En trommel av bilder

Munchmuseet
Vanessa Baird
Go Down with Me 
Utstillingen står til 31. desember

Inn i skuddlinjen
En heftig roterende sylinder som trekker deg ned i sin egen akse, kan være et egnet bilde på Vanessa Bairds Go Down with Me på Munchmuseet. Kanskje en effektiv advarsel for noen sarte sjeler, men for de fleste anbefales utstillingen absolutt. Mønstringen er Bairds hittil største, med nesten 600 arbeider – akvareller, pasteller, oljemalerier, men også en fin, men ikke spesielt integrert oppstilling av keramikk i monter, noen foto og filmsnutter (i en summarisk presentasjon av rabulistiske Kebbelife med makker Mette Hellenes). Korte veggtekster følger, dog uten å utdype tanker bak utstillingens prioriteringer i nevneverdig grad. 

Ute av denne tromlen er man kanskje lemster, men om man kjenner kunstnerskapet neppe særlig overrasket. Horisonten er den samme, om enn stadig mørkere. Bairds kaleidoskop av menneskelig misere rulles ut med et frenetisk overskudd. Utstillingsformatet, som starter og slutter med tegninger som dekker hele vegger, blir et kammer for kunstnerens særegne skildringer. Det renner over av brutal lidelse og beksvart humor, i kjent stil, og subtilitet må du lenger ut på landet med. Utstillingen omtales over hele linja, av publikum og kritikere, som «overveldende». At det er en intens og på flere nivåer imponerende affære, hersker det liten tvil om. Samtidig står øynene i fare for å mattes ut av den rene skjære mengden. Betrakterens rolle blir liksom bare å overgi seg. 

Gråtende solsikker
Som det nye Munchmuseets hittil største presentasjon av en norsk nålevende kunstner, gir valget av Baird god mening. Om referanser til Munch er et poeng, finnes de i hopetall for den oppmerksomme i scener med sykeleier, dødningaktige hoder, heavy melankoli og forfall – skrudd opp på høygir. Åpenbart slår hun ned på Munch (og andre) som selvhøytidelig mannlig geni, men de deler en mørk og absurd humor – former og mennesker går simpelthen i stykker rundt dem. Bairds motivverden er gjennomsyret av en absurdisme i retning Beckett, med en samtidig angst. I flere bilder finner vi gråtende solsikker, Ukrainas livsglade nasjonalblomst, nå stortutende, forvrengt og sorgtung. 

Grelle karikaturer av hverdagslivet – fra hjemmets glefsende møbler og gustne scener av sykdom og forfall – er grovt og ekspressivt flettet sammen med et kriserammet politisk verdensbilde, slik at virkelighetene hele tiden blør inn i hverandre. Scener med stell av barn og aldrende mor innen hjemmets fire klaustrofobiske vegger er plassert siden om side med utslag av rødglødende engasjement i nedleggelsen av Ullevål sykehus, med raljerende nidportretter av beslutningstagere. Et hovedfokus er på usentimentale og opprivende scener fra de pågående krigene i Ukraina og Gaza, rått utført. Drøye seksuelle scener og en parade av kroppens hulrom spiller inn en absurd sårbarhet, overgrep, perversjon og ondskap. Kvinnene i mange av bildene bærer kunstnerens egne trekk, og selvbiografien inngår både sårt og demonstrativt i verkenes fiktive dimensjon. 

Fra en tidligere fase, som for eksempel i serien av tegninger og akvareller You can’t keep a good rabbit down (1999-2001), er et typisk motiv hvordan spedbarnet blir et monster som fortærer morens energi. Harmoniske forestillinger om morsidyll vrenges til en karnevalistisk og grotesk farse. I noen store og emblematiske oljemalerier fra 90-tallet, er det allegoriske og mystiske et tydelig element, blant annet en svær løve som angriper et lam, omgitt av en gjeng sporty smågnomer. Kvinnelige identitetsproblematikker og feminisme er fortsatt helt fremme i skoa, men det blir i utstillingen tydelig hvordan verden blir et mer kollektivt apokalyptisk åsted. Det handler mindre om kunstnerindividets egen skjebne og mer om en slags Hieronymus Bosch-lignende samfunnsrapport, allerede mediert. 

