Materialbasert og mytologisk forankret utstilling

MOSS 
Galleri F15 
Linda Lamignan 
If you go to the river 
Utstillingen står til 23. februar 2025

Tre store malerier med abstrakte mønstre, The landscape held all the colors of burning, skapt av tilsynelatende tilfeldige strøk i dype grønne nyanser, står sentralt i det første utstillingsrommet, som ellers gir et nesten tomt inntrykk. 

Den nevnte tomheten – litt som i en kirke – forsterker triptykets tilstedeværelse ytterligere, som om det inviterer til spørsmålet: Hva er det hellige i dette verket? Mer om dette etter hvert. Betrakteren kan oppleve en viss forvirring. På nært hold trer de skulpturelle kvalitetene frem: tykkelsen, ujevnhetene og de dempede, jordaktige pigmentene, som kan minne om leire eller voks. Jeg tar et skritt tilbake for å se verket på avstand igjen: Er jeg for langt unna, eller for nært? Dette spørsmålet vil betrakteren kunne stille seg flere ganger i Linda Lamignans aktuelle utstilling på Galleri F15, If you go to the river. Denne utstillingen, som utforsker materialet petroleumsvoks – et biprodukt av råolje – forteller historier om ulike verdi- og trossystemer, men også om omstilling, vennskap og fellesskap. Vekslingen mellom å se ting på nært hold og på avstand er sentralt her – både i bokstavelig forstand og på et mer abstrakt og kritisk nivå.

Linda Lamignans kunstneriske praksis blander og utforsker ulike uttrykksformer som maleri, video, lyd og performance, og hens soloutstilling – som fyller både første og andre etasje i Galleri 15 – er et godt eksempel på hens rike, grenseløse, men også nøye utarbeidete visuelle språk. Lamignan har røtter i Nigeria, vokste delvis opp i Gabon og delvis i Norge (Sandnes), og bor og arbeider i dag i København. Personlige historier og erfaringer fra alle disse ulike stedene, samt nære relasjoner, er synlige i Lamignans verk. Kunstneren involverer ofte familie og venner i sine kreative prosesser, noe som skaper ikke bare kunst, men også bygger fellesskap. Fra et formmessig perspektiv er verkene materialbaserte fortellinger – fortellinger gjennom materialene – der både materialvalg og repetisjon spiller en viktig rolle.

Et element, en skulpturell form som dukker opp i ulike størrelser og kontekster i hens tidligere praksis, som for eksempel i Held by The Shape (2021), eller Obanamen (2022), er kalebassen – en grønnsak som i Vest-Afrika brukes både som instrument og beholder. I If you go to the river er disse objektene laget av petroleumsvoks, plassert på aluminiumssokler, og vises i flere av galleriets rom (Together we arrived at the shore, 2024). Måten de presenteres på, sammen med gjentakelsen, skaper en viss ambivalens: På den ene siden fremstår de som klassiske skulpturer, slik vestlige øyne er vant til å se i museumssammenheng, inkludert museer som viser objekter fra andre kulturer, ofte som en del av kolonialistisk historie. På den andre siden er materialvalget i seg selv en kritisk kommentar til kapitalismen, særlig oljeindustrien – en måte å omforme det negative, som overforbruk av naturressurser, til noe som både bærer og bevarer.

Små kalebasser, sammen med andre frøobjekter som kakaobønner, peanøtter og palmenøtter, denne gangen brukt som amuletter, er også del av en større installasjon som fyller et helt rom i andre etasje på Galleri F15. De små skulpturelle objektene er festet til aluminiumslenker som henger tett fra taket. De vertikale linjene og deres spill med lys og skygger, samt den fysiske hindringen de utgjør, tilfører rommet en viss mystikk – det føles nesten som om amulettene vokter stedet. 

Dette mystiske inntrykket forsterkes i filmen Dirimor (2024), med opptak Lamignan gjorde i Delta State i Nigeria, der hen tok båt gjennom Forcados-elven for å besøke Gbaramatu, bestefarens samfunn. De mørke bildene blandet med den meditative musikken gir betrakteren rom til å forme egne assosiasjoner, og denne frie fantasien er nødvendig å koble på også i møtet med maleriene, som utgjør en stor del av utstillingen. Om noen først skulle få inntrykk av Lamignans uttrykk er influert av Jackson Pollocks abstrakte ekspresjonisme, forsvinner dette raskt ved en nærmere betraktning. Lamignans metode – å varme opp petroleumsvoks med pigmenter og la voksen renne fra en bolle over en treplate på gulvet – har en viss performativ kvalitet som involverer kroppen, men uttrykket er mye mer varsomt og omtenksomt.