LIAF 2024: «Gnistsambandet» Søker forbindelse

Årets utgave av Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF), Gnistsambandet, viser til Lofotens telegrafihistorie og utviklingen av en av verdens første statlig støttede eksperimenter innen trådløs kommunikasjon. Sørvågen Radio var en av stasjonene på Lofotlinja, som hovedsakelig ble utviklet for å effektivisere fisket etter den nomadiske skreien, Norges eldste eksportvare. Med dette som utgangspunkt, setter kurator Kjersti Solbakken søkelys på former for kommunikasjon og teknologisk utvikling i en globalisert verden. 

Flere av de deltakende kunstnerne har i forkant av festivalen vært på besøk i det hvite huset hvor telegrafen en gang lå, og stedet dukker opp som en referanse i enkelte av verkene. Lydkunstner Elise Macmillan gjorde i starten av september en live-opptreden på Sørvågen Radio som vil bli kringkastet på radio i New York i oktober. En ny versjon av lydinstallasjonen som ble fremført under åpningshelgen 20.-22. september, Overrasket hver gang (2024), vil bli fremført live på velrennomerte The Kitchen i New York i november. Verket tar i bruk en rekke egenproduserte «magnetbåndbuer» og instrumenter laget av walkmans og telefonsvarere. Et annet sted vises videoserien Portrett (2024). Kunstner, aktivist og NRK-journalist Dávvet Brun-Solbakk spiller en versjon av seg selv som influencer-aktig reporter, med oppdrag om å «ta pulsen på Lofoten». Her gjøres det blant annet et intervju inne i telemuseet med en tidligere ansatt som også har vokst opp i bygget.

LIAF-linja
Hovedutstillingen trekker en ny Lofotlinje gjennom Svolvær, kall det LIAF-linja, med ni stasjoner. Kunsten er spredt rundt på kunstinstitusjoner, på offentlige steder hvor folk ferdes, i forlatte bygg og på en øy. 

En av de viktigste LIAF-stasjonene befinner seg på Kraftholmen, et mekanisk båtverksted fra 1935 som har stått tomt i mange år. Her er det opprettet en egen radioforbindelse med Livingstone i Zambia, eller Maramba Town, i en installasjon av kunstnerkollektivet LoCA (Livingstone Office for Contemporary Art). Installasjonen tar utgangspunkt i korridorer skapt av nomadiske elefanter, som bryter med den kolonialistiske, menneskeskapte oppdelingen av regionen – ikke ulikt tilfellet med skreien langs norskekysten. Slike forbindelser er et fellestrekk for mange av årets prosjekter – enten direkte eller i utvidet forstand. Flere av verkene er fremdeles i prosess og utvikles ved flere anledninger gjennom en serie utgreninger fra LIAF. 

Gjennom et samarbeid med publiseringsplatformen Metode benyttes i tillegg anledningen til å teoretisere rundt festivalprosessen i sanntid. De første keynote essayene i nettpublikasjonen ble lansert under åpningshelgen, og i februar 2025 lanseres syv nye tekster med utgangspunkt i disse, skrevet av både LIAF-kunstnere og andre bidragsytere. 

Tid og sted for kritisk refleksjon
Det er viktig å nevne, som Elle-Hánsa/Keviselie/Hans Ragnar Mathisen påpekte under spontane henvendelser til publikum i løpet av åpningshelgen, at festivalen befinner seg på samisk grunn. I kunstnerens egen del av utstillingen på Nordnorsk kunstnersenter, dukker forøvrig radioen opp igjen – i tresnittet Nordnorsk rullegardin (1993). Bildet viser et interiør der en rullegardin er dratt ned og delvis skjuler synet av en person i tradisjonell samisk drakt. «Folk følger med på nyhetene, men vil ikke se på det som er rett utenfor vinduet,» sa kunstneren under en gjennomgang av utstillingen. 

