Hinder, pause, retrett

Ila pensjonat, dette gule nybarokke bygget, har de siste årene vært et høyt skattet atelierhus, At dørene straks lukker for kunstnerne, er forstemmende – nok en dumpet mulighet. I likhet med Myntgata. I det samme kjølige draget ryker det lille galleriet Femtensesse ut, og pauseknappen trykkes inn for et godt initiativ innen kunstproduksjonens mindre kretsløp. Femtensesse har vært en uanstrengt eksponent for en tilforlatelig eksperimentell linje, i nærkontakt med hverdagen på atelieret. Små formale gester i et intimt rom, med øye for selve bygningens særegne historikk og aparte tekniske løsninger, tilpasset skiftende bruk gjennom årene. Det begynte i 1921, som bopel for enslige kvinner med egen inntekt.

Sist ut er en presentasjon av den abstrakte maleren Inga Sund Hofset. Det lille visningsrommet har ikke ubegrensede romlige muligheter, likevel kombineres store og små formater – abrupt satt sammen, og med en lekende kontaktflate med omverden. Et lite maleri er uventet festet til vinduskarmen og peker utover. Nede på bussholdeplassen i den tett trafikkerte Waldemar Thranes gate ble et utsnitt av et av hennes malerier vist i posterformat, i Clear Channels reklamestand – et «visningssted» Femtensesse gjennomgående har tatt over i korte perioder. Det hektiske og utålmodige ved den abstrakte oppbyggingen i Sund Hofsets malerier blir samtidig også en illustrasjon på midlertidighet – på terskelen, med en fot i døra. Maleriet i vinduskarmen tyter ut over hengeflaten, og de heftig-nervøse korte strøkene i gult, brunsvart og lilla synes kastet inn i en uavklart situasjon.

Disse maleriene har et driv fremover, selv om de kanskje ikke scorer skyhøyt på originalitet. De legger seg til en lang tradisjon for lyrisk, personlig abstraksjon med musikalsk tilsnitt. Samtidig synes de oppriktige i sin upretensiøse tilnærming, mest opptatt av endringer i nyanser og følsomhet. Fargepaletten er velbalansert, ofte skiftes giret slik at et eget lys slipper til. Det liksom siver gjennom tilsløring, som om sola tvinger seg gjennom skylaget. Myke jordfarger som brer seg utover kontrasteres med noe mer kontant koloristisk.

Det lille perspektivet som formidles i følgeteksten (hvor det å bringe og hente på barnehagen, på sykkel, blir et poeng), kan føles vanemessig «underveldende», hvor maleriet plasseres i kunstnerens egen hverdag. Som ulike materielle markeringer i byen, basert på inntrykk av naturinnslag og urbane strukturer, fenger disse maleriene på en mer flytende og åpen måte. Tittelen Retrett antyder en aktiv tilbaketrekning hvor man lar handlingen bero. Mest virksom, og samtidig unnagjemt, er visningen av to malerier utendørs. Festet på et plankegjerde, synes de å delta i en røff malerisk hestekur. Særlig en blå og buet kontur lyser magnetisk mot snøen (som forsvant). Det forlatte, men standhaftige, blir her en klang og en stemning.