Grimme konsekvenser av utilgjengelig arkitektur

OSLO 
Fredrik Thorsen og Anja Tveiterås 
I’m sorry if my disability causes you any inconvenience 
ROM for kunst og arkitektur 
Står til 2. juni 

Å gå inn på utstillingen I’m sorry if my disability causes you any inconvenience gir umiddelbart et innblikk i hvor krevende det er å navigere seg gjennom en verden som ikke tar hensyn til deg. Dokumenter og eposter som gir et innblikk til den vedvarende kampen for økt tilgjengelighet, dekker en av det veldrevne visningsstedets vegger. Publikum kan studere en e-postkorrespondanse som omdiskuterer installasjon av heis i ROMs lokaler, en plan som ikke ble realisert. I en annen av veggens mange detaljer finner vi et avisutklipp fra Stavanger Aftenblad om FAT-kunstneren Fredrik Thorsen, som paradoksalt nok ble utestengt fra egen utstilling på Rogaland kunstsenter, mars i år, som resultat av byggets mangel på tilrettelegging. Universell utforming er noe folk uten funksjonsnedsettelser slipper å tenke på i hverdagen, men for noen er det en nødvendighet for at de skal kunne ferdes fritt og delta i aktivt i samfunnet.  

Tapet av verdighet 
Langs en av utstillingens vegger blir man tatt med på en reise av nedverdigelse og skuffelse. En heiseknapp er montert på veggen; lyden tar oppmerksomheten til alle i lokalet om man våger å trykke på den. Den høye tonen som klinger i salen demonstrerer hvordan spesialordninger kan oppleves som nedverdigende for personer som henvises til slike. Grepet understreker hvor viktig det er å skape arkitektur med universell utforming som del av en byggeprosess, ikke først som en ettertanke. Denne erfaringen er forsterket av installasjonene Imaginary elevator I og Imaginary elevator II.  

Først rammen til en heis uten noen heis å se, etterfulgt av stiplete linjer på gulv, vegger og i taket – her antydes en heis som aldri ble virkeliggjort. Den visuelle manifestasjonen av manglende tilrettelegging kulminerer ved synet av en trapp som fører til lokalets andre etasje. Trappen er blokkert og foran ligger ett teppe der det står this area is reserved for your awkwardness. Kanskje er det en referanse til den ubehagelige, stikkende følelsen som oppstår idet man opplever at et område ikke er innen rekkevidde for en selv.  

Kreativ bruk av lokale 
Bruken av gallerirommet er i seg selv et kraftfullt uttrykksmiddel. Når man titter opp til etasjen over, full av så vidt synlige installasjoner, vegghengte malerier og farget lys, vekkes nysgjerrigheten – hvordan når man egentlig opp dit? Med trappen blokkert av «festlige», oppblåsbare plaststokker, med det allerede nevnte teppet som proklamerer this area is reserved for your awkwardness og den blokkerte døren med signalknappen som ikke virker, blir man stående igjen med følelsen av at man går glipp av noe, man har ikke opplevd utstillingen i sin helhet. Gjennom å ekskludere publikum fra deler av opplevelsen, blir vi direkte involvert i temaet som utforskes. 

Tar opp et viktig tema 
I’m Sorry If My Disability Causes You Any Inconvenience løfter frem det viktige temaet om arkitektur som utelater hensynet til mennesker med funksjonsnedsettelser og de alvorlige menneskelige konsekvensene en slik utelatelse innebærer. Å sette dette temaet på dagsorden vil kunne bidra til at vi tar den nødvendige debatten om betydningen av en styrket tilrettelegging for mennesker med funksjonsnedsettelser, ikke bare i kunstfeltet, men i samfunnet som sådan.  

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.