Tilbake på Kraftholmen, tar musiker og joiker Viktor Bomstad og filmskaper og kurator Magnus Homen et kraftfullt oppgjør med den historiske demoniseringen av samer. Det 35 minutter lange video- og lydverket Sáhtána Álbmot/Djevelens Folk (2024), som også ble fremført som performance under åpningsfesten, skildrer en reise fra Oslo i sør til Vardø og Domen i nord. Verket viser klipp fra gamle filmer sammen med steder som har vært viktige for samisk kultur og tradisjon. Fra benken kan publikum se ut over det åpne havnelandskapet med kraner og skip, øyer og fjell i bakgrunnen. Over det hele: den store foranderlige himmelen.

I Flis Hollands fabulerende videoverk Subserotic Bulge (2021/2023) får hovedpersonen svulster i livmoren etter å ha spist en meteoritt, og må gjennomgå en rekke meningsløse medisinske undersøkelser der det ikke lar seg stille noen diagnose – et nikk til transpersoners møte med helsevesenet. Verket er inspirert av den sanne historien om amerikanske militærøvelser innen «forecasting» i 1996, som ut fra hypotetiske trusler gikk ut på å forutsi hvilken teknologi som vil være tilgjengelig i 2025. Nærmere bestemt casen om en stein-spisende mikrobe, spesielt utviklet for å unngå katastrofe dersom en asteroide skulle treffe New York. 

Hadde man brydd seg om asteroiden skulle treffe et annet sted?

En påminnelse om de pågående og eskalerende grusomhetene Israel påfører Midtøsten akkurat nå, er en integrert del av de håndskrevne tekstene til den amerikanske poeten Cuthwulf Eileen Myles. Installasjonen Cuthwulf Eileen Myles betrakter diktet som en liten institusjon, datert 1949, vises et steinkast unna Hollands videoarbeid. På et ark nevnes Adorno-sitatet «There can be no poetry after Auschwitz», og i et annet hjørne er det hengt opp flere ark med navn på ofre i Gaza. Myles kaller disse tekstene for telegrammer, og de er skrevet i løpet av et opphold i Lofoten rundt åpningshelgen. Myles fremførte også utdrag fra en kommende 1 000 siders roman kalt All My Loves (Alle mine kjærligheter). Romanen inneholder blant annet fortellinger om forholdet til hunden Honey og diskusjoner rundt global politikk og skriveøvelser innenfor poesisjangeren.

Den multidisiplinære kunstneren Kameelah Janan Rasheed viser arbeider som behandler det tekstlige på en helt annen måte. Installasjonen antennas filibuster for lifetime reception, ii (2024) ser hovedsakelig på materialiteten i bokstaver, setninger og avsnitt gjennom en rekke håndskrevne dikt på veggene. I likhet med Myles fortsatte Rasheed å utvikle arbeidet i løpet av åpningshelgen.

Utstilling i prosess
Gnistsambandet kan i seg selv forstås som et tverrsnitt av en kunstnerisk-kuratorisk prosess. 

Det er en stor styrke at det legges til rette for kunstverk som produseres på stedet. Slik kan kunstnerne produsere verk som går inn i en åpen dialog med en gitt kontekst – enten det er stedet, det kuratoriske konseptet, andre kunstverk i utstillingen eller aktuelle hendelser. For kunsten, og antakelig særlig for kunstnerne, gir dette grobunn for reell eksperimentering, som jo er helt i tråd med LIAFs identitet som eksperimentell og stedsspesifikk kunstbiennale.

Grepet fører likevel med seg et stort formidlingsproblem, for hvordan forklarer man noe som hverken er ferdig tenkt eller ferdig utført? Hvordan skal det fremkomme hvilken retning et verk har utviklet seg i løpet av utstillingsperioden, når katalogen ble trykket før arbeidet fant sted? En slik prosess-basert utstilling krever et ganske spesialisert publikum, som er villig til å gå inn i materialet. Jeg tenker at det å være fysisk tilstede på selve åpningshelgen var avgjørende for å kunne sette sammen nok av brikkene til å danne en oversikt over de mange koblingene og prosessene. Noen performancer og installasjoner ble kun gjennomført da, ettersom de krever kunstnernes tilstedeværelse. I tillegg var nesten alle kunstnerne til stede og deltok aktivt i samtaler med publikum og hverandre om arbeidene. Disse møtene var og er en viktig del av «gnistsambandet», det er disse som får LIAF-linja til å fungere.