Oppgjørets time

I utstillingen Vi skriker inte i skogen som nylig ble avsluttet på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm, bearbeider Anders Sunna ikke kun familiens kamp mot den svenske staten gjennom 50 år, men også fem hundre års kolonisering av Sápmi. På utstillingens siste dag ble det arrangert en samtale mellom Anders Sunna og medkurator av utstillingen og fotograf, Michiel Brouwer. Her er noen av mine refleksjoner rundt utstillingen og samtalen.

Én dag praktiserer man en urgammel reindrift som har pågått i generasjoner. Dagen etter befinner man seg i det som skal bli en livslang konflikt med en stat som fremdeles strever med å anerkjenne urfolks rettigheter. Tittelen Vi skriker inte i skogen høres ironisk ut, for utstillingen av Anders Sunna (f. 1985) dreier seg rundt situasjonen der kampropet møter rettsoppgjøret. Sunna er ikke redd for å vise fingeren til makta. Han er opptatt av å stille nasjonalstatene Norge, Sverige og Finland til veggs for sin behandling av det samiske folk. I installasjonen på Nitja ligger de nordiske landenes lovsamlinger dolket i «brystet». Den symbolske betydning er vanskelig å feiltolke. Siden Sunna studerte ved Konstfack i Stockholm i 2009, har familiens kamp for å holde reindriften i gang stått sentralt i hans virke. Ved inngangen til utstillingssalen på Nitja henger det en tidslinje over noen viktige hendelser i både samisk historie og hendelser knyttet til Sunna-familiens reindriftsvirksomhet – fra den gang samer ble trippelskattelagt av Norge, Sverige og Finland på 15-1600-tallet til tidspunktet der Sunna-familiens reindrift blir direkte sabotert gjennom nedslaktningen av 1500 av deres reinsdyr. Det er en forstemmende historie.

Intergenerasjonelt traume
Anders Sunna og hans familie har i fire generasjoner kjempet for å praktisere den urgamle reindriften. Dette på tross av sanksjoner, straff og hevnaksjoner fra den svenske staten siden 1980 da Sunnafamiliens reinmerke ble avregistrert og dermed gjort ulovlig. NB: Rettskonflikten starter i 1972, da Sunnafamilien mister sine rettigheter som reindriftsamer.

Jeg lar meg fascinere av den himmelblå skumringen som utgjør bakteppet for kollisjonspunktet mellom det svenske og samiske verdensbildet i utstillingens magnum opus, det storslåtte maleriet på 3,6 meter x 4,6 meter – utstillingens tittelverk Vi skriker inte i skogen (2023).

Jeg leser verket intuitivt fra venstre til høyre, begynner med et trekløver velkjente, svenske maktpersoner som på hver sin måte har hatt negativ innvirkning på samiske landområder. Først møter vi geolog og sjef for gruveselskapet LKAB, Hjalmar Lundbohm. Deretter mannen som har fått mye av «æren» for at rasebiologen har hatt så sterk posisjon i Sverige, nemlig legen og botanikeren Carl von Linné (1707-78). Linné – ed hvit parykk – bidro til klassifikasjonen av mennesker i ulike raser. Som en rasifisert person som fikk negative fortegn i Linnés beskrivelser av Africanus niger, er smerten over slike omtaler gjenkjennelig i dette verket.

– Jeg bruker ikke skisser. Det kveler den kreative prosessen og bryter med det transcendentale, sier Sunna i samtalen. Desto mer imponerer Sunnas komplekse, mesterlige komposisjon.

Blikkfanget i maleriet er den svenske kongen Gustav Vasa (1496-1560). Vasa hevdet i sin tid at samer var «Sveriges undersåtter» og skattepliktige kun til ham. At personer som har levd i forskjellige århundrer i dette bildet holder hender, bryter ikke bare den faktiske tidslinja, men vitner om et kolonialt kameraderi som har pågått i århundrer på urfolks bekostning. Det er særlig synlig i de samiske mannsfigurene iført kofte, som i motsetning til svenskenes ansikter har dødningehoder. Plassert til høyre i maleriet, holder de hver sine runebommer – trommene som brukes av samiske sjamaner, noaidi.  Det virker som om runebommenes krefter og messingringene i hyssing som henger ned fra dem, fungerer som beskyttelsesamuletter.

Død over nordisk eksepsjonalisme
Det er uten tvil en pågående revitalisering av samisk kunst i dag. Revitalisering til tross, mange kamper for samisk suverenitet gjenstår. Brouwer er i samtalen rask til å påpeke at Sverige fortsatt ikke har ratifisert ILO nr. 169, FN-erklæringen om urfolksrettigheter.

– Sverige har aldri tatt et oppgjør med sin historie overfor samer slik Tyskland tok oppgjør med sin etter andre verdenskrig, forteller Brouwer.

Norge på sin side var det første landet til å ratifisere den i 1990. Likevel gjenstår grove brudd på urfolks rettigheter, som vindmølleparken i Fosen som ødelegger beiteområder for reinen.

Den nordiske eksepsjonalismen får oss til å tro at Skandinavia har en perifer posisjon i Europa, som medførte at Skandinavia var lite deltakende i europeisk kolonisering. Utstillingen bringer frem nye perspektiver i de nordiske landenes narrativer.

Problemstillinger som er interessante året rundt
Avslutningsvis sier jeg meg enig i min kollega i NRK, kunstkritiker Mona Pahle Bjerke, når hun sier at “utstillingen er simpelthen pensum”. Utstillingen burde definitivt stått lenger og slik bidratt til å utfordre mer av det etablerte narrativet. På Instagram for noen år tilbake skrev den samiske koreografen Elle Sofe Sara at institusjoner ikke bare må påkalle samiske uttrykk rundt 6. februar, da dette uttrykket er relevant hele året. Nå beskylder jeg selvsagt ikke Nitja for ikke å si seg enig i det, men håper at majoritetssamfunnet ikke mister det samiske av synet fordi man har vært «flinke» og satt opp noe i starten av året.