Sansereise gjennom kunstnerblikket
Katie Paterson, Earth-Moon-Earth (Moonlight Sonata Reflected from the Surface of the Moon), 2007 og Totality, 2016. Fra utstillingen Sky Gazing, ARoS 2024. Installasjonsfoto: Anders Sune Berg ©ARoS 2024.
Sky Gazing på ARoS Aarhus Kunstmuseum inviterer publikum til å bli med på en kunsthistorisk sansereise, men utstillingen stiller også en rekke viktige spørsmål underveis. Hva kan vi lære om oss selv når vi kikker opp mot himmelen?
ÅRHUS
Sky Gazing
Gruppeutstilling
Kuratert av Juliana Engberg
ARoS Aarhus Kunstmuseum
Står til 16. februar 2025
Himmelen er noe vi alle har til felles, uansett hvem vi er og hvor vi er. Gjennom tidene har mange kunstnere stått med hodet lent bakover og speidet opp mot himmelen og verdensrommet. På hver sin måte har de vært opptatt av det fjerne, abstrakte og uendelige. Himmelrommet vekker både håp, frykt og alt imellom. Med utstillingen Sky Gazing sammenstiller kurator og forfatter Juliana Engberg et bredt tverrsnitt av historiens spekter av forskjellig type fascinasjon. På den måten blir himmelen ikke bare et studieområde, men også et speil av kunstnerne selv og deres samtid.
I den aktuelle utstillingen suppleres kunsten med utdrag fra litteraturens og kulturens verden, bestående av sporadiske sitater på veggene. Rommene er dunkelt belyst, og det råder fra starten av en ettertenksom stemning, som følger publikum gjennom himmelreisen. Utstillingsveggene går ikke helt opp til taket, og det strømmer ut lysglimt og klavertoner gjennom sprekkene. Kroppen beveger seg instinktivt mot det bakenforliggende. Her venter to verk av Katie Paterson, Earth-Moon-Earth (Moonlight Sonata Reflected from the Surface of the Moon) fra 2007 og Totality fra 2016, som begge fortsetter å stimulere sansene og holder publikum fanget i en nesten barnlig fascinasjon over diskokulens glitring.
Sky Gazing, ARoS 2024. Installationsfoto: Anders Sune Berg ©ARoS 2024
Videre stiger en stille tromming gradvis i intensitet gjennom salene og gir assosiasjoner til regndråper som faller. Lyden vekker min nysgjerrighet og ligger som et bakgrunnsteppe, mens jeg studerer andre verk. Den viser seg å stamme fra verket Future Perfect Continuous fra 2022. Kunstneren bak dette er australske Angelica Mesiti, og inneholder i tillegg til den nevnte trommelyden som gikk forut for verket, en svart-hvit video. I denne skaper en gruppe mennesker et fengslende lydbilde med sine hender og kropper. Verket fremmer i stor grad budskapet om klimaendringer, og hvordan vi som mennesker har stor innflytelse på verden vi er en del av, og jorden vi bor på.
Angelica Mesiti, Future Perfect Continous, 2022. Fra utstillingen Sky Gazing, ARoS 2024. Installasjonsfoto: Anders Sune Berg ©ARoS 2024.
Sky Gazing samler videoverk, maleri, skulptur, fotografi, installasjoner og til og med performancekunst. Det nevnte store historiske spennet er fascinerende, men tidvis famler man etter faste holdepunkter mellom de sammenstilte arbeidene i utstillingen. Man får en følelse av at kuratorene setter publikum i arbeid i forhold til den utstilte kunsten – for å finne veien gjennom både tid og medier. Av og til kunne mine famlende hender hatt godt av flere tråder å holde fast i.
Sky Gazing, ARoS 2024. Installasjonsfoto: Anders Sune Berg ©ARoS 2024
Når man beveger seg gjennom kunsthistorien iscenesatt mellom veggene i blå toner, blir sansene utfordret på strategisk vis, og særlig videoverkenes lydbilder virker suggererende. Den nysgjerrigheten som kunstnerne har rettet mot himmelen, er den samme som leder en på veien gjennom Sky Gazing. Her er det definitivt mulig å gå seg vill, noe som er både utrolig appellerende og krevende på samme tid. Inntrykk og fragmenter fra historien blir et lappeteppe som i beste fall åpner opp for en ny forståelse av himmelen, men også av oss selv.
Peker fremover mot et nytt verk av James Turrell
Den aktuelle utstillingen ser ikke bare tilbake i tid, men peker også fremover mot åpningen av museets kommende utvidelse og det monumentale kunstverket: The Dome, et Skyspace av James Turrell. Her fortsetter blikket mot himmelen.
Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.
