kan også skimtes blant trykksakene, som Vilhelm Bjerke Pedersens lille volum Mindernes virksomhed (1935). Gjennom alle disse bonussporene kartlegges surrealistenes interessefelt grundig, som kuratorteksten formulerer det: erotisme over materialisme, alkymi over kapitalisme, mødrenes rike over den konkrete verden. 

Med lukkede øyne
Utstillingens første tematiske rom, «Mediene gjør entré», sirkler inn spiritistiske medier og automatisk skriving, via blant annet Breton og Philippe Soupaults Les Champs magnetiques, samskrevet i 1919 med sikte på et umiddelbart inntrykk. En motivisk arketype innen surrealismen er de beslektede «cadavre exquis», som det er flere eksempler på her. I en kollektiv tegning tok en person over der den andre slapp, uten å se forrige kreasjon, slik oppsto absurditeter på det utbrettede papiret. Max Ernsts frottager, gnir, som kjent, frem underliggende strukturer og objekter gjennom papiret. Teksturenes assosiative rekker vidt, i likhet med André Massons tegninger med sand på lerret.

I neste rom handler det om drømmer og bilder mottatt sovende. Her henger blant annet Dora Maars fotomontasjer, som en kvinnehånd i en konkylie, Untitled (Hand Shell) fra 1934. På veggen projiseres Salvador Dalís øyebesatte drømmescene fra Alfred Hitchcocks Spellbound (1945). I poeten Robert Desnos’ verk hadde drømmer en sentral plass: «Jeg har drømt så mye om deg at du har mistet din virkelighet.» Og sånn fortsetter det. Betrakteren skal videre, med tematiske overskrifter som «Kimærer», «Politiske monstre» og «Eros’ tårer». 

I andre enden: utstillingens siste avdeling har tittelen «Kosmos», og risser opp en større himling over surrealistenes prosjekt – hvor også menneskets plassering innen natur og kosmologi ikke nødvendigvis var så overlegen. Her åpenbares også en klar tendens: vårt postkoloniale samtidsblikk, som liksom påberoper seg å kunne se alle hittil ukjente og mørklagte koblinger, synes å gjøre seg gjeldende som en slags etterpåklokskap. Forholdet til kosmos og himmellegemer er skildret minneverdig av flere kunstnere i denne avdelingen, som i Rufino Tamayos Cuerpos celestes (1946). Kunstneren var etterkommer av urfolk påvirket av Mayakultur, og i hans praksis smeltet prekolumbisk og moderne kunst som kubisme og surrealisme sammen. Parallelt med slike vidtfavnende kosmiske verk, hvor også et monumentalmaleri av chilenske Robert Matta inngår, fortelles en historie om Bretons ekskursjon til Hopi-folket i Amerika på 1940-tallet, og Antonin Artauds tilsvarende opphold i Mexico. En mengde trefigurer hentet fra «andre kulturer», som i et etnografisk museum, står i spagat mellom dogmer om kulturell respekt og utfordring av antroposentrisme – og en objektkultus som likevel oppleves som ikke så rent lite eksotiserende. 

Et utvidet kollektiv  
Et spinn av stadig nye navn og referanser dukker opp, i utstillingen som i selve bevegelsen. Disse var oppdagelser som hele tiden tilførte ny energi, ofte uten at disse funnene nødvendigvis hadde surrealisme i eget vokabular. Noen smått fantastiske, naivistiske malerier av den haitianske kunstneren Hector Hyppolite er typiske eksempler på denne rike understrømmen. I særstilling står likevel den Roma-baserte Giorgio De Chiricos metafysiske maleri, med scener av folketomme byrom og antikke skulpturer, alt badet i glassklar uvirkelighet. Han trakk surrealistene som møll til lyset, og maleriet med tittelen Le Cerveau de l’enfant (1914), som viser en mann med bart og lukkede øyne, ble, i sin tid, straks et bilde på en seende poet. Maleriet tiltrakk Breton i den grad at han kjøpte det til sin egen samling. Også å finne i utstillingen er samme kunstners drømmende og emblematiske Le Chant d’amour (1914). 

Inspirasjonsmaterialet ble teleportert inn i den surrealistiske tankegangen. En tvetydighet mellom input og output oppstår i så måte i Wolfgang Paalens Nuage articulé (1937/2023), som simpelthen er en paraply i svamp, hengende fra taket. Her er regnet potensielt tyngende. Det velkjente sitatet fra Lautréamonts Maldorors sanger (1869) om det tilfeldige møtet mellom en symaskin og en paraply på et obduksjonsbord, er tema for et av rommene. Brudd og montasje var som kjent en av surrealismens besettelser. Forskyvning av logikk og sabotasjen av objekters funksjon er eksplisitt sær i rumenske Victor Brauners Loup-Table (1933), et lite bord med et utstoppet ulvehode og hale, hvor dyrekroppen morfer med trebordet. 

