Medisinske omslag
Ann Cathrin November Høibo vever med gasbind uten påstand om å hele.
STANDARD (OSLO)
Ann Cathrin November Høibo
Virvel for virvel
Utstillingen står til 21. september
Trådstruktur på rømmen
Tråden stikker nå og da ut som kvaster eller løse løkker fra den vevde flaten, i en slags motvilje mot vevens interne regelmessighet. Ann Cathrin November Høibos utstilling Virvel for virvel, med nye vevarbeider i viskose, bomull og ull, jobber med egenrådig stofflighet (tråden stikker av) og en metaforisk undertone. Noe opprettholdes og rakner i samme grep, her håndvevd med gaffel. Vevnadenes jevnt over grove, ofte løse, karakter antyder hengende midlertidighet.
En taktil håndverkskvalitet i kunstverk har de siste årene vært hedersord nærmest ved automatikk, men hvordan få kontakt med materialet? November Høibos uttrykk har ekspressive føringer, men er også tett koblet til lange tekstile tradisjoner, norrøn (oppstadveven) og universell (veven som sivilisasjonsbygger). Hennes gjennom årene innflytelsesrike tekstilarbeider, ofte koblet med ymse obsternasige objekter, viser på sitt beste en skarp materiell fornemmelse som lakonisk kommenterer samtiden. Også på denne utstillingen virker de uanstrengte og utprøvende – men synes å ha funnet en gjenkjennelig formel. Samtidig, kravet om kunstnerisk fornyelse kan i seg selv være hakk i plata som overser konsentrasjon. Men hva undersøkes?
De abstraherte vevde feltene oppleves som vennlige, men nokså monotone nikk til blant annet 70-tallet, men svinnende engasjement intensiveres i enkeltverk som det optimistisk titulerte Storesol gir seg aldri (2024), hvor et knippe sauebjeller i kobber henger over veven, som en påminnelse om ullas opprinnelse. Et (tenkt) lydlig ringlende element, og ertelysten kombinasjon av tradisjon og kommers: På en av bjellene er prisen i euro skrevet med sprittusj.
Spjelkingen
Uregelmessigheter og slisser i flaten er kontant balansert av kompakte trelister i øvre kant av veven. En litt for stiv og strøken skjortekrage over et improvisert antrekk. Overveiende går det i jordfarger, som oker og brunt, men to arbeider er helt hvite. De peker et annet sted enn resten av utstillingen. Det kliniske preget understrekes av at de er vevd med gasbind, og kroppsligheten som inntrer hinter om sårbehandling og reparasjon av brudd. Et alvor, pågående krig og katastrofe, sniker seg inn, ikke minst i en etymologisk kobling mellom gasbind og Gaza, som skal være opprinnelsessted for stoffet.
Arbeidet Løpere (2019) følger sykestuesporet og de gebrekkelige virvlene i kroppen. Et sikksakk-skjermbrett er utstyrt med transparent silkeorganza. En snusboks under stativet punkterer legeidealer, og man står igjen med en stilistisk struktur uten egentlig lindring. Om disse objektene og vevnadene er hjemsøkte og skjøre, eller under angrep, merkes det i liten grad på kroppen. Det blir mer som en observert ettertanke.