Den utsatte elva

Utstillingsbilde, Between Rivers © Astrup Fearnley Museet, 2024. Foto: Christian Øen
T.v. Delcy Morelos, Profundis, 2024. Med tillatelse fra kunstneren og Marian Goodman Gallery.
T.h. Marjetica Potrč, The Time on the Lachlan River, 2024 og The House of Agreement Between Humans and the Earth, 2022. Med tillatelse fra kunstneren og Galerie Nordenhake Berlin/Stockholm/Mexico City.

Interessante elvehistorier tilpasset vår tids store problematikker. Et tematisk breddeperspektiv, men det kunne med hell ha blitt tatt noen tydeligere valg. 

Astrup Fearnley Museet
Between Rivers
Med: Alex Ayed, Hicham Berrada, Anna Boghiguian, Reena Saini Kallat, Zoe Leonard, Cato Løland, Delcy Morelos, Senga Nengudi, Thao Nguyen Phan, Marjetica Potrč, Lala Rukh, James Webb
Utstillingen står til 12. januar 2025

Elvetematikken
Elver gjennomstrømmer og definerer sivilisasjoner, og kunsthistorien er full av spor på dette. Barokken la sin elsk på personifiserte elver som bekreftet maktbastioner og rådende verdensorden. I Berninis Fontana dei Quattro Fiumi (1648-1651) fosser vann rundt fire koloss-skulpturer i marmor som representerer hver sin elv og verdensdel. Én har ansiktet skjult bak et klede: Det er Nilen, hvis kilde fortsatt var ukjent i Europa på den tiden. Brist på kunnskap ble oversatt til forhindret syn.

Mytologien rundt elver har fått en annen agens i den tematiske gruppeutstillingen Between Rivers på Astrup Fearnley Museet, kuratert av den relativt nyansatte Owen Martin. En flod er ifølge etymologien det som flyter, slår museet fast via et innledende sitat. Det flyktige ved elva, vannet som renner, er vel det mest ihuga sentrallyriske motivet som tenkes kan. Dette svært så brede lerretet får i utstillingen heldigvis mer håndfaste nedslag i utvalget av verk signert internasjonale samtidskunstnere. Utstillingen samler seg ikke om et rendyrket perspektiv – reell klimasak, postkoloniale urfolksperspektiv, geo-politikk og mer metaforiske og poetiske lesninger av elva som kunstnerisk materiale, er plassert under samme paraply. 

Dette gir for så vidt en åpenhet og et pusterom, og i de mest interessante verkene blir elva et produktivt fenomen å tenke rundt. De blir i all hovedsak mest engasjerende jo nærmere elva de befinner seg, som kilde og avgjørende element. I andre blir elvas tilstedeværelse og betydning litt vel diffus. Utstillingen snakker ikke med store bokstaver, men fremviser et dedikert og meningsfullt sideblikk på elva som livsnødvendig og utsatt ressurs. En global kamp vil utvilsomt stå om tilgang på vann, idet elvene tørker ut. Allerede eskalerer destruktive oversvømmelser, også i Europa. 

Skjematisk og sanselig
Det er en fin luftighet i monteringen. Første rom kvier seg ikke for å virke spartansk, lysår unna historiens manifestasjoner av elveguder. Amerikanske Zoe Leonard viser en serie svart/hvitt-fotografier, stramt gruppert. De konseptuelt innstilte, gjentagende motivene inngår i den omfattende serien Al rio / To the River (her vises et utvalg fra 2018-2019), viser blant annet helikoptre som surrer over trekroner. Leonard dokumenterer Rio Grande, elva som skiller USA og Mexico. Fra foto til foto ser vi herpede biler og folk i og rundt vannet, særlig barn, i ugjestmilde omgivelser. Den ambivalente faren med vannet er underspilt i en nøkternt registrerende tilnærming. Men disse bildenes utsnitt knyttes automatisk til den betente grenseproblematikken. 

Senga Nengudi, t.v. Water Composition (multi color), 1969/1970 og t.h. Water Composition III, 1969/70–2024. Utstillingsbilde, Between Rivers © Astrup Fearnley Museet, 2024. Foto: Christian Øen.

