Grønnskjær i blikket

OSLO
MUNCH
Jordsvingninger
Står til 25. august

Verdensomspennende Munch
Det sluses inn til en internasjonal publikumsvinner på Munch-museet med utstillingen Jordsvingninger, tidligere vist på amerikanske Clark Art Institute og Museum Barberini i Potsdam. I pressemeldingens sitatdryss slår Washingtons Post fast at Edvard Munch er så mye mer enn Skrik, et løsrevet og tomt klipp som smører Munch-karusellens merkantile mekanikk. Men la det være klart: Denne utstillingen bugner av lysende maleriske øyeblikk, og balanserer noen av Munchs uensartede ideer gjennom presist valgte verk. 

Der Det moderne øye, sammenlignbar i omfang og nedslagsfelt (først vist på Centre Pompidou i 2011) undersøkte Munchs interesse for modernitet og teknologi, er Jordsvingninger orientert mot hans forhold til natur og landskap. Begge utstillingene søker ut av en nærsynt biografisk og psykologiserende lesning av Munch og tar sikte på å undersøke kontekst og infrastruktur i kunstnerskapet. Naturen presenteres som premiss for arbeidene – men også avgjørende for hans verdensanskuelse. Munch siteres på at naturen var «det evig store riket hvorfra kunsten får sin næring». Hos Munch opptrådde ikke naturen som passivt bakteppe for menneskelig handling, intense og forvridde følelser, men var virksomme fenomener i seg selv, både reelt og metaforisk. 

Apparisjon
Tematikkens viltvoksende og sprikende karakter er organisert i åtte rom i ulike farger med overskrifter som «I skogen», «Storm og snø» og «Naturens skrik», som alle er ryddige nok – uten å bli plagsomt skjematiske. Det hele kulminerer med 11 tidlige versjoner av maleriene i Universitetet i Oslos aula, med bestilt lydverk av Deathprod (et annet mer intimt rom er akkompagnert av et lydverk av Lost Girls). Selv om det er duket for en egen intensitet her, og komposisjonene i seg selv engasjerer, legger de noen stemningsføringer som virker noe overflødige. 

Den monumentale og symbolske naturfremstillingen – hvor solen troner – pareres i utstillingen av mer innfløkte naturaktører. Trærne vil oss noe, den buktende strandlinjen forteller en egen historie. I Strand (1904) er steinene i vannkanten en studie i liv og røre. Utstillingen rommer noen formidable verk, noen mer ukjente. Utsikt fra Nordstrand (1900-01), som er innlånt fra Kunsthalle Mannheim, viser en frapperende fremmedhet. En ensom vandrer kaster skygge, og en mørk apparisjon i bakgrunn fortoner seg vekselvis som en øy, en svevende sky eller et utenomjordisk fartøy. 

Vitalisme i praksis
Man kan jo spørre seg om det uttalte naturfokuset egentlig representerer noe nytt, siden naturen så kraftig er skrevet inn i Munch billedverden. Den har alltid dirret av organisk liv og mørke, med naturmotiver særlig fra skog og strand, hentet blant annt fra Åsgårdstrand og Warnemünde. Naturen er en scene for lengsel, ensomhet og lidenskap, men inkarnerer også disse følelsene. 

Munch presenteres også som litt av en hobbygartner som dyrket sjeldne planter i sine hager, Ekely var opprinnelig en planteskole som Munch lot gro igjen. Han skildret djervt gårdsbruk og ulike typer kulturlandskap, særlig i sin vitalistiske fase. Kålåker (1915) er som en autostrada av kålblader og næring. Bugnende epletrær utenfor atelieret er malt i flere vanvittige versjoner, og i Kvinne med gresskar (1942) ser vi en barrygget person holde opp en grønn melon i en kaskade av grønt, som om den var en nær venn. I et motiv fra Linde-frisen (1904) plukker unge jenter frukt, sett bakfra spretter de som i dans, omslynget med treet. 

