Intervju med Kjersti Solbakken, kurator for LIAF 2024 Lofoten i sentrum av verden

Graver opp glemt historie
Da Kjersti Solbakken (f. 1984, Valnesfjord) fikk oppdraget som kurator for Skandinavias lengstlevende kunstbiennale, Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF), benyttet hun anledningen til å dykke ned i lokale arkiver og samlinger for å avdekke eksisterende historier og kunstneriske initiativer. 

– Jeg er selv fra Nord-Norge, og jeg bodde to år i Lofoten mens jeg studerte i Kabelvåg – men jeg dro jo herfra. Det å komme tilbake med muligheten til å jobbe med kunst har vært en motivasjon for meg, og jeg hadde et ønske om å nøste litt i de historiene og de samarbeidene som befinner seg her fra før av. Det er ikke alt man trenger å finne opp på nytt!  

Det var slik at Solbakken oppdaget historien om Lofotlinja, et av verdens første eksperimenter innen trådløs telegrafisk kommunikasjon – en forløper til mobiltelefonen – som ble utviklet i Sørvågen på 1800-tallet. Dette ble det kuratoriske utgangspunktet for LIAF 2024, som har fått tittelen Gnistsambandet.  

– Historien om Lofotlinja er lite kjent, også i nord. Det handler om effektivisering av fisket, og det kan man jo kanskje si er begynnelsen på en tankegang som er veldig gjeldende nå i forhold til kvotepolitikk og andre spørsmål som er aktuelle for fisket i dag. Men det handler også om kommunikasjon, at et reelt behov om å nå hverandre tvang fram ny teknologi. Og så var det rett og slett for å kunne redde folk fra å stryke med i de brutale vinterstormene – det er jo på vinteren at lofotfisket foregår. Her var det altså flere lokalsamfunn som kom sammen for å møte en større trussel.  

For Solbakken reiser Lofotlinja spørsmål om teknologisk nyvinning, industri, effektivisering, grønn kolonialisme og andre aspekter som ikke bare angår nordområdene, men også andre deler av verden. 

– Når man snakker om Lofoten, særlig til internasjonal presse, er det ofte i termer av at dette stedet befinner seg i ytterkanten av verden. Men gjennom denne historien kan man velge å lese Lofoten, og mer spesifikt Sørvågen, inn i et slags midlertidig sentrum på et nasjonalt og internasjonalt nivå - som tegner opp noen forbindelseslinjer som strekker seg både bakover og fremover i tid. 

Også de inviterte kunstnerne har funnet inspirasjon i den tvetydige og mangefasetterte historien om Lofotlinja. For eksempel skal Elisabeth Brun vise et videoessay om da Elon Musk forsøkte å kjøpe barneskolen hun selv gikk på i Vesterålen, for å bygge en antennepark til satelittsystemet Space X-link. Kabelvåg-innfødte Simen Engen Larsen har gjennom kunstneropphold i Kvæfjord arbeidet med maleri og video som går i dialog med arkivet til Trastad Samlinger – Nasjonalt Senter for Outsider Art. Begge disse ble vist i prosess på Festspillutstillingen i Nord-Norge, Gnistsambandet: Opptakt, i Harstad i juni. Prosjektet Island Eye Island Ear, Lofoten 2024, som skal vises på LIAF, er i sin tur et samarbeid mellom et titalls kunstnere, forskere og samarbeidspartnere. Dette skal være en versjon av et 50 år gammelt verk som aldri ble realisert i sin fulle form.  

– Ikke en hvit kube 
Det er Nordnorsk kunstnersenter som organiserer LIAF i samarbeid med festivalens kunstneriske råd. Årets hovedarrangement finner sted i Svolvær fra 20. september til 20. oktober, men Sørvågen et par timers kjøretur sørover er også i fokus på grunn av sin telegrafhistorie. I tillegg til det stedsspesifikke, har Solbakken ønsket å fokusere på arbeidsforhold og samproduksjon. Samarbeidet med Museum Nord og den gamle telegrafstasjonen i Sørvågen har vært spesielt viktig, med flere kunstnerbesøk og planer om mer aktivitet der.  

– Arbeidet med LIAF er ikke som en kuratering i en eksisterende hvit kube – man begynner på mange måter i helt motsatt ende. LIAF har ikke et fast visningssted, men finner sted på forskjellige steder i Lofoten hver gang den arrangeres. Dette bidrar til at kunsten beveger seg ut i et større offentlig rom.  

Festivalen er også forankret i Harstad og Bodø gjennom samarbeid med Festspillene i Nord-Norge, som fant sted i regi av LIAF i juni, og fotogalleriet NOUA, med en soloutstilling av Morten Torgersrud i april og en ny utstilling i august som vil vises parallelt med Gnistsambandet.  

En open call til publiseringsplattformen Metode i samarbeid med ROM for arkitektur og kunst inkluderer tekstproduksjon av skribenter fra hele verden, som inviteres til Lofoten på en workshop med lansering av resultatet i februar neste år. I tillegg er det internasjonale samarbeid som blant annet strekker seg til New York, Livingstone og Hokkaido. 

– Vi har virkelig prøvd å legge til rette så godt som mulig for at produksjonen inngår i hele festivaltenkningen. Vi legger også opp til utveksling i flere retninger, for eksempel ved å knytte kunstnerne til arkiver og samlinger. På den måten håper vi at produksjonene får større nedslagsfelt og litt lengre levetid. Vi ønsker at samtalene kan foregå flere steder – ikke bare i Lofoten den ene måneden. 

En del av en lang tidslinje 
Grunnleggende for Solbakkens kuratoriske idé er tanken om biennalen som prosess heller enn et ferdig produkt. Gnistsambandet presenterer totalt 25 prosjekter, inkludert verk av enkeltkunstnere, grupper og kunstnerkollektiver, samarbeid med kunstnerdrevne institusjoner, samlinger, arkiver, og diskursive bidrag. Det er en bred representasjon av både levende og døde kunstnere, inkludert poeter og filmskapere.  

– For meg er LIAF en prosess som har pågått i over 30 år. Nå kommer vi inn – en gjeng med kunstnere, massevis av samarbeidspartnere og jeg som kurator – som en del av den lange tidslinjen. Hvert kunstprosjekt har jo også sin unike historie, og LIAF blir på mange måter et møtested for disse før de reiser videre ut i nye kontekster.