På sporet av det maleriske vinterlyset

Saken er oppdatert 20. desember 13.33

Bilde på forsiden: Edvard Munch, Vinterlandskap fra Thüringen, 1906. Olje på lerret. Foto: KODE / Stenersen

Hvorfor blir verken solnedgangen eller stjernehimmelen harry hos Munch?
Jeg sitter og ser en siste rest av dagslys bli slukt opp av vintermørket: En skimrende oransjegul stripe, med et islett av skarlagen tegner seg mot den blåfiolette skumringen, som et selvsikkert og velplassert penselstrøk. I desperasjon etter å fastholde skjønnheten fisker jeg opp mobilen og tar et bilde. Før jeg er ferdig med å studere det glorete og kraftløse resultatet på skjermen, er det blitt helt mørkt ute. Det fyller meg med en underlig tristhet. Vi har ikke mye lys å glede oss over om vinteren her i nord. Det lille vi har er til gjengjeld ofte ganske magisk. Der jeg sitter i tussmørket, tenker jeg at det å dvele litt ved nettopp denne egenartede vinterskjønnheten må være den beste vaksinasjon mot mørketidsdepresjon. 

Men hvorfor blir det som er vakkert i virkeligheten så banalt på bilde? Hvorfor lar ikke solnedgangen eller stjernehimmelen seg gjengi? 

Heldigvis byr historien på store bildeskapere som vi kan gripe til når våre mobilkameraer kommer til kort. På sporet av det maleriske vinterlyset trekker jeg flere bøker om Edvard Munch ut av hyllen. Og her har vi virkelig en som på forunderlig vis greier det gang på gang; ikke bare å gjøre noe så ufattelig som å male selve den strålende solen som en eksplosjon av lys og farge, eller den skarlagensfargede solnedgangen, han makter også å fange det bleke, stillferdige vinterlyset. Jeg blir sittende en lang stund og bla i boken, og bestemmer meg for å plukke ut en liten håndfull vinterlandskaper til glede og oppmuntring. Men jammen er det lettere sagt enn gjort å gjøre et utvalg, for Munch malte vinteren igjen og igjen i mange ulike faser av sitt kunstnerskap. Jeg blir så i villrede at jeg gir litt opp, og setter bøkene på plass i hyllen og glemmer hele prosjektet. 

Vinterens jerngrep
Jeg kommer ikke på det igjen før jeg en uke senere vandrer gjennom Rasmus Meyers samlinger i Bergen, i et helt annet ærende. Der snubler jeg over et av Munchs mest fascinerende vintermotiver. Et bilde jeg faktisk nesten helt har glemt. Det heter Vinternatt [red. se bildet øverst] og er en merkelig og stemningsfull skildring av snø og sprengkulde. Det er ikke én bevegelse i landskapet; alt er frossent og stille. Hele naturen er liksom holdt fast i vinterens iskalde jerngrep. Et spinkelt tre, eller en busk fyller forgrunnen, og strekker sine ribbede grener mot en grønn vinterhimmel. Treet som er malt med raske penselstrøk i lilla, brunt og ultramarin, folder seg ut som en halvgjennomsiktig vifte. Gjennom flettverket av grener og kvister kan vi skimte et lite rødt hus et lite stykke unna, der det lyser i ett av vinduene. De snødekkede åkrene er malt i et vell av nyanser fra dyp blå og turkis til skinnende hvitt og fiolett. Med intuitiv kyndighet spenner Munch de ulike valørene opp mot hverandre; den gylne gløden i vinduet, mot de lilla skyggene i landskapet; det røde huset mot den grønne himmelen, den hvite snøen mot det mektige nattemørket. Komposisjonen er midtstilt med et klart sentralperspektiv. Den dunkle trekantformen i forgrunnen er ganske merkelig. Er det kanskje en snøfri fjellskrent, eller skyggen av en større bygning som ligger utenfor bildet? Maleriet minner meg om det mer berømte Stjernenatt fra 1923, uten at jeg helt forstår hvorfor. Bortsett fra den frosne pastellkoloritten er jo motivene nokså ulike.  

Følelsen av et blikk
Tilbake i Oslo skynder jeg meg til Munchmuseet for å se litt nærmere på hva det kan være. Stjernenatt skildrer den mørke verandaen og trappen ut mot eplehagen på Ekely; den gamle villaen på vestsiden av Oslo der Munch bodde de siste snaue tretti årene av sitt liv. Vi ser utsikten mot fjorden og byen i øst. Komposisjonen består av fine rytmiske buer som bringer øyet innover i billedrommet, og gir følelsen av dybde i landskapet. Også her har himmelen et arktisk grønnskjær, men i motsetning til i Vinternatt er den overstrødd med store, hvite stjerner. Selv om himmelen er ganske lys, er der likevel åpenbart natt: Det er som om mørket ligge lagret i landskapet. Både trappen og trærne er malt i dype valører. Jeg liker balansen mellom de ulike lyspunktene; Høylyset på den høyre trappestolpen, skinnet fra vinduene i et hus like i nærheten, de tindrende stjernene på himmelen og de gule lysene fra byen. Der jeg står og tenker tilbake på bildet i Bergen, blir jeg raskt enig med meg selv om hva det er som knytter de to motivene sammen: Det er en merkverdig og nesten litt uhyggelig følelse av tilstedeværelse; av et blikk som på romantisk vis, ser sammen med oss.  

