Norge er ikke inkluderende for de med en funksjonsvariasjon
Kunstner, kurator og forfatter Aidan Moesby i utstillingen «I Am Sorry If My Disability Causes You Any Inconvenience» på ROM for kunst og Arkitektur. Foto: Tove Sivertsen.
Kunstner, kurator og forfatter Aidan Moesby har denne våren invitert og samlet lederne fra forskjellige institusjoner i kunstfeltet i Oslo til personlige samtaler om inkludering, likeverd, mangfold og omsorg. Engelske Moesby, som for tiden har et gjesteopphold på ROM for kunst og arkitektur, er overrasket over mangelen på inkludering i feltet i Norge.
Samtalene har foregått rundt spisebordet på ROM, med hensikt å utvikle tankegangen rundt temaet ved å kunne snakke fritt uten redsel for å si noe ukorrekt, eller bli kansellert, som det heter i våre dager. Her skal man lære og endre seg sammen. På invitasjonslista står, blant andre, Oslo Art Guide, UKS, OCA, Kunsthøgskolen i Oslo og Black Box. Kunstavisen var til stede på det femte møtet i forrige uke.
Disability Art er i følge Moesby veldig godt etablert i mange land som Canada, Finland, Storbritannia og Australia, spesielt innen performance og dans.
–I Oslo ble jeg ble overrasket over mangelen på representasjon, tilgang og inkludering eller til og med noen ganger et språk rundt kunst laget av de med funksjonsvariasjoner, sett i en profesjonell sammenheng, for publikum, eller blant arbeidere i kulturinstitusjoner, sier Moesby.
Aidan Moesby har denne våren invitert og samlet lederne fra forskjellige institusjoner i kunstfeltet i Oslo til personlige samtaler om inkludering, likeverd, mangfold og omsorg. Foto: Tove Sivertsen
Samtalene har vært forankret i følelser, og ideen om at tilgang ikke bare er fysisk, men også psykologisk, emosjonell og sensorisk. Det handler om de usynlige barrierene i institusjonene som holder de med funksjonsvariasjoner utenfor. Gruppesamtalene er også et forsøk på å etablere et større felleskap mellom institusjonene. Moesby forklarer videre:
–Det handler også om å skape en følelse av fellesskap eller et nettverk. Jeg ble overrasket over at mange ikke hadde møtt hverandre. Forhåpentligvis tar deltakerne rundt bordet det tilbake til organisasjonene sine for mer diskusjon som vil lede til endring. I løpet av de fire samtalene vi har hatt så langt har gruppen tatt mer eierskap og legger nå i større grad egne ting på bordet for diskusjon.
Som coach og konsulent innen tilgjengelighet og inkludering i kulturfeltet, samt kurator og kunstner med en funksjonsvariasjon, er Moesby både personlig og profesjonelt engasjert i dette sosiale prosjektet. Han er opptatt av den dype sammenhengen mellom naturlige og sosiale miljøer i det moderne liv med fokus på omsorg, tilgang og inkludering. Denne sommeren kuraterer han en utstilling med femten kunstnere som har funksjonsvariasjoner, de er døve og/eller har nevrodivergente utfordringer (autisme, ADHD, dysleksi eller Tourettes syndrom). I utstillingen med tittelen Towards New Worlds deles erfaringer med å se, høre, føle og sanse samtiden. Når vi spør om hvorfor han lager en utstilling med utelukkende kunstnere som har funksjonsvariasjoner svarer Moesby:
–Det er en mangel på representasjon av kunst fra de med funksjonsvariasjoner. Denne type representasjon har vært viktig for feminstbevegelsen, den svarte bevegelsen og queer bevegelsen. Nå trenger ikke disse minoritetene de tematiske utstillingene lenger, men de med funksjonsvariasjoner gjør fortsatt det, for at de skal bli en naturlig del av feltet. Det trengs også for å utfordre narrativet om at de med en funksjonsvariasjon ikke lager samtidskunst.
I november/ desember vil ROM holde et seminar rundt tilsvarende tema.
