Et kunstverk krysser sitt spor

Med utstillingen Donas, Archipenko & La Section D`Or. Enchanting Modernism setter Kongelig Museum for Kunst i Antwerpen en ny standard for historiserende tilbakeblikksutstillinger på 1920 tallets modernisme. «Se her», sier utstillingens kurator Adriaan Gonnissen ivrig, han peker med hele armen mot Thorvald Hellesens Composition malt i 1921 og vist første gang i Section D`Or utstillingen samme år. «Dette bildet er utstillingens absolutte blikkfang» sier han. Bildet henger i en sal med dypgrønne vegger som lar Hellesens farger lyse og tre frem. I tillegg er bildet montert slik at det kan sees gjennom en bue fra nabosalen noe som fremhever bildets imponerende størrelse. Ikke rart publikum, ifølge kuratoren, er begeistret.

Marte Donas og Alexander Archipenko
Avantgardemiljøet i Paris på begynnelsen av 1900 tallet slutter ikke å fascinere. Det kommer stadig nye «gjenoppdagelser» av «oversette og glemte» kunstnere fra modernismens første tid, og publikum elsker det. Nå handler det om Belgias glemte kubist Marte Donas (1885-1967). Kuratorene Adriaan Gonnissen og Peter Pawels har gjort et grundig bakgrunns- og forskningsarbeid, og gjenskapt og belyst den kreative relasjonen mellom Marte Donas og Alexander Archipenko, samt bredden, estetikken og ideen bak 1920-tallets Section D`Or-konsept på en visuelt og teoretisk overbevisende måte. 

Hovedpersonen Marte Donas ble født i en borgerlig familie og vokste opp i trygge omstendigheter i Antwerpen, hvor hennes klassebevisste familie motsatte seg ønsket om kunstutdannelse. Donas trosset motstand og i 1912 kom hun inn på akademiet i hjembyen. Men hun – som mange andre - søkte snart til Paris hvor hun ble en del av et avantgardistisk kunstnermiljø, omtrent samtidig med norske Thorvald Hellesen (1888-1937). Under ett opphold i Sør-Frankrike møtte Marte Donas den ukrainskfødte kunstneren og kunstpedagogen Alexander Archipenko (1887–1964), og ble hans elev.  Utstillingen i Antwerpen fokuserer på det romantiske forholdet mellom dem, som resulterte i et kreativt partnerskap til gjensidig utbytte. Archipenko var allerede kjent i den franske kunstverdenen da han møtte Donas, og en iherdig networker. Han fremmet Donas kunstnerskap, blant annet overfor Herwarth Walden i Berlin, som drev både galleri og tidsskrift under navnet «Der Sturm». Miljøet rundt Herwarth Walden fikk stor betydning for modernismen, ikke minst fordi Hilla Rebay – som var sentral i oppbyggingen av Guggenheim museet i New York - sto gruppen nær. Men Marte Donas etablerte raskt sitt eget ståsted, og hennes verk må betraktes som helt selvstendig. 

La Section D`Or – det gylne snitt
Kunstnergruppen som Marte Donas ble en del av, bestemte seg for å gjenoppta tradisjonen fra La Section D`Or-utstillingene som hadde vært i Paris i årene før første verdenskrig, og i 1921/22 ble det vist en vandreutstilling der Thorvald Hellesen visstnok en av kuratorene. Det er denne utstillingen som museet i Antwerpen har forsøkt å utforske og gjenskape med verk av Albert Gleizes, František Kupka, Fernand Léger, Léopold Survage, Piet Mondrian, Theo van Doesburg og Thorvald Hellesen. Men også av fremtredende kvinnelige kunstnere i gruppen som Marte Donas, Natalia Goncharova, Marie Vassilieff og Hélène, Baronesse d'Oettingen.

 Etter La Section D`Or-utstillingen løste gruppen seg mer eller mindre opp. Archipenko emigrerte til USA allerede i 1923, der han skapte seg et navn som en av de fremste modernister. Donas flyttet tilbake til Belgia, der hun etter hvert stiftet familie og for en periode på rundt tyve år var borte fra kunstverdenen. Thorvald Hellesen ble etter hvert involvert i tekstildesign og film, og fikk store oppdrag med murale utsmykninger i Oslo i København. Han døde allerede i 1937 etter kort tids sykdom.

Når man står overfor Marte Donas bilder, må man spørre – hvordan kan noe slikt bli glemt? Det er lett å få en mistanke om at tidligere tiders kunsthistorikere og museumsfolk hadde ganske smale fokus og like store skylapper som datidens trekkhester. Men for å se det positive: Kan disse gjenoppdagelsene ha gitt støtet til en fornyelse av utstillingskulturen? Den nesten fire hundre sider store katalogen som museet har publisert kan tyde på det. En rekke vitenskapelige artikler utforsker forholdene for kunstnere på begynnelsen av 1900 tallet, én legger for eksempel vekt på at Marte Donas – i likhet med Helene Baronesse d`Oettingen – brukte mannsnavn som pseudonymer når hun stilte ut. Om det var for å kamuflere sin kvinnelighet, eller for å eksperimentere med roller og identiteter er ikke kjent, men bildene hennes oppmuntrer til refleksjon og fordypelse. Og kanskje det kan være noe av forklaringen på samtidens fascinasjon for 1920-tallets modernisme: verkene kan oppleves som stillferdige åpninger til de store eksistensielle spørsmål, og uten å bli pompøse eller misjonerende inviterer de betrakteren til lek med de helt grunnleggende betingelser for identitet og væren: kunsten, vitenskapen og den universelle matematikken: La Section D`Or – Det gylne snitt.