Slovenske Marjetica Potrč understreker konsekvensene av den sterkestes rett i The House of Agreement Between Humans and the Earth (2022-2024). Et skissepreget byggverk av trestokker og tau er vist mot en veggtegning med tekstbrokker som formidler overgrep mot Lachlan-elven i Australia, med tørke og ekstreme endringer som resultat: Menneskenes livsløp er kortvarig, i motsetning til Moder jord. Prosjektet er laget i samarbeid med berørte urfolk, og budskapet om helhetstenkning er ikke til å ta feil av. 

Skjult i materialet
Mer mudrete sanselig blir det i utstillingens mest overraskende verk. En skarp lukt av nellik skjærer julete gjennom lufta, uten at jeg kan se hvor den kommer fra. En vegg viser seg å være bygget om for å kunne romme colombianske Delcy Morelos’ bestillingsverk Profundis (2024). Her oppstår det en fruktbar forvirring mellom skarpskåren stealth-arkitektur og innsynet i en trekantet hule av krydret jord, et gåtefullt lager. I dette legger kunstneren inn et nettverk av referanser til Glomma som åsted for fløting og tømmereksport, med historiske forbindelser til Nederlands kolonihandel. Norsk tømmer ble brukt til nederlandske skip som fraktet krydder til Europa fra Indonesia og Sri Lanka. Materialene går ikke fri fra kolonitidens overtramp, men i utstillingen åpner de opp for en ekstra dimensjon. 

Dette skjulte elementet dukker også opp i marokkanske Hicham Berradas mørke, boksaktige drivhus hvor vekster kan skimtes (Mesk-ellil, 2019). Også disse har et duftelement, visstnok likt sjasmin. Landskapene i glassmontre – noen går helt i svart – er interessante i sin innadvendte vekst og kultiveringen av et slags negativt rom. Samtidig kobler de seg i liten grad på elva som bærende tematikk. En annen abstrahert takling av rennende substans er amerikanske Senga Nengudis strikte og presise Water Compositions (1969/1970). Vinyl har hulrom fylt med farget vann, i en fin postminimalistisk variant. Her er vannet kapslet geometrisk inn, og skulpturene henger med tau på veggen eller ligger på sokkel, så vidt over kanten. Det innestengte vannet, brakkvannet, gir en klokkeren fornemmelse av avbrekk og stilisert inngrep. 

Hicham Berrada, Mesk-ellil, 2019. Med tillatelse fra kunstneren og Mennour, Paris. Utstillingsbilde, Between Rivers © Astrup Fearnley Museet, 2024. Foto: Christian Øen

Elva som fortelling
Et høydepunkt er vietnamesiske Thao Nguyen Phans trekanals videoverk First Rain, Brise Soleil (2021-22), som forteller komplekse historier som dvelende folder seg ut. Mekongdeltaet og tilknyttet vegetasjon, nærmere bestemt en durianfrukt, danner bakteppe for fiktive og mytiske karakterer, i en form for magisk realisme. Via en treffsikker taktil observasjonsevne syr objekter og en fortellerstemme de løse trådene sammen. Okkupasjonshistorie og personlige skjebner inngår i et filmatisk flettverk som gjøres konkret i tittelens «brise soleil», en intrikat skjerm i betong som beskytter mot varme, en forløper til air condition. I dette verket er elven inkarnert i selve fortellerstrukturen, i fortellingens flyt. 

Thao Nguyen Phan, First Rain, Brise Soleil, 2021–2022. Med tillatelse fra kunstneren og Galerie Zink. Utstillingsbilde, Between Rivers © Astrup Fearnley Museet, 2024. Foto: Christian Øen

En annen og løsere tolkning av elven finnes i det eneste norske innslaget, Cato Lølands fire skulpturelle konstruksjoner i metallnetting og tekstil (Mouth I-IV, 2024). Her blir elven til styrtende byks på veggen, først og fremst formal og ekspressiv. Elvas dynamikk er kanskje frosset fast, men også distansert som orienteringspunkt. Between Rivers er en sober undersøkelse midt i vår tids omstyrtende fossefall.

    Stikkord