Mellom parallelle sfærer

Britta Marakatt-Labba: «Girdi noaiddit»/«Flygende sjamaner», 1985. © Britta Marakatt-Labba / BONO
Foto: Andreas Harvik / Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet understreker et forventet konfliktfelt i den store og betimelige presentasjonen av Britta Marakatt-Labba. Samtidig er hvert enkelt broderiverk en usedvanlig opplevelse.

OSLO
Nasjonalmuseet, Lyshallen

Britta Marakatt-Labba. Sylkvasse sting
Utstillingen står til 25. august

Broderiets slagkraft
Britta Marakatt-Labba (f. 1951) har befunnet seg midt i det kunstinstitusjonelle smørøyet etter at hun deltok på Documenta i 2017, og senere, blant annet, på Veneziabiennalen i 2022. Hun er simpelthen den mest ruvende av samtidens samiske kunstnere. Åpenbare paradokser melder seg: Det er på så mange vis langt fra nordsvenske Övre Soppero, hvor Marakatt-Labba bor i en reindriftsfamilie, til kunstverdens trendsensitive virak. De broderte arbeidene hennes understreker den vedvarende appetitten på jordnære, taktile praksiser. All denne oppmerksomheten i godt voksen alder pareres etter alt å dømme med rolig integritet. Det ropes ingenlunde i tekstilene til Marakatt-Labba, like fullt utstråler de en type ydmyk selvsikkerhet formulert gjennom nål og tråd, med en innebygd monumental struktur.

Underliggende politiske budskap formidles lavt og tekstilt – gjennomgående med en uvirkelig sjarm, som kondensert fabel. Det veksles jevnt mellom skildring av samisk dagligliv, spisset protest og mytologisk helhet. En særegen komikk slår også gjennom. Det hvite linstoffet blir billedrom for figurer sett på avstand, stingene danner presise riskorn i fugleperspektiv. På disse snødekte viddene er trær (kalligrafiske streker), dyr (reinsdyr i mengder, rev og bjørn) og mennesker etablert og integrert.

Fra utstillingen Britta Marakatt-Labba Sylkvasse sting. Britta Marakatt-Labba: «Luođđat»/«Spor», 2023. © Britta Marakatt-Labba / BONO
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Musealt statement
Den fint titulerte Sylkvasse sting på Nasjonalmuseet synes på sin plass, all den tid en inkludering av samisk kunst er en uttalt prioritet for museet. Her kan mange kategorier krysses av: Den første utstillingen på museet av en samisk kvinnelig kunstner, og den største noensinne over Marakatt-Labbas fremdeles svært aktive kunstnerskap. Det er klargjørende å se det historiske spennet fra de tidligste arbeidene fra 1970-tallet, inkludert skisser og tegninger som tidligere aldri har vært vist, til de aller nyeste, deriblant et bestillingsverk laget til utstillingen, Luođđat/Spor, 2023. Kunstnerskapet er høyst konsistent, med følere ut mot historiske og aktuelle konflikter hvor storsamfunnets harde nyttekrav og tvang av natur tørner sammen med tradisjonell samisk ressurstenkning og livsførsel.

Fra Nasjonalmuseets utstilling «Britta Marakatt-Labba. Sylkvasse sting» © Britta Marakatt-Labba / BONO
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Lyshallen, minus den planlagte alabasten, er med sine glatte og kjølige flater umiddelbart ikke det beste stedet for dette naturnære materialet. Litt av et problem museet har skaffet seg, siden de må pønske ut en ny plan hver gang de skal vise veggmontert kunst. De svære dimensjonene i rommet motarbeides konsekvent, denne gangen er det bygget opp noen litt røffe hvite lettvegger. I dette som skulle være en slags lysfontene av et visningrom, er det paradoksalt nok skapt en litt dunkel, kjellerstueaktig stemning. I midten av rommet skyter en rund konstruksjon opp, og når man entrer denne, sitter presentasjonen heldigvis som støpt. Visningen av Historjá (2003–2007), som ble vist på Documenta, fungerer utvilsomt best. Det er et forbløffende rikt og overveldende verk med sine 24 meter lange broderi med samiske nøkkelscener. Det er et panorama med bjørkeskog hvor kvinnefigurer med hornluer titter frem, heftig reindrift, samisk mytologi og omveltende slag – som Kautokeino-opprøret i 1852, med en brennende kirke og ville, tette kamper.

Scener uten skisser
Angivelig lager ikke Marakatt-Labba skisser, noe som tilskrives hennes samiske arv og duodji, hvor håndarbeid og gjenbruk setter agenda, ikke billedkunstens komposisjon.
Fortelling er saft og marg i kunstnerskapet, og hun fant sitt uttrykk ved å behandle tekstilkunst som figurative bilder – ofte fremstilt som panoramaer hvor leseretningen er glidende, tett innpå broderiene. Hun benytter seg av svært effektive billedstrukturer, som i flere tilfeller er komplekst elegante i sitt linjespill, hvor logikken og handlingen er uavsluttet.Selv om Marakatt-Labba også stiller ut andre tekstilarbeider, i tillegg også grafikk, akvareller og skulptur, har disse andre uttrykkene langt i fra den samme magnetismen som broderiene. De tilhører helt klart samme familie, men er mer forglemmelige og mangler broderiets magi. Et dukketeater og et messehagl er, for eksempel, plassert i ytterkantene av utstillingen, og understreker didaktiske poenger og et komplisert forhold til kristendommen, uten å virke helt innlemmet. Eksperimentlysten er synlig gjennom det hele, som i noen mindre materialbilder på papir med fiskenetting og fiskeskinn som basale elementer.  