En kosmisk helhet
Katalogens tre kuratortekster (fra hver sin institusjon) utdyper hvordan Munch ikke bare var opptatt av naturens skjønnhet, men også vitenskapelige teorier, biologi og alternative strømninger i samtiden – som krystallisasjon, en prosess hvor organismer sies å oppstå fra ikke-organiske stoffer. Det er mye aparte her. I utstillingen kan partier fra Rolf Stenersens biografi av Munch renne en i hu. Munch vedkjente seg kun fullmånen, som han fremstilte hundrevis av ganger. Ifølge Stenersen spurte Munch ham en gang hvor det hadde blitt av månen. Da Stenersen pekte på den, nesten halv, avviste Munch den resolutt: «Vet de ikke at månen er rund.» Slike anekdoter er det flust av rundt Munch, men her sirkles hans orienteringspunkter mer faktuelt inn – som litteratur, tidsskrifter, kunstnerkolleger og filosofiske samtalepartnere. Det mer eksentriske er heldigvis en del av denne fortellingen, som tross bange anelser ikke reduserer Munch til en økologisk gallionsfigur. Menneskehoder som uforklarlig dukker opp mellom steiner, i kulltegningen I oss er verdener (1894) og den senere tegningen Ogsaa stenens haarde masse lever (1930), har et surrealistisk tilsnitt, med stor fascinasjonskraft. Naturen ble sett som en syklisk og kosmisk kraft menneskene tok del i. 

Naturtematikken knyttes selvfølgelig til vår antropocene virkelighet. Utsiktene er dystrere for naturen enn hva de var i Munchs samtid. Munch kan nødig kalles for klimakunstner, men det ligger i utstillingens agenda å med iver trekke linjer til en gryende miljøbevissthet i hans tid. Her nevnes frykt overfor industrialisering, og en selsom frykt for en ny istid – i åpenbar kontrast til den pågående globale oppvarmingen. Fremfor å problematisere angrepet på Skrik i 2022, pekes det på symbiose mellom miljøaktivisme og Munchs ikon. Den helhetlige forpliktelsen overfor naturen er akutt, og Munchs betoning av interne sammenhenger lar seg tolke inn i denne sammenhengen. De mange vinterbildene og den besettende Stjernenatt (1922-24) lar seg ikke sette på begrep, men henvender seg til en kald og stille kilde som virker direkte og gåtefullt inn på oss. 

Et teater av trær
«Hvem våger å male solen? (...) Bare en som vet at det å se, er i slekt med å være blind.» Ordene tilhører forfatteren Ali Smith, som har skrevet en eksepsjonelt god tekst til katalogen, i sin helhet lest opp av henne selv åpningshelgen. Det er en genistrek å alliere seg med Smith, som i sin høyst originale – våkne og personlige – tilnærming til Munchs verk rister vekk enhver tilstivnet klisjé. Hennes skarpe og nysgjerrige blikk er antitesen til både det museale og promoterende, i det hun begynner teksten med å granske Mørk granskog (1899), som et «teater av trær». 

Opplevelsen av Munch er innenfra, hvor lag følger lag og formene avføder dristige tankesprang, blir levendegjort gjennom Smiths tekst. I teksten vokser vegetasjon og menneske sammen til noe uatskillelig, og luften spiller hovedrollen i Det syke barn. I Pikene på broen er det det svære treet i bakgrunnen som er den egentlige hovedpersonen, med et digert speilbilde. Treet er først og fremst en historieforteller, og i Stormen (1893) beveger luften trærne med forhøyet dramatikk. Smiths tekst er en befriende øvelse i å finne mystikk og lengsel fremfor formler – hun ser Munch pendle mellom sammenbrudd og fruktbarhet. 

I utstillingen blir jeg gående i etterspill av dette åpnende blikket, et blikk med grønnskjær. De uventede avstikkerne i motivene avtegner seg enda skarpere, som en markant virvel i bølger, en krøll i bildet (Sjøbilde fra Warnemünde, 1907-08). Disse bildene blir man aldri ferdig med.