Blodbad fra gulv til tak
You Must Never Go Down to the End of Town if You Don’t Go Down with Me fyller siste sal i utstillingen, og er Bairds respons på krigen på Gaza i form av 51 veggpaneler i pastell. Spredt over det hele er sprengte kropper, fillete kroppsdeler og avrevne hoder, blod og fortvilelse, et ekko av nyhetenes daglige rapporter av helvete på jord. Blod, flammekuler og skarpe dødningskaller, glimrende utført, driver rundt mot en jevnt skravert bakgrunn. Ikke i form av faktiske bølger, men et mer uavklart sted. Mønsterpreget i katalogen av grufullhet fører til en mektig horror-vacuii.

Arbeidet henger sammen med utstillingen hun hadde på Kunstnernes Hus i 2017, You Are Something Else, også den med spesiallagede pastelltegninger, da med fokus på druknende flyktninger i Middelhavet. Seks av disse er også med på Munchmuseet, og peker på en destruksjon og rasende maktkritikk eller sivilisasjonsavmakt i monumental skala. Nå er panelene montert slik at øverste kant henger over som gammelt pergament eller en stiv fettrand, som om det akutt har hastet å hive dem opp på veggen. Det er samtidig et mer monotont preg her enn på Kunstnernes Hus, men desperasjonen og oppløsningen er skrudd opp flere hakk. Alt vi ikke har lyst til å se på, gnis inn. Av og til dukker en ryggvendt betrakter opp som en stedfortreder for betrakteren, og ser ut over ildflammer og lik. Det understreker på en treffende måte en grunnleggende maktesløshet, men peker også på en taus og passiv skuelyst. De etiske grensene som går mellom appropriert lidelse og kunstnerisk refleksjon rundt den menneskelige tilstanden, er ikke entydige. 

Tragedie og farse
Bairds tilnærming er eksplisitt som en ørefik, samtidig som det tegneserieaktige og gjentagende stiliserer. Tvangsmessig reprise fremstår som et kunstnerisk grep, for eksempel ved at de samme motivene dukker opp mange ganger. Som Marx som kjent påsto gjentar historien seg, først som tragedie, så som farse. Hva tilfører denne gjentagelsen hos Baird? En ting er selvfremstillingen i ørten varianter: selvironisk, men mer eksistensielt innbitt og kantete kompromissløst etter hvert som hun blir eldre. Den retrospektive utstillingen ser tilbake på tidligere verk i en ny kontekst. Dette er mest merkbart i inkluderingen av Norges uten tvil mest omdiskuterte maleri i 2013, To Everything There is a Season, planlagt for det terrorrammede regjeringskvartalet i Oslo, men avvist med sorgreaksjoner og negative assosiasjoner som argument. Nå henger det drivende gode maleriet ved inngangen til utstillingen som en påminnelse om at kunstnerisk frihet er et relativt begrep. Men bildet får et etterliv som gir det noe ekstra. 

Gjentagelsen av motiver, og den febrilske tettheten av bilder, fremkaller et gjennomtrengende ubehag. Bak ligger en visshet om de faktiske hendelsene og en ufattelig dehumanisering – nyhetsbildets konstante billedflom, makabre krigsscener i feeden på mobilen, fører til et bristepunkt. Baird insisterer også på et fragmentarisk flimmer som begraver oss. 

Men på egne premisser, som et subjektivt-nevrotisk og menneskelig sidespor til massemedienes uttværing av katastrofe. Den personlige investeringen i tegningen som dedikert håndverk, er likevel et motsvar til en mekanisk dokumentasjon og avfotografering, som i praksis etterlater seg en stor nummenhet. Bairds oversettelse har en human nerve, men den synliggjør også en menneskelig fallitt. Hun slår iltert på stortromma, og betrakteren er i bunn og grunn motstandsløs, noe som gjør at jeg ikke helt klarer å hekte meg på emosjonelt. Utmattelse og nedsmelting blir kjerne og diagnose i utstillingen; verkenes paradoksalt energiske motor.