Museumsleken

TRONDHEIM
Å lære av kunstneren
Trondheim kunstmuseum
Åpnet 28. oktober

Nye samlingsutstillinger synliggjør ofte både friksjon rundt museets kontinuitet og usammenhengende verkutvalg i møte med en stadig mer ustabil brukermasse. Det ettertraktede publikummet (les: ungdommen) smetter såpeglatt ut av institusjonens faste neve – hvordan nå dem? Et sentralt og forterpet spørsmål i samtidens museale slag.

Samling sett på nytt
I Trondheim kunstmuseums nye samlingsmontering Å lære av kunstneren, blir oppskriften ulike temaer som interiør, landskap, mor og atelier – retorisk knyttet til at her det noe å lære. Den egalitære og friske grunntanken om at museet ikke sitter med alle kortene, og at bevegelige kategorier tjener kunsten bedre enn kronologi, synes i praksis noe vilkårlig og tema som universalmiddel utflatende. Kunnskapsproduksjonen forblir uklar og assosiativ, om enn flerstemmig. Som betrakter er man pent nødt til å dilte etter tematikken. Siden jeg har vokst opp med denne samlingen, er jeg kanskje personlig innfiltret i minner og innlevelse. Gjensynet har sine øyeblikk, men insisteringen på ytre kategorier setter museets egen hukommelse og kjerne grunnleggende i spill. Tillit til et interessert og informert publikum er på gyngende grunn. Hvem skal tro på kunstens egen verdi og selvstendige mulighet for å berøre hvis ikke engang museene later til å gjøre det?

Fra utstillingen Å lære av kunstneren på Trondheim Kunstmuseum. Fra rommet «Interiører og hvordan de brukes». © Trondheim kunstmuseum. Foto: Lili Zaneta

Institusjonelt grep på månen
I 2015 ble samlingen gjennomgått og arrangert etter 18 ulike temaer av kunstner Martin Tebus, som av uvisse grunner har fått stor definisjonsmakt, også i den nye monteringen. Et eksempel er «Å lære av nattehimmelen», hvor diverse malerier (blant annet av J. C. Dahl) med fullmåne er montert i en bue, fra lav måne til venstre, via klimaks midt på himmelen, og dalende til høyre. Kan hende litt morsomt, til og med poetisk spekulativ, men det påtvungne skjemaet er samtidig uten skrupler. Den lekne respektløsheten museet viser til, blir en fiks illustrasjon – ren dekor.

Bedre fungerer iscenesettelsen av en sammensatt ateliersituasjon, et rom hvor eksperimentering er normen. Likevel undrer jeg meg over dette behovet for å behandle kunsten som rekvisitter, hvor opplevelsen av en iscenesatt og teatral situasjon er overordnet. Som betrakter skal man tydeligvis først og fremst være aktivisert i rommet. Her finner man blant annet scenografiske opplegg som en pakke kopipapir av Ane Mette Hol på en hylle integrert i et skrivebord, med verkskilt festet til skapdøren. Her er også finfine verk av Hannah Ryggen, Bjarne Ness og Kjartan Slettemark.

I tillegg til Tebus, pluss museets direktør og kurator, setter et knippe kunstnere agenda i hvert sitt rom via håndplukkede samlingsverk, og det er mange fine linjer her. En postkolonial kommentar står Enrique Roura for i «Advarsel», en fremvisning av en meksikansk leirkrukke og andre kulturhistoriske artefakter fra museets samling, hvis legitime eierskap kan diskuteres. Anerkjennelsen av slike innebygde gnisninger er en selvsagt ting, og blir her gjort taktil. Betrakteren tvinges til å se bedre etter. Etterpåklokskapen og tvisynet understreker effektivt museets sammensatte ideologi når samtidens agenda banker på døren.

På opprørt hav
At museet er avhengig av gjensidighet, og tjener på interesse for kunstnerens tanker og metoder, er hevet over enhver tvil. Men jeg tar meg i å lure på hvorvidt Vanessa Baird har vært innlemmet i planleggingen av rommet kalt «Hav, krig og økonomi», kuratert av museet selv. Store historiske linjer sauses sammen; Norges økonomiske vekst, havet som gir og tar og global moralsk fallitt. Det som binder sammen sprikende størrelser, blant annet ikoniske verk som Henrik Sørensens Mot krig og revolusjon (1915) og Per Krohgs Granaten (1916), noen historiske sjørelaterte historiske motiver, et fruktstilleben av Frants Bøe, og et par nyere tekstilverk av Elisabeth Haarr, er en 1:1 reproduksjon av Bairds innkjøpte Lorck Schive-verk i oljepastell I Don't Want to be Anywhere but Here I Am (2015). Det ble laget som en kompromissløs og monumental kommentar til flyktningkrisen, og viser druknende skikkelser side om side med interiører i forfall.

Heldekkende
Nå er Bairds smertefulle og alvorlige verk omgjort til en slags tapet de andre utstilte verk vises mot – og slukes av. Ingen spesielt sensitiv behandling, alle verk blir motstandsløse medspillere i en generell utspilling av altoppslukende krise. Tanken om å lære av kunstneren slår her tydeligvis over i en problematisk overkjøring av kunstverk. Kunsten opptrer først og fremt som løsrevne brikker med illustrerende og estetiserende funksjon i et kuratorisk påfunn. En gitt kontekst spennes opp som heldekkende duk. Jeg tar meg i å savne kunsten, selv om den rent faktisk er der.