Dorothea Tanning står for et av de villeste verkene, Chambre 202, Hotel du Pavot (1970). Et dunkelt, angstridd rom er konstruert med bulkete kvinnekropper som klumper seg ut av veggene, alt i tekstil. Underliggjøringen, selve den surrealistiske motoren, er også sterk i Jaques-André Boiffards fotografier av stortær. Eiendommelig som fra en annen planet, opprinnelig laget for å illustrere en artikkel av den franske forfatteren og filosofen Georges Bataille fra 1929. 

Magisk kappe
Kvinnelige surrealister, mange mindre kjente, har et sterkt nærvær i utstillingen. Noe annet hadde da også vært overraskende – etter store mønstringer som Veneziabiennalen 2022, som viet blant annet Leonora Carrington stor plass. Her er hun ettertrykkelig skrevet inn i sirkelen, blant annet ved maleriet Green Tea (1942). I et fantastisk byks ut av et engelsk landskap står en gåtefull kvinneskikkelse i tett kumønstret kappe, omgitt av ville dyr, angivelig knyttet til et opphold på psykiatrisk klinikk i Spania. Det er også, som nevnt, enkelte danske og svenske surrealister i utstillingen, og i Rita Kernn-Larsens maleri Kvindernes oprør (1940) blir trær og kvinnekropper to sider av samme sak, i et frigjøringsprosjekt hvor naturen er medspiller i en pågående metamorfose. Skogen i seg selv blir et magisk teater. 

Denne smidige og feministiske energien er også involvert i Ithell Colquhouns maleri Scylla (1938), hvor steinformasjoner selvsikkert alluderer til kvinnelig anatomi. Hun var født i India og oppvokst i England, hvor hun ble kastet ut fra den britiske surrealistgruppa for å praktisere alkymi. Denne doble kulturelle arven og interessen for alkymiens mysteriekammer, som skulle gjenforene mennesket med naturen, preger også i høy grad spanske Remedios Varo, som inngikk i et skapende fellesskap med Carrington i Mexico. Hennes malerier har stor skjønnhet og originale visjoner med assosiasjoner til nederlandske Hieronymus Bosch, dog uten helvete, og blir værende som et klart og tindrende etterbilde på netthinnen. Creación de las aves (1957) er et utsøkt eksempel. Kompleks alkymi spiller seg ut i et konsentrert og atmosfærisk studiekammer, hvor en androgyn figur utstråler harmoni.

Mørkt bakteppe
Surrealismen skapte gnister både i USA, Japan, Norden, og en mengde europeiske land som England og Tsjekkoslovakia. Fra sistnevnte er det gull å hente hos Jindřich Štyrský og Toyen, og deres rolle i utstillingen understreker Praha som en viktig surrealistby. Et maleri av Toyen har en skogsnær scene hvor en slags ugle opptrer som et lumsk sort hull. De to tsjekkerne er også kontekstualisert politisk og via krigserfaringer. Fascismens fremvekst på 1930-tallet, politisk uro og de store krigenes forvridning av menneskeverd ligger under mange av utstillingens verk – som i høy grad kan leses som utsagn om forfeilet sivilisasjon. Bemerkelsesverdig i så måte er en serie av japanske Tatsuo Ikeda, som ble påbegynt i 1955, rett etter atomprøvesprengninger i Stillehavet. I Ikedas tegninger er skikkelsene grotesk muterte, fortapt i øde og postapokalyptiske landskap. 

Fullstendig etablert i den surrealistiske kanon, og godt representert i utstillingen, er René Magrittes alltid severdige paradokser i glipen mellom tekst, bilde og mentale forestilling. Magritte søkte etter krigen en vei ut av surrealismens pessimisme: med en avsindig og svett uimotståelig type impresjonisme som resultat. Dalís mer forterpede visualitet er heller aldri langt unna, her kanskje det navnet som i populariseringen av surrealismen har stivnet mest til manér. Max Ernst preger alle surrealismens faser med sine geniale collager og taktile malerier. Hans krigerske og buldrende L’Ange du foyer (Le Triomphe du surréalisme) (1937) er utstillingens profilbilde, og det fargerike maleriet vitner om utøylede kaoskrefter. Hans 40 collager under tittelen La femme 100 têtes (1929) kryssklippet magasinillustrasjoner fra slutten av 1800-tallet med noe mer unevnelig. Disse forrykte scenene antyder noe som lurker i borgerskapets stive mansjetter. 

Collage som teknikk ble en søyle i surrealismen, hvor vidt forskjellige kilder gnisser sammen og knekker hverandre opp. Surrealismens triumf ligger kanskje i denne aldri fikserte forskyvningen, mening som ikke stivner i arbeidet, men fluktuerer mellom ulike lesninger. I surrealismen som historisk miljø, utstillingens nedslagsfelt, falmer ikke selve ideen om frigjøring, selv om bevegelsen i praksis kunne ha sekteriske utslag og den reelle overskridelsen alltids kan diskuteres. Surrealismens alternative grunntone er like fullt med oss videre. Med fornyet avtrykk i vår tids uklarhet, kan bevegelsen gi overskudd og næring – til naturtenkning forbi formålstjenlighet og eksperimentelle personligheter, omgitt av nye trusler. 

Bildet på forsiden: Fra Exposition Surréalisme, Centre Pompidou 2024 © Hervé Véronèse