Medlemmer av Masi-gruppen, f.v. Aage Gaup, Ranveig Persen, Josef Halse, Britta Marakatt-Labba og Synnøve Persen i atelieret i Masi. Foto: Ola Røe

Krets av kråker
Ikke akkurat uventet dreier museet publikums blikk mot urfolks perspektiv på miljøkamp og klimaproblematikk. Blant annet er unge Gina Gylver fra Natur og ungdom sin stemme å høre via en QR-kode på veggen. Gylver forteller om bruduljene rundt Fosen-saken, og hvordan Marakatt-Labbas broderte kråker fra Alta-aksjonen i 1981 lever videre som protestsymbol. Under pressevisningen til Sylkvasse sting snakket Marakatt-Labba om sitt forhold til Oslo gjennom protestene i 1981, og trakk opp de lange linjene i den samiske kampen, som hun, på sett og vis, er den stillfarne personifikasjonen av. Hun var blant annet med på å etablere Masi-gruppen i 1978, som har vært førende for utviklingen av samisk kunst i og utenfor Sápmi. Denne posisjonen er interessant å holde opp mot den aktivistiske yngre samiske kunsten, som i all hovedsak snakker med større bokstaver.

Britta Marakatt-Labba: «Garjját»/«Kråkene», 1981. © Britta Marakatt-Labba / BONO
Foto: Andreas Harvik / Nasjonalmuseet

Garjját/Kråkene (1981) har en sentral plass i utstillingen, og de broderte samiske demonstrantene bæres vekk av politimenn som gradvis morfer fra kråker som kommer flyvende i en lang rekke som danner en slak kurve. Linjespillets presisjon er av en annen verden. Fjærdrakten glir over til menneskeform i svarte uniformer, som noen andre «shape shifters». Det er mange mytiske forestillinger om kråkers parallelle liv og angivelige klokskap i kulturen, ikke minst innen den norrøne tradisjonen. Kråketinget er en for mennesket utilgjengelig organisasjon. Men i denne broderte versjonen blir kråkene representanter for øvrighetens makt, vold og ignorans. Nylig gjallet kråkens kra-kra i Oslo fra demonstrantene, med klar adresse til den norske staten. Marakatt-Labbas broderte verden er horisontal og langstrakt, men sannelig går den også i loop, slik at bilder og gester gjentar seg førti år etter de først ble formulert.

Britta Marakatt-Labba: «Lodderáidaras»/«Melkeveien» © Britta Marakatt-Labba / BONO
Foto: Stortinget

Fra Melkeveien til vindkraftverk
Et gjennomgangsmotiv antyder en verden over og under den vi kan sanse direkte. I Ferden (1985) ser vi et gravfølge og en kirkegård hvor kistene er stablet over hverandre under jorda, som er helt transparent. På himmelen er en fluktlinje av flyvende mennesker, noe som gjentas i Girdi noaiddit/Flygende Sjamaner fra samme år [red. Se bildet øverst og på forside], hvor sjamaner nonchalant slipper hybrider mellom folk og rotter hodestups ned i havet. Hos Marakatt-Labba er det mytologisk hinsidige like skarpt og klart brodert som det dennesidige, og dimensjonen hvor forfedrene holder til virker like nær og konkret som alt annet. I det slående verket Melkeveien (2022), som inkarnerer sirkelmotivet som går igjen i samisk kultur – i trommen som noiaden bruker for å tilkalle åndeverden, månen, sola og livshjulet – innskrives det hele i en kosmisk og midnattsblå sammenheng, en ring rundt sol og stjerner [red. Se bildet nederst her]. Sirkelmotivet gjentas i Global oppvarming II (2021), som viser hvordan naturen som meningsbærer er under alvorlig press. Forstyrring og ødeleggelse av naturen er også omdreiningspunkt i bestillingsverket Luođđat/Spor (2023), hvor industrialiseringen i form av vindkraftverk i reindriftområder får store konsekvenser, ikke minst i kunstnerens egne hjemtrakter i Kiruna. Verket er presentert som vertikal, todelt struktur, hvor jernbanespor og dyretråkk til sammen danner et slags kart eller infrastruktur. Her kan man nærmest skrolle seg nedover den tekstile flaten, som i et slags fall med uviss destinasjon. Poesi og lette steg er ivaretatt hos Marakatt-Labba, men utviklingen hun kritisk skildrer er besk motvekt.

    Stikkord