Objekt-teater på Gråmølna

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum på
TKM – Gråmølna
1. etasje
Gjenfortryllet
Utstillingen står til 31.12.24

Det er skjebnetimen for museene i Trondheim nå, med ulykksalige planer om sammenslåing. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har lenge vært stengt, og etter mer enn to år kan man se gamle slagere og nyinnkjøp, men ikke i eget bygg. Det er Gråmølna som nå huser historiske og nye tekstiler, keramikk, smykker, møbler og drakter i Gjenfortryllet, en nokså fortettet utstilling.

Verkene får relativt uforstyrret oppmerksomhet, for øvrig i kontrast til den handlingsmettede samlingsutstillingen som foregår parallelt på Trondheim kunstmuseum i Bispegata [red. anmeldelse av denne i morgen i Kunstavisen]. Utstillingen synes scenografisk tenkt – dunkel stemning og betoning av opplevelse blir investerte virkemidler porsjonert ut som på en teaterscene, men det programmatiske behovet museer for tiden har for å skilte med sin egen relevans i samtiden er tonet kraftig ned. Verkene synes omtenksomt behandlet, nennsomt belyst. Utstillingsideen er tuftet på gjenfortryllelse som konsept, og tar utgangspunkt i tiden da museet ble etablert i 1893 og Art Nouveaus svungne linjer – en gang en stil som signalisert brudd med tradisjonen, nå nesten dekadent ornamental. Henry van de Velde-rommet, som alltid har vært creme de la creme, er splittet opp som gesamtkunstwerk, og dets løsrevne deler inngår i utstillingens midlertidige tablåer.

Tryllestaven svinges
Tapet av en fortryllet verden, og forsøk på gjenopprettelse, er en sjanger som innbyr til fiksjon og eskapisme, med voldsomt nedslag i populærkulturen. Det kan både Harry Potter og Ringens brorskap signere på. I denne virkelighetsflukten ligger alltid faren for en fastlåst nostalgi for noe som aldri har eksistert, en lullete drømmeverden. Men også en indre trang til å omforme og forbedre de materialene vi omgir oss med, og som reflekterer tilbake på oss. Den underliggende kritikken er mer radikal, direkte inspirert av feministen og aktivisten Silvia Federici. Den kunne også hatt Suzi Gabliks vidløftige modernismekritikk og ønske om å la kunsten være uttrykk for helhet i naturen i mente. Hovedpoenget er kapitalismens nedbrytende effekt på vår forbindelse med naturen, våre kropper og hverandre. Vitenskapeliggjøring og teknologisk overkill på bekostning av det som kan kalles magi, men som like gjerne er en egen følsomhet og kontaktflate mot verden, er et godt etablert tema som har fulgt hele moderniteten. Motreaksjonen finnes blant annet i ulike historiske kunsthåndverksidealer, som William Morris’ sosialistiske program og manuelle mønsterverden, representert i utstillingen.

Fra utstillingen Gjenfortryllet. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum på Trondheim kunstmuseum (TKM) – Gråmølna. Foto: Freia Beer/NKIM

Mange av arbeidene i utstillingen preges av at de har dyrket frem sine egne visuelle verdener over mange år, noe som her signaliserer en egen idiosynkratisk frihet. Maksimalisme regjerer både i Bjørn Båsens Tchaikovsky Cabinet, en organisk utflytende hybrid av maleri og møbel dekket av utskårne vannliljer, og Irene Nordlis omfangsrike keramiske rotfylling. I Ask Bjørlos Heksekompass figurerer myke tekstilhekser som flyr i hver sin himmelretning, visstnok med referanse til Nidarosdomen og Trondheims rolle i de norske hekseprosessene. Latent aktivisme og krysskobling av identitet er plassert i materialene selv, ikke minst i Ahmed Umars rikt broderte miks av Hallingdal og arabisk drakt [red. til venstre i bildet under]. Disse koblingene forteller historier som ikke blir overforklarte.

Over bekken etter vann
Denne velkomponerte lille utstillingen, som griper tilbake til Nordenfjeldskes egen begynnelse, sier også noe om en museal situasjon i dag og i en mer hypotetisk fremtid. I Trondheim er de tradisjonsrike museene, med sine distinkte bygninger, narrativ og historikk, for tiden under stort press. De lider under mangel på integrert og stedlig forståelse, at det faktisk er viktig å ta vare på disse allerede eksisterende rammene, som aldri kan gjenskapes. Dermed havner samlingen på sett og vis i limbo, og objektene blir hjemløse, noe som også gjør utstillingen spinklere enn hva den kunne ha vært hvis den hadde hatt mulighet for det. En gjentagelse av Nasjonalmuseet i en mye mindre by enn hovedstaden, er en grunnleggende dårlig idé. Å miste de gamle salene vil, i tillegg til elefantsyke som generelt symptom, kunne føre til en konstant tilstand av lengsel etter gjenfortrylling. Men det er det bare å glemme.