Om å bli stående i ubehaget

ÅRHUS
Ingerid Jordal
She Hunts
KØN – Gender Museum Denmark
Utstillingen står til 28. desember

Etter å ha kjempet meg gjennom rushtrafikken på sykkelstien, fanger et par bloddryppende hender oppmerksomheten min i det ganske kompakte utstillingsrommet. Kvinnen på bildet har brettet opp ermene for å skåne dem fra det verste blodet, og ser med lett åpen munn og markerte ansiktstrekk søkende ut av bildet. Med fortsatt høy puls etter sykkelturen, kan jeg forestille meg energien og adrenalinet som må strømme gjennom kroppen hennes midt i jaktens klimaks.

Bildet Jegeren fra 2017 fremstår som et fengslende åpningsbilde mellom rommets to store vinduer, og har tidligere vært utstilt på Høstutstillingen i 2022. Dette er heller ikke første gang Ingerid Jordals selvstendige fotoutstilling She Hunts ser dagens lys. Tidligere har prosjektet vært utstilt i fotojournalistens hjemland Norge, men også internasjonalt. I Århus glir utstillingen sømløst inn i KØN og deres fokus på kjønnenes kulturhistorie og kjønnsproblematikker generelt.

Styrken i relasjoner
I utstillingen ser vi kvinner i relasjon til naturen, deres bytte og hverandre. I rommet utfolder et bredt spekter av jaktens fasetter seg, fasetter som ikke bare er fokusert på å være rask på avtrekkeren og ta et liv, men alt det som utfolder seg før, etter og rundt det avgjørende øyeblikket. Portretteringen utfordrer ikke bare selve handlingen som noe maskulint, men også fremstillingen av kvinner i visuell kultur. Rekken av tematikker som kan leses ut av bildene er lang, og det er vanskelig å navigere mellom de tett hengende bildene. Tar man et skritt tilbake og lar den første instinktive provokasjonen legge seg, skinner en varmende sårbarhet og samhørighet gjennom i prosjektet.

Innebygd i jakten ligger en dyp forståelse av naturen. En forståelse av landskapet, av dyrenes adferd og av årstidene, en adferd som er fraværende mange andre steder i det moderne samfunnet. Å tre inn i disse syklusene og prosessene krever innsikt hvis man skal gjøre det med ren samvittighet. Gjennom Ingerid Jordals fremstilling av den kvinnelige jegeren, blir vi presentert for en omsorg og respekt for relasjonen til naturen. Flere generasjoner er portrettert og gir innsikt i den store kunnskapen som går i arv og deles i fellesskap – her i kvinnelige fellesskap. Etter å ha funnet fotfeste i rommet og kastet enda et blikk på fotografiene, har de innledende impulsene blitt omdannet til et smalt, men spirende håp. Et håp om at mennesker kan inngå i naturen på en mer bærekraftig måte, i gjensidig samhørighet og med respekt.

Mange opphetede diskusjonstemaer knytter seg til jakten som aktivitet, særlig når man fokuserer på det kjønnskulturelle. I skjæringspunktet mellom det å ta liv, klimakrise, forbrukerkultur, naturforvaltning, kjønnsproblematikker og mye mer, blir vårt syn og våre overbevisninger utfordret. Man kjenner på kroppen hvordan følelsene bobler når politiske holdninger og kulturelle normer blir satt på prøve. Tematikkene og reaksjonene på dem presser mot de fysiske rammene, og prosjektet hadde virkelig fortjent mer plass til å utfolde seg. I det som ved første øyekast kan oppleves som et politisk minefelt, finnes viktige samtaler og refleksjoner, hvis vi tør å bli stående i ubehaget.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.