Fjæra fyker

Munchmuseet
Constance Tenvik 
Tio-tio-tinx
Står til 26. januar 2025

Om stil
I sommer kom jeg over den danske dikteren og filmregissøren Jørgen Leths pludrende utlegninger Om stil. Her skriver han om den uvurderlige betydningen av en Armani-skjorte innkjøpt på Place Vendôme og akker seg over danskenes ringeakt for kvalitet og mote: Danskene (utenom ham, så klart) lider av et vadmel-syndrom, diktert av middelmådighet. Leth forteller om den gangen Derrida holdt foredrag på universitetet i Aarhus. Den feterte filosofen skal ha blitt lamslått av den dårlige klesstilen på stedet. Vel, stiltips fra gamle kulturmenn bør tas med en klype salt. Med Constance Tenviks utstilling Tio-tio-tinx, del av Solo Oslo-serien, er vi definitivt langt unna den sosialt utjevnende skandinaviske modellen. I utgangspunktet litt befriende. En yngre kvinne tar plass med sitt eget estetiske rike hevet over det mediokre. Det koker ned til stil, dens assosiative verden og interne koder. 

Innhyllet merkevare
Utstillingen består av et sammensatt romlig tablå. Men før vi kommer oss opp i 10. etasje, skal vi innom Munchmuseets velutstyrte butikk. Plagg og sjal signert Tenviks skriblende tegninger er plassert i montre og på hengere, som «merch» dryppet ned fra utstillingen. Dette er rekvisitter kjøperen kan hylle seg inn i – i bytte mot et par-tre tusenlapper. Toppen av kransekaka er et par skimrende operahansker, morsomme, men gjennomtrukket av et sosialt privilegert sjikt. Det er som disse salgseffektene setter stemningen, som en inkorporert kommersiell inngang. De selger inn og foregriper utstillingen, som i praksis blir en utbrodert gjentagelse av den samme estetikken som spiller seg ut i montrene. Hvem har pushet frem dette? Munchmuseets eksessive markedstenkning, hvor produkt og kjendisfaktor synes å utligne kunsten (noe Nicholas Norton på treffende vis skrev om på Kunstkritikk – i anledning den pågående Arif-utstillingen, hvor kunsten mangler), blir her en forsterkende bakgrunn for Tenviks aktivitet. Museumsprofil og kunstner går hånd i hanske.

I Tenviks kunst finner vi en stor fantasirikdom og sammenføring av liv og kunst, hvor egne referanser dramatiseres på scenografisk maner. Hennes utstrakte bruk av selviscenesettelse, lekne kostymer og illustrasjoner gripes med begge hender av museet, som i høy grad markedsfører utstillingen gjennom kunstnerens persona. I et pressefoto retter hun selv mobilkamera mot betrakteren, som for å vise at hun også ser på oss, vi kan også fortæres gjennom blikket. Men åkkesom er utstillingen avhengig av at vi tilpasser oss hennes blikk og narrativ, eller verdensbygging, som det nå kalles.

Performativ spagat
Tenvik bruker en vifte av skulpturer, tekstil og video i utstillingen. Motstanden mot en avfortryllet og mekanisk samtidsverden uttrykkes med en glamorøs nostalgi og eklektiske referanser. I utstillingsrommet er det symmetrisk presisjon i utplasseringen av skulpturer i metall og store hengende vevnader basert på malerier. Her er motivet blant annet jordbær på svungne greske søyler, og dansende kvinnefigurer med fjær og vinger. Der jeg tidligere har opplevd Tenvik som utprøvende, med en viss vimsete sjarm og humor, fremstår denne utstillingen overprodusert og utstudert, hvor lite står på spill. I Tio-tio-tinx spiller den trendy antikken en rolle – Aristofanes’ komedie Fuglene fra 414 fvt. er konkret inspirasjonskilde for hennes installasjon. Det er vage hint om oppdatert satire i kjølvannet av Aristofanes, uten at jeg blir klok på hvilken maktkritikk og kolonialismekommentar som egentlig foregår mellom linjene. Det kritiske momentet er mildt sagt underspilt, og virker derfor påklistret. Det er forestillingen, opplevelsen av teatralsk showmanship, som synes å være hovedsaken. 

Gudevirvar
Til tross for en dekorativ kontroll over farger og former, og flere velgjorte arbeider, blir opplegget som helhet stivt, både i sin plassering og representative rolle. Intensjonen er diffust formidlet, men man kan lese seg frem til at rommet delt inn i tre soner – menneskets, fuglenes og gudenes. Den underliggende historien er at to mennesker, fremstilt gjennom fargede stålskulpturer med parykker og andre tekstile innslag, ypper mot gudene ved å forsøke å ta makt med fuglenes hjelp. Det er imidlertid allegoriens problem, hvis man ikke kjenner den, gir den liten mening i oversatt form – og detaljene kommuniserer sparsommelig, om i det hele tatt. 

Siktlinjene i utstillingen styrer oss mot videoen ved endeveggen, og funksjonen blir at resten av arbeidene blir rekvisitter til en handling som kanskje aldri riktig utspiller seg. For filmens handling er sannelig uklar (selv om kuratorteksten byr på en slags manual som betoner at dette er et øyeblikk hvor gudene ikke lenger tilbes av menneskene). Det som er tydelig er at vi er i de olympiske gudenes rike, med fest og svik. Ekspressiv dans i spesialdesignede kostymer avløses av scener som utstråler intriger og mangel på impulskontroll – akkompagnert av strykere. De barnslige og forrykte gudene dundrer lunefullt og aggressivt rundt. Min vage kjendisdetektor begynner å pipe: For er det ikke Metteson vi ser der med glitter på, og er det ikke skuespilleren som spilte Gro, nå dresset opp i netting og fjær? Er dette kanskje en parodi på nyrike og nytelsessyke nordmenn? Videoen skal være filmet på Ekely i Munchs atelier, uten at det oppstår så mye av det. Det er heller ingen større grunn til å dvele ved den syltynne forbindelsen med museets egentlige hovedperson. 

Uforløst satire
Bruken av antikken i denne samtids-cabareten oppleves altså utvendig og tom, all den tid hverken overskridelse eller satire blir formulert i materialet. Et kritisk moment forblir ufokusert og formelig «outshined» av visuell garnityr. En sveipende hyllest til liv, skjønnhet og dekadanse i mer identitetspolitiske og skeive termer, er til stede, men skaper liten bevegelse og slår inn åpne dører. Jeg vet ikke, men det er mulig dette stoffet hadde vært mer gangbar mynt for noen år tilbake, hvor verden i mindre grad var preget av voldsomme kriser. Constance Tenvik maner frem en iscenesettende og hermetisk boble, mens tidsånden befinner seg et annet sted. Kan hende er det behov for eskapisme der ute. Men for kunsten er dette neppe en tid for silkehansker.