Innhentet av fortiden

BÆRUM
Henie Onstad Kunstsenter
«Fifty Shades of Black»
Kurator: Caroline Ugelstad og Hilde Berteig Rustan.

Kunstnere: Josef Albers, Karel Appel, Anna-Eva Bergman, Per Inge Bjørlo, Jan Groth, Gunnar S. Gundersen, Hans Hartung, Ann Cathrin November Høibo, Inghild Karlsen, Kåre Kivijärvi, Wifredo Lam, Camilla Løw, Edvard Munch, Linn Pedersen, Pablo Picasso, Rafiki, Zdenka Rusova, Torbjørn Rødland, Nicolas de Staël, Pierre Soulages,Olav Strømme, Bjørn-Sigurd Tufta og Jakob Weideman.
Utstillingen står til 4. august

Henie Onstad Kunstsenter ville i sin barndom ikke være et «museum», det hadde som ambisjon å være et sted der alle former for kunst skulle møtes og fremtiden formes. Det var den gang. Nå er kunstsenteret blitt voksent og har en historie det ikke kan løpe fra. Den aktuelle utstillingen «Fifty Shades of Black» er et møte med kunstsenterets fortid som en antipopulistisk høyborg. Utstillingen formidler en estetikk, der materialers visuelle og taktile egenskaper, blir utforsket og omsatt til en kunst som i samtiden ble oppfattet som radikal og avantgardistisk. For mange vil utstillingen være et nostalgisk tilbakeblikk på en merkelig og fjern fortid.

Holdes sammen av stramme komposisjoner
Få kunstnere har evnet å lage svarte bilder bedre enn Pierre Soulages (1919 – 2022). Tittelen på utstillingen kunne like gjerne vært; «Hommage til Soulages». Soulages er en tradisjonsbundet maler som arbeider med maleriets grunnbestanddeler; strøk, billedflate, romlighet. Bildene suger til seg vår oppmerksomhet gjennom den stofflige rikdommen i vekslinger mellom matte og glinsende partier av maling, variasjoner i lys og mørke, strøkenes retning, maling-lagenes dybde, fargens metning og samspillet mellom formene på flaten. Det er bilder som vekker assosiasjoner til natur i oppbrudd og endring, og som holdes sammen av en stram komposisjon.

Soulages var en yndling blant samlere som foretrakk den kontrollerte, franske kunst fremfor samtidens amerikanske, barbariske, abstrakte ekspresjonister. Det er en kunst som, uansett hvor ekspressiv den kan være, temmer bevegelsen og ikke lar den ende i kaos som hos de mest ytterliggående blant hans samtidige amerikanske abstrakte ekspresjonister. Det var ingen tilfeldighet at ekteparet Henie Onstad som hadde nære forbindelser til USA, ikke skaffet seg en samling av Jackson Pollock, Arshile Gorky, Mark Rothko eller Franz Kline. Med sin forankring i Europeisk kultur gikk grensen for den intuitive estetiske fornemmelse hos ekteparet Henie-Onstad ved Picasso, Soulages, Hans Hartung, Nicolas de Stäel, Anna-Eva Bergmann og Jacob Weidemann. Kunstnere som uttrykte seg med sterke virkemidler, men i stramme og kontrollerte komposisjoner. Kaoskreftene er temmet, men ligger og ulmer. Det nærmeste utstillingen kommer kaos som tema for kreativitet, er en serie tegninger av Karel Appel. Dialogen mellom fransk og nordisk kunst er grunnfjellet i kunstsenterets samling.

Spenningen mellom orden og oppløsning i et subjektivt uttrykk, ble fulgt opp gjennom kunstsenterets fortsettelse. Vi finner møtet mellom det subjektive og en kontrollert form hos Anna-Eva Bergman, Groth, Olav Strømme, Bjørn Sigurd Tufta, Per Inge Bjørlo, til og med i Kåre Kivijärvis fotografier er dette kjernen. Dette viser seg når han presser svart – hvitt kontrasten til det ytterste i den serien av fotografier han fikk produsert mot slutten av sin karriere. Utstillingens nerve ligger i dialogen mellom disse kunstnerne.

I Store Prisma faller utstillingen fra hverandre
Den minste salen, Lille Prisma, fungerer godt i sin sammenstilling av Soulages med Inghild Karlsens svarte filtskulpturer og fotografier av Kivijärvi, Torbjørn Rødland og Linn Pedersen. Denne salen har en stringens i sammenstilling og utstillingsdesign, som dessverre ikke blir fastholdt i den store salen, Store Prisma. Her faller utstillingen fra hverandre. Det som kanskje er tenkt som en kontrast og innspill til en problematisering av noe som fort kan oppleves som opplagt, blir i stedet en distraksjon. Oppdelingen av salen med bastante grå og klumpete utstillingsvegger gir plass til å vise to av senterets hovedverker; Picassos kvinne i en stol og de Stäels stilleben med rosa palett. Men de virker malplassert i selskap med to grafiske blader av Munch. Det er en demonstrasjon på at en utstilling som hviler på et konsept, krever at konseptet blir forsterket ved å spisses fremfor at det forsøker å favne bredt.

Rotete montering
Når man har navigert seg rundt de klossete veggene, blir man møtt av hovedverker av Tufta, Bjørlo, Strømme, Weidemann og Wilfredo Lam, som alle fortjener å få spille ut sin kunstneriske kraft uten forstyrrelser. Teppene av Ann Cathrin November Høibo, som er montert hengende midt i rommet, får her rollen av noe som står i veien for å se kunsten på veggen, istedet for å fremstå som selvstendige kunstverk. Det er uheldig. Nicole Rafikis fotografier i svart – hvitt, bringer inn et identitetspolitisk moment i sammenstillingen, men dette burde ha vært utnyttet bedre. Innslaget problematiserer både Wilfredo Lams eksotisme, men ikke minst den ubehagelige undertonen av nordisk mystikk som historisk har vært en identitetsmarkør for, om ikke svart, så brun nasjonalisme. For andre er denne eksotismen en betimelig påminnelse om noe som er i ferd med å gå tapt under et digitalt bombardement av sansene. En drøfting av nevnte og andre problemstillinger, kunne ha bidratt til en aktualisering av kunstsenterets samling. Dessverre foreligger det ingen katalog. Det trenger nok denne utstillingen, som for et nytt publikum inneholder en historikk som i liten grad er kjent.