Deltakende betrakter
I Stjernenatt er for så vidt dette mer enn bare en fornemmelse; Den som står og ser kaster nemlig en helt tydelig skygge. Det tilfører utvilsomt bildet noe gåtefullt, for hvem er det egentlig som skjuler seg i mørket der ute på verandaen? Det er nærliggende å tenke at det er Munch. Men kanskje er det også meningen at jeg skal føle at det er jeg som står der, at det er min egen skygge jeg ser tegne seg mot snøen. Og nettopp denne fascinerende opplevelsen av å være trukket inn i bildet som en deltakende betrakter har jeg også i møte med Vinternatt. Også her kan det godt være meg som står der i ly av buskene og stirrer lengselsfullt eller fryktsomt mot det lysende vinduet i den lille røde stuen der fremme. Jeg synes begge disse vinterlandskapene så tydelig viser hvilken formidabel maler Munch er, hvordan han får alt til å sitte så perfekt i flaten. Som maler er det hans utvilsomme styrke at han aldri taper helheten av synet, at han ikke henger seg opp i detaljer.  

Perspektivisk sug
I sine vinterlandskaper klarer Munch også bestandig å vise om det er våt snø og plussgrader, eller sprengkulde. I begge de nevnte maleriene er det grønnskjæret på himmelen som gir følelsen av mange kuldegrader. I Den gule tømmerstokken fra 1912 får vi opplevelsen av langt mildere vintervær. Det er ikke egentlig så godt å si hva det er som gjør at vi fornemmer at snøen er tung og fuktig. Motivet er ganske enkelt; det viser noen gylne tømmerstokker som ligger i skogen. Tømmeret danner et perspektivisk sug innover i bildet. Her skaper Munch virkningsfulle formmessige, så vel som koloristiske kontraster: Det horisontale, solgule tømmeret som er ribbet, og formelig svulmer av sevje, kontrasteres av de ranke, vertikale trærne med sin fiolette bark. I dette bildet fornemmer vi absolutt ikke noe blikk, her er det tvert imot mangelen på menneskelig tilstedeværelse som er påfallende. Selvsagt forstår vi at det nylig har vært folk på stedet, som har hugget trærne og klargjort tømmeret, men nå ligger skogen forlatt og helt stille. 

Et mer folksomt vintermotiv er Galopperende hest fra 1910/1912. Her ser vi en stor, brun arbeidsgamp som trekker en mann på en slede gjennom et smalt smug med bratte bergvegger på begge sider. Det er en kraft og villskap i skildringen av dyret som vrinskende og prustende galopperer mot oss i det fuktige vinterlandskapet. Også dette maleriet har et ganske sugende sentralperspektiv. Det er fascinerende med hvilken overbevisning Munch har skildret hestens fart. Den formelig kaster snøen og de forbipasserende til side der den stormer frem. Noen skrekkslagne og fascinerte barn står langs veikanter og ser på dyret. Munch skaper en virkningsfull kontrast mellom det stillferdige snølandskapet, og den vitale hesten. Gjennom århundrer har hesten vært symbolet for en urkraft i mennesket: Et bilde både på den den nakne angsten i naturen, men også det ville driftslivet: Alt det som truer med å sprenge seg frem i oss, gjennom vår dannede siviliserte overflate.  

Maleriets virkelighet
Det er ikke bare fotografiet som kommer til kort i møte med naturskjønnheten. Også maleriske gjengivelser har en tendens til å bli blasse og banale. Det er ikke uten grunn at vi har uttrykk som «elg i solnedgang». Og dette er noe å gruble på. Hvorfor blir ikke verken den bleke vintersolen, den tindrende stjernehimmelen eller den skarlagensfargede solnedgangen hos Munch verken kraftløs eller harry? Jeg tror dette ganske enkelt er fordi det han lager ikke er virkelighetsgjengivelser, men først og fremst malerier. Han transponerer naturopplevelsene over i det maleriske, som i sannhet er en helt annen type virkelighet. Kan hende malte han Stjernenatt etter å ha sett et grønt lysskjær over himmelen fra verandaen sin på Ekely, slik han en gang malte Skrik etter å ha sett solen gå ned og tegne ildtunger og blod og sverd over Nesodden. Men jeg vil påstå at han ikke i noen av disse tilfellene forsøkte å gjenskape det han så. For Munch er naturopplevelsen bare et givende utgangspunkt, nærmest en unnskyldning for å spenne mektige fargetoner og formkonstellasjoner opp mot hverandre. Men selv om det altså er to vidt forskjellige ting, kan både en gyllen stripe av lys på himmelen og noen vintermalerier i en støvete katalog, eller på en museumsvegg, være en god trøst i mørketiden.