I det svimle hjørnet

Aydan Murtezaoğlu: Untitled, 1999, C-print på aluminium © Aydan Murtezaoğlu. Foto: Christian Tunge

 

Velkomponert liten utstilling med små rystninger som ambisjon.  

Oslo
MELK
Dizzy Spell
Anna Clawson, Aydan Murtezaoğlu, Ignas Krunglevičius, Kaare Ruud, Maria Antelman, Marina Weffort and Tris Vonna-Michell
Kurator: Thora Dolven Balke
Står til 8. oktober

På skråplanet
Fotografiet Untitled fra 1999 av den tyrkiske kunstneren Aydan Murtezaoğlu skaper en optisk turbulens. En person på en benk vises bakfra med tiltet hode vis-á-vis en sterkt hellende horisontlinje i vann og skakk byhorisont, som om utsikten vi ser er radikalt omdefinert gjennom en annens blikk. Bebyggelsen, med det karakteristiske Galatatårnet i bakgrunnen, røper at vi befinner oss i Istanbul. Men et magnetisk felt synes altså å ha forskjøvet tyngdekraftens regler. Det geopolitisk spesifikke, i Istanbuls berømte splittelse mellom øst og vest, blir et åpenbart underliggende motiv.

Samtidig er fotografiet ikke så rent lite filmatisk, og det er nærmest umulig å ikke umiddelbart panorere over til Alfred Hitchcocks Vertigo fra 1958, det vil si scenen med Kim Novak på museet. I filmen betrakter den urørlige og ryggvendte karakteren på en benk et portrett av en historisk dobbeltgjenger – og blir et stillbilde for voyeurisme i flere ledd. Motiver spinner inn i hverandre i en uavsluttet loop hvor tvillingmotiv og besettelse blir nevrotiske pådrivere for plottet. Desorienteringen svimmelheten fører med seg lokaliseres i høy grad i blikket, og Murtezaoğlu ser også ut til å betone at synssansen er underlagt sterke, anmassende krefter utenfra. Hypnose er jo alltids en mulighet i persepsjonen av verden.

Installasjonsbilde. Fra utstillingen Dizzy Spells på MELK. Foto: Christian Tunge

Desorientering som ny normal
Thora Dolven Balkes kuratoriske posisjon er subjektiv og snever i den forstand at utstillingen tar avsats i egen erfaring med krystallsyke – med dertil hørende sansemessig sjakk matt. I seg selv en heller begrenset radius. Løftes blikket noe er det imidlertid mulig å tegne konturer av en mer kollektiv diagnose på tidsånden, i ytterste potens dens hang til paranoia. Kaos, forstyrrelser og tvil skyller over mediesamfunnet og kastes konspiratorisk tilbake på vårt eget skjøre sanseapparat: Kan vi egentlig stole på det vi ser og hører?

Maria Antelman: I / Eye, 2018. Videoloop på monitor © Maria Antelman. Foto: Christian Tunge

I møte med den konsentrerte gruppeutstillingen Dizzy Spell, hvor omtalte fotografi inngår, opptrer sansene som lettere sjøsyke, ikke riktig sin egen herre. Arbeidene er verken påståelige eller overhengende politiske. De må sies å spille på et finstemt register, i randsonene av både klarhet og manipulasjon. Hva slags informasjon kan man trekke ut av den rene sansningen? Øyet som ser seg selv se, i en speiling av seg selv, opptrer i greske Maria Antelmans Eye (2018), en videoloop på monitor plassert på gulvet. Nettopp dette øyets utstrekning og evne til kontakt og kommunikasjon kortsluttes når objektet og referansen forblir ens egne glugger, og øye støter ubehagelig mot øye. Alle verk murrer svak av noe smått forskjøvet og malplassert. Anna Clawsons nokså rørende animasjon i 16mm projisert som loop på veggen, quiet commuters (1945/2022), viser en hvit hvileløs figur sist sett på Kunstakademiets avgangsutstilling. Det er det vennlige spøkelset Casper, som prøver å ta sitt eget liv, men er jo allerede død. Tragikomisk komplett.

Tris Vonna-Michell: Registers, 2017. 4K Video med analoge scan fra negativ og digital foto © Tris Vonna-Michell. Foto: Christian Tunge

Støv på ruta
En insistering på noe taktilt og umanipulert, en real slice av det materielle livet i kontrast til mer generiske scenarier, kjennetegner Kaare Ruuds tørt dokumenterende behandling av et gammelt vindu fra sitt eget hjem. Oppsamlet rusk og rask, knirkete biter av tørt løv, kanskje insekter og en og annen paljett, utgjør miniatyrmotiver fiksert på de fire glassrutene. Hengt på vegg, med papir bak de mildt sagt upussede rutene, fremkalles tilfeldige mikrofortellinger for den spesielt interesserte. Gjenklang av Duchamps The Large Glass (1915-23), hvor støv fikk samle seg et helt år som del av komposisjonen, er jo et av flere mulige spor her, selv om parafrasen av avantgarden ikke akkurat er eksplisitt. Ruuds verk er grunnleggende avvæpnende og avslappet poetisk. Registeringen av vindusbelegg er overlatt til seg selv. En mer aktiv redigering finner vi imidlertid i Tris Vonna-Michells fine Registers (2017) hvor bilder fra en reise til Japan, med urbane strukturer som lyskryss, danner en fragmentert historie av klipp og rytmiske overganger. En fortellerstemme er knapt hørbar, overdøvet av naboverkets projektor.

Ignas Krunglevičius: POSSESSOR, 2022. Stål, lydomformer © Ignas Krunglevičius. Foto: Christian Tunge

Bevegelse innenfra
Et lydlig element er til stede, både massivt og mer subtilt i Ignas Krunglevičius POSSESSOR (2022), hvor lyd spilles romlig ut som en slags iboende rumling. En stålskulptur med sylskarpe kanter gjør seg svært bemerket i rommet, med et brutalistisk uttrykk som ligger et ubestemmelig sted mellom kritikk og hommage. En vegg er utstyrt med teknologisk utstyr som i intervaller får den til å dirre og skape trykkbølger som forplanter seg. Veggen blir dermed kilde til uventet lyd man kan legge øret inntil.

Marina Wefforts Untitled (Tecido seies), 2020. Tekstil og nagler © Marina Wefforts.

Et tandrere grep preger brasilianske Marina Wefforts Untitled (Tecido seies) fra 2020, et arbeid som utmerker seg som spesielt følsomt. Et lyst tekstil hengt litt ut fra veggen er ribbet for mange av sine horisontale tråder, slik at resterende struktur blir et slags røntgenbilde av nervetråder som rasler lett. Veveprosessen er raknet opp, uten at resultatet er fullt oppløst. Arbeidet har snarere en komponert vertikal struktur med geometriske fortetninger, som formalt kan lede tanken til modernister som Mondrian. Det understreker et samspill mellom kontraster og tilfeldigheter, manuelt og teknologisk arbeid i utstillingen. En geografisk og atmosfærisk spredning bindes løselig sammen uten altfor store vyer, med et lett trykk på sentralnervesystemet.

MELK

    Stikkord