I skyggen av det monumentale hovedverket

OSLO
Vigelandmuseet
Hjemmet som kunstverk 
Står til 15. september 2024

Mange forbinder nok Gustav Vigeland først og fremst med hans hovedverk Vigelandsparken. De Versailles-lignende aksene i parken er året rundt fylt med turister, som svermer rundt Fontenen og Monolitten med store kameralinser og røster fra hele verden. Ikke langt fra de storslåtte monumentene over Vigelands produksjon som billedhugger, finner man i disse dager imidlertid utstillingen Hjemmet som kunstverk – en utstilling som løfter frem Vigelands  interesse for interiør og kunsthåndverk. Her møter vi en mer jordnær side av kunstneren

For over hundre år siden, foreslo en ganske opportunistisk Gustav Vigeland en ambisiøs avtale med Oslo Kommune. I bytte mot en donasjon av all hans kunst, skulle Oslo Kommune bygge et atelier til Vigeland som han kunne arbeide i og som senere kunne bli et museum. 

Avtalen gikk, som kjent, igjennom.

Arkitekten Lorentz Harboe Ree, tegnet en leilighet inn i det omfattende prosjektet, og på den måten ble bygningen utgangspunkt for både Vigelands arbeids- og privatliv. Avtalen med Oslo kommune sikret ikke bare Vigeland et solid utgangspunkt for å skape kunst mens han levde, men også et etterliv for det han skapte.

Gjennom sommeren er det daglige omvisninger både i den nyåpnede utstillingen Hjemmet som kunstverk og i Vigelands private leilighet, som er plassert i bygningens tredje etasje. Utstillingen fungerer som en fin smakebit på det, som venter øverst i trappen, hvor det egentlige høydepunktet befinner seg. I utstillingen blir vi introdusert til kunstnerens arbeid med smijern og tekstil, og hans interesse for interiør som har løpt parallelt med skulpturarbeidet. Skissene skinner særlig sterkt igjennom i de dunkle rommene, og viser hvordan Vigeland har utforsket kunsthåndverk. Antakelig inspirert av Arts and Crafts-bevegelsen, som spredte seg fra England til resten av Europa – også til Oslo.

Ser man Vigelands hjem i relasjon til Villa Stenersen, tegnet av Arne Korsmo rundt 15 år etter ferdigstillelsen av Vigelands bolig og atelier, er forskjellene til å ta og føle på. De to boligene er på mange måter forskjellige, men viser begge hvordan hjemmet blir brukt til å kommunisere visjoner og idealer. Vigelands bølgende formspråk og tradisjonelle teknikker avslører hans sympati for kunsthåndverksbevegelsen, men i løpet av 1920-tallet blir formene enklere og mer geometriske, og peker frem mot funksjonalismens inntog. En utvikling som man ser, når man beveger seg gjennom utstillingen mot tekstilene i enden av rommet. Skissene på rutenett er utført av Vigeland, mens selve tekstilarbeidene ble overlatt til konen Ingerid, og de største til Husfliden. Det er tydelig både i utstillingen og i leiligheten, hvordan det rutede underlaget har vært med på å diktere motivenes geometriske former på tekstilene.

Vigelands arbeid med interiør og kunsthåndverk, viser, som allerede nevnt, en mer jordnær og mindre kjent side av den monumentale kunstneren. Utstillingen tar veldig lite plass i det store museet, og har ikke samme kraft uten et besøk i kunstnerens leilighet og helstøpte hjem. Et hjem som bærer preg av samtidige kunstneriske bevegelser, men som også gir et unikt innblikk i Vigelands privatliv – som i høy grad smeltet sammen med hans kunstneriske virke. 

Avtalen med Oslo Kommune avslører Gustav Vigelands store kreative driv og hans tiltro til at kunsten han skapte skulle overleve ham selv. Uten denne tiltroen, fantes ingen utstilling og leilighet å se i dag. 

Hjemmet som kunstverk er inspirert av utstillingen I ledige stunder, som åpnet i Vigelandmuseet i 1997.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.