Kollektivt raseri
– Det gjør meg ingenting at elementer i filmen The Fury kjennes overspilt. Det at en forslått kvinnekropp kan utløse et felles, solidarisk skrik blant fremmede i en gate i New York, gjør den til en rørende filmopplevelse, skriver Kunstavisens anmelder Nina Strand.
Dette er ikke akkurat barnevennlig, bemerker en mann tørt på vei ut med sin lille familie fra det første utstillingsrommet, hvor filmen The Fury av Shirin Neshat vises.
Moss
F15
Shirin Neshat
The Fury
Film, fotografi og en «VR-opplevelse»
Utstillingen står til 13. oktober
Svart-hvitt-filmen The Fury ble spilt inn i New York i juni 2022 og vises som en to-kanals videoinstallasjon i utstillingen på Galleri F15. Ifølge pressemeldingen er filmen ment å skildre den «psykologiske og emosjonelle reisen til en ung iransk kvinne, som, selv om hun nå lever fritt i USA, fortsatt er traumatisert av sine minner fra fangenskapet.» Det er en film om kvinnekroppen som objekt, både som gjenstand for begjær, men også for voldsutsettelse. Jeg kommer inn midt i en vond drøm; en halvnaken kvinne danser og gråter i en stor hall foran en rekke uniformerte menn. The Fury fokuserer på den seksuelle utnyttelsen og torturen som kvinnelige politiske fanger opplever i Iran. Mange opplever store traumer som forfølger dem i lang tid etterpå. Det gjelder også denne kvinnen; det gjør vondt når en strime av sollys faller på kroppen hennes idet hun faller ned og blir liggende på det harde gulvet. Det oppleves som en befrielse når hun kommer seg opp og ut på gaten i New York, vekk fra sitt eget mareritt. Hun blir stående et kort øyeblikk, midt i gata, før hun roper. Folk i gata stopper opp. En annen kvinne kommer nærmere og roper med henne. Hele gata blir engasjert, flere går mot henne, og det hele utvikler seg til en felles dans eller slags marsj i protest, sammen med henne. Det smelles i bildører, og lokk på søppelkasser slås sammen i marsjtakt.
Lettelsen er stor når hovedpersonen i filmen endelig unnslipper sitt mareritt. Installasjonsbilde fra utstillingen The Fury av Shirin Neshat, F15. © Shirin Neshat. Med tillatelse fra kunstneren og Gladstone Gallery.
Dette er den første utstillingen på F15 kuratert av den nye direktøren, Lise Pennington, og det er en dristig start. Oppe i andre etasje får publikum muligheten til en VR-opplevelse og kan se en serie svart-hvitt-fotografier med håndskrevne dikt av den iranske poeten Forough Farrokhzad. Her vises flere store fotografier av kvinner; de er konfronterende og bekrefter hvor mange som har opplevd det samme som kvinnen fra filmen. Det gjør vondt å gå gjennom salene.
Portrettserien The Fury akkompagnerer filmen med samme navn på en god måte. Sammen utgjør de en kraftfull helhet. Installasjonsbilde fra utstillingen The Fury av Shirin Neshat, F15. © Shirin Neshat. Med tillatelse fra kunstneren og Gladstone Gallery
Neshat forlot sitt hjemland Iran i 1974 for å studere kunst i Los Angeles og besøkte ikke landet igjen før i 1990. Hun bor nå i New York, og har stilt ut ved en rekke museer internasjonalt, vunnet Gulløven under Veneziabiennalen i 1999, og vant Sølvløven for filmen Women Without Men fra 2009 ved den 66. filmfestivalen i samme by. I en film produsert for Fotografiska i Stockholm, som også vises på Galleri F15, sier hun at hun aldri jobber selvbiografisk, men at hennes arbeid fokuserer på hennes uavklarte forhold til sitt hjemland. I videoen sier Neshat også at hun kommer fra et land som forteller deg at det er galt å være kvinne. Selve tittelen på filmen (og utstillingen som helhet) betyr jo ‘raseri;’ kvinnens skadde kropp fører til en protest, hennes smerte ‘unleashes the fury’ hos menneskene rundt henne.
Det gjør meg ingenting at elementer i filmen The Fury kjennes overspilt, det at en forslått kvinnekropp kan utløse et felles, solidarisk skrik blant fremmede i en gate i New York, gjør den til en rørende filmopplevelse.
