Formale vibrasjoner

OSLO
Arne Malmedal 
Mesterverker 1991-2013
Galleri Riis
Står til 24. februar
 

Tilbakeblikk på et kunstnerskap
Karakteristikken av Arne Malmedal (1937-2018) som en kunstnernes kunstner, som med stor konsekvens undersøkte farger og forholdet mellom malerisk flate og rom, er slitesterk. Galleri Riis viser for tiden en liten og severdig retrospektiv sentrert om de to siste årene i kunstnerens praksis, med et spredt utdrag fra serier og enkeltverk. Hvis man zoomer ut fra det skarpskårne gallerirommet: Det sentrale kunstnerskapet kunne gjerne vært belyst i en større anlagt, mer dyptpløyende og fokusert museal presentasjon, i relasjon til Museet for samtidskunsts Malmedal-utstilling i 2003.

I solar plexus
Maleriene vist på Riis er utført i olje og tempera, med to innslag av gouache på papir. Verkene fremstår som solid håndverk, enkelte er likefrem tindrende i sin finstemthet. Mer monumentale formater veksler med mindre kvadrater. Den monokrome tilnærmingen Malmedal etter hvert ble landets fremste eksponent for, med rene ensfargede flater, får i møtet med arbeidene ekstra berettigelse gjennom flatens levende og varierte karakter. Kloss på er de optisk foranderlige, med synlige penselstrøk som resultat av malerprosessen. Det asketiske, en hyppig brukt og modernistisk vinklet beskrivelse av Malmedals malerier, er dermed konstant betinget av et aktivt synsregister. En slags mottagelig øyeakrobatikk på mikronivå kobler seg på de foreliggende fargefeltene og gjør dem viktige. Tanken på å stirre på noen av de i timevis, med et fysisk trykk mot flaten, føles ikke helt fjern.  

Selv om betrakteren har en vesentlig rolle, er det kanskje like mye maleriet selv Malmedal henvendte seg til, med tenkte sparringspartnere som Albers, Malevitsj og Rothko. Det maleriet som her blir det seneste (Uten Tittel, 2012-13) utstråler noe ekstra utvungent på tampen av Malmedals virke, en ekspressiv malerisk og djerv frihet som bryter det strengere monokrome flatearrangementet. Abstraksjonen blir her mer ekspressiv og tvetydig. Det danner også en slags sirkel i Malmedals egen praksis, og sender en pil tilbake til hans tidligere forenklede figurasjon. De konsentriske ringene i et flytende rom har noe planetarisk ved seg, med svevende kuler. Man kan også komme til å tenke på Munchs reelle, men abstraherte sikt gjennom sitt eget syke øye, i en besatt optisk interesse hvor forstyrrelser av synsfeltet blir en ny testflate fremfor et uoverkommelig hinder.

Lysende, tekstilt og nattlig
Malmedal ville fremstille farger som rent lys, og dette eksemplifiseres i utstillingen. Flere felt får meg til å myse: bildene lyser nesten fluoriserende og spiller ut sin egen materialitet. Denne sanselige, stofflige forankringen gjør seg også gjeldende i flere lerreter med olje og tempera på lerret som fortoner seg som tekstile vevnader med penselstrøk som tråder. Noen av de mest interessante arbeidene demonstrer en lekende omgang med forestillingen om lerretet som tekstil grunnkomponent for maleriet; de består av malt glassfiberstrie på tre i fiolett og oransje, begge fra 1994. Her ligger til og med en skjøt påståelig på strieflaten. En datert interiørtrend får en malerisk kommentar, og strukturen mang en stakkar har helsparklet der hjemme, får malerisk status. Fargen er kanskje autonom hos Malmedal, men den er også tråklet inn i et assosiativt treskeverk, og vikles sammen med overflaten. En jevnt grønn struktur fra 1992 med lerret og trekonstruksjon rundt en bastant kant, danner et statisk objekt på veggen. Verket er i effekt mindre vedgående enn disse ubestemmelige flatene og uklare overgangene mellom uttrykk og materialer.

Det er til og med tilløp til en mystisk fornemmelse i enkelte malerier, som i et større, liggende maleri fra 2012 (Uten Tittel, som alle verk er titulert). Det mørke, nesten svarte, feltet er tilsynelatende en ikke-begivenhet, men etter en stund kryper det midnattsblå inn på deg med sine ørsmå distinksjoner, som en kompakt sommernatt mot hvite lerretskanter. Billedelementene er uhyre presist plassert, og her blir det tydelig at Malmedal begynte som grafiker, og visste et par ting om komposisjon. Om mesterbegrepet på død og liv skal trekkes ut av hatten, slik galleriet flesker til med i tittelen, er det i formidlingen av Malmedal som mester av marger og balanse, og farger som treffer steder du ikke visste du hadde i deg. Fargen griper på overraskende og taktile måter, og Malmedal fremstår som noe av en fordypet fargemagiker. Like fullt; her er intet overlatt til slump og tilfeldighet – grundighet, kunnskap og erfaring rår. Malmedals insistering på ikke-representasjon og oppmerksomhet sikret et eget rom å eksperimentere i, uten